Marerittet i Midtøsten

Det har vært noen korsveier det siste året, flere muligheter til å ta et skritt tilbake og si at nei, vi er ikke villige til å gå dit. Noe menneskelighet må vi tross alt beholde, så vi stopper nå.

Alle, vet vi nå, var muligheter som har gått til spille.

Det er ett år siden det forferdelige terrorangrepet på Israel 7. oktober 2023. Snart 365 dager grusomme dager med krig, død og frykt. Hamas-angrepet på Israel var utført med så stor brutalitet at det måtte få følger. Det er ikke vanskelig å forstå. Følgene kom. Nå er Gaza en branntomt og antallet dødsoffer så stort at ingen lenger vet. Vår egen statsminister mener de offisielle tallene, som er grusomme nok, trolig ikke stemmer. Det er langt verre enn som så.

Nå står vi foran det vi alle har fryktet aller mest: Nå er Iran for alvor trukket inn i krigen.

Folk har ropt på gatene, vi har skrevet det i avisene, bildene av gråtende barn og det som enda verre er har tvunget oss til tårer. Stopp! Verre kan det vel ikke bli. Nå må det vel snart stoppe?

Nei, det må visst ikke det. Krigsmaskinen ruller videre. Nå er det Israels grense mot Libanon det står om. Rakettene går fram og tilbake, dødstallene stiger, millioner av mennesker er på flukt.

Det er forståelig at Israel slår tilbake mot Hizbollah når befolkningen i grenseområdet har måttet rømme fra hus og hjem på grunn av rakettangrep. Alt er forståelig, om man bare ser bort fra lidelsen. Fra foreldrenes fortvilte skrik og barnas øyne, enten fulle av tårer og redsel eller fulle av fravær. Det har blitt så mye, på alle sider av krigen, men mest på den siden som bombes sønder og sammen av den sterkeste krigsmaskinen, at barnas øyne er tomme. Valget er apati eller evig redsel.

Alt kan forstås, om man bare glemmer at vi mennesker må leve sammen på denne planeten. Og enda vanskeligere: At mennesker i Midtøsten må leve sammen også etter at dagens kriger er avsluttet.

Når dét måtte bli. Akkurat nå ser det ut som om krigen bare skal trappes opp og opp, til stadig nye nivåer av lidelse, sorg og smerte – og til en enda farligere situasjon. Nå står vi foran det vi alle har fryktet aller mest: Nå er Iran for alvor trukket inn i krigen.

Vil de tilgi og leve i fred med naboen, eller vil de hate – og søke hevn?

Vi venter nå på at Israel skal slå tilbake etter at Iran nettopp slo tilbake. Ekspertene skriver at Israel utnytter at USAs president Joe Biden ikke tør gripe inn med noen uker igjen til det amerikanske valget, at han ikke kan ødelegge for sin utvalgte etterfølger Kamala Harris ved å sette foten hardt ned for et israelsk angrep i stort format mot Iran. Og at Israel derfor ser sitt snitt til å bygge om Midtøsten på en for landet fordelaktig måte, og derfor går alene, med våpen i hånd.

Det kan være riktig. Det er sikkert mulig å forstå det også, for selv et land som er væpnet til tennene kan ikke leve med å være omgitt av fiender som vil deg vondt.

Men hva skal skje etterpå? Når Hamas er knust og Hizbollah varig svekket, og regimet i Iran har falt, slik det trolig ser ut i de mest optimistiske scenarioene på tegnebrettet til de israelske strategene?

Hva tror man vil skje med barna på Gaza som nå får livet ødelagt, og med barna i det sørlige Libanon som nå er på flukt. Med barna i Beirut. Vil de tilgi og leve i fred med naboen, eller vil de hate – og søke hevn?

Krigen gjør noe med oss alle

Israel har gått inn i Libanon for fjerde gang på under 50 år. De to første gangene handlet det om å knuse palestinske opprørsbevegelser. Fortsatt i dag, mer enn 40 år senere, er det et verkende sår. Tredje gang israelske tropper invaderte Libanon var i 2006. Fienden het nå Hizbollah, men ellers var mye likt. Og ingenting ble vunnet, ikke på lang sikt. Men mye ble tapt.

Beviset på det har vi nå. 18 år etter forrige gang, er israelske tropper på nytt inne i Libanon. Fienden er den samme som forrige gang. Hizbollah skal være sterkt svekket av raketter, tanks og det spektakulære «personsøker»-angrepet for noen uker siden. Israel kan lykkes med sin strategi med å slå ut Hizbollah. Men så kommer etterpå. Og neste gang.

Vi kan selvsagt få en «ny orden», slik Israelske IDF døpte operasjonen som tok livet av Hizbollah-leder Hassan Nasrallah. Men det blir trolig som forrige gang, og gangene før der: Israel lever kanskje litt tryggere i noen år, men hatet boblet – på alle sider – og krigen kommer tilbake en generasjon senere. Når barna som lider i dag er blitt voksne.

Men det kommer et etterpå. Og et etter det igjen, etter neste gang

Krigen gjør noe med oss alle. Vi som sitter et stykke unna opplever en så stor avstand mellom våre egne barns liv og barna på krigsskueplassen at vi ikke klarer å gripe det an, og ender i apatien. Vår største frykt er at krigen i Ukraina og krigene i Midtøsten skal spinne ut av kontroll i enda større grad, og at vi står overfor avgrunnen.

De som lever i og med krigen befinner seg allerede i helvete. De får livet ødelagt og sin medmenneskelighet knust. Israels statsminister Benjamin Netanyahu er mer populær enn noen gang. Også det er faktisk mulig å forstå for den som vil. Alle frykter for sine barn. Her og nå føles det sikkert godt å knuse fienden som hater deg, angriper deg og vil kaste deg på sjøen.

Men det kommer et etterpå. Og et etter det igjen, etter neste gang. Det er ingenting, verken i nåtid eller i fortiden, som tyder på at Israels krigsmaskin nå legger grunnlaget for den beste av alle tenkelige verdener i framtiden.

(Først publisert i Dagsavisen.)