Til månen via Klemetsrud

Det virker lenge siden nå, 2007. Da Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg, som statsminister i den første rød-grønne regjeringen, i selveste nyttårstalen lanserte den han beskrev som «vår månelanding»: ett fullskala karbonfangst- og lagringsanlegg på Mongstad, nord for verdens vakreste by.

Og siden små og store kriser fort blir gamle i politikken, er det lett å glemme at få politiske prosjekt har blitt så latterliggjort som den rødgrønne regjerningens satsing på fullskala C02 rensing.

Det som ble lansert som «månelanding», ble kalt en krasjlanding. Avisene flommet over av karikaturer av utbrente måneraketter, og karakteristikker som «fiasko» og «flaut» satt løst i det offentlige ordskiftet. Tanken om at «politikere ikke kan vedta teknologiutvikling» var nærmest et mantra.

Hvis det er noe vi trenger mer enn noe annet i klimaendringenes tidsalder så er det folkevalgte som tør å satse, også på prosjekter med risiko.

Michael von Tetzschner fra Høyre kalte det en «buklanding». «Det er ikke en ripe i lakken, men full frontkollisjon» sa Venstres Abid Q. Raja. «Månelanding med lånt romskip» kalte Ketil Solvik-Olsen fra FrP det, siden utenlandske selskaper var involvert i byggingen av anlegget. Også utålmodige politikere fra venstresiden og miljøbevegelsen var kritiske.

Sånn er det i politikken med høyprofilerte prosjekter. De må tåle både kritikk og granskning.

Mitt poeng er ganske enkelt: Selv om månelandingen til dels fikk fortjent kritikk (fra blant annet Riksrevisjonen), skal man vokte seg med å drepe politiske visjoner.

Hvis det er noe vi trenger mer enn noe annet i klimaendringenes tidsalder så er det folkevalgte som tør å satse, også på prosjekter med risiko. Det er ikke revisorer og konservative tenkere som kan redde planeten. Det er politikere med vilje til å satse, regulere, gi offentlig støtte, stille klimakrav, ja alle disse kjedelige ordene som er helt fordømt nødvendig. Det er bare en uke siden siste klimarapport ble lansert, og spørsmålet er ikke blitt mindre eksistensielt.

Mesteparten av pengene på Mongstad ble brukt på det største testsenteret for karbonfangst i verden.

Hverken en politiker, forsker eller næringslivsleder kan vedta innovasjon. Men sammen bør de legge til rette for det. Det skulle ta mye prøving og feiling før Apollo-programmet tok mennesker til månen, men gevinstene i ettertid har vært enorme. Alt fra bærbare datamaskiner til morsmelkerstatning, CT scanning til GPS og smarttelefoner har sitt utspring i romkappløpet.

Og hva med lille Norge? Vel, karbonfangst og lagring er helt nødvendig til å unngå en klimakatastrofe. Mesteparten av pengene på Mongstad ble brukt på det største testsenteret for karbonfangst i verden. La oss bare huske det. Det største testsenteret i verden.

Siden oppstarten har 18 forskjellige testprosjekter blitt gjennomført der i samarbeid med helt sentrale internasjonale aktører. Blant annet har det amerikanske energidepartementet vært en viktig partner. De representerer som kjent verdens største utslippsnasjon.

Det nyeste, som jeg personlig blir litt nerdete begeistret for, er at senteret også kan brukes til å teste ut karbonfanging av friluft, som kan vise seg å bli en svært viktig teknologi. (FNs klimapanel har slått fast at for å nå 1.5 graders-målet må vi trolig også ta ut C02 av atmosfæren). Nå planlegger det norske selskapet Removr å bygge anlegg for det som kalles Direct Air Capture på Island, etter testing på Mongstad.

«Månelandingen» kan også bli viktig for Norges egne klimamål.

Det viktigste med månelandingsprosjektet er kanskje at det skapte et miljø for og en oppmerksomhet om karbonfangst, som etter hvert fått både bred og tverrpolitisk støtte i Norge og Europa.

I 2022 lanserte det rød-grønne byrået til Raymond Johansen en milliardsatsing på fjernvarmeanlegget til Hafslund Celsio på Klemetsrud, til stor jubel fra miljøbevegelsen. Teknologien ble utviklet av Shell og blant annet testet på Mongstad. Dette er igjen en del av den nasjonale Langskip-satsingen, som tar sikte på å lagre millioner av tonn av CO2 under havbunnen på norsk sokkel.

Ikke bare posisjonerer det Oslo som grønn hovedstad og kutter utslipp tilsvarende 200 000 biler, nesten 20 prosent av byens utslipp. Bare i Europa er det 500 forbrenningsanlegg som kan kopiere Oslo. Man tenker kanskje ikke på det når man kjører forbi Klemetsrud, eller ser pipen i horisonten, men arbeidet kan bli avgjørende i klimapolitikken.

Og som min Agenda-kollega og Porsgrunn-patriot Fredrik ville insistere på at jeg legger til: Vi må også ta med CCS-prosjektet i Grenland på Norcem. Produksjon av sement står for fem prosent av de globale utslippskildene, også dette prosjektet er en del av Langskip, og har påvirket Klemetsrud-prosjektet.

Alt henger sammen med alt. Det viktigste med månelandingsprosjektet er kanskje at det skapte et miljø for og en oppmerksomhet om karbonfangst, som etter hvert fått både bred og tverrpolitisk støtte i Norge og Europa. Det måtte begynne et sted. I dette tilfellet med politikere i den forrige rød-grønne regjeringen med krav til seg om å gjøre noe substansielt i klimapolitikken, men også mot til å starte på ferden mot månen.

 

Teksten ble også publisert i Dagsavisen, 27. mars 2023.