Med Kafka i Høyesterett

Inskripsjonen over en av dørene til salen i andre etasje i Høyesteretts praktfulle bygg, maner til alvor. 11 store stoler, verdige konger, vil snart besittes av 11 dommere, alle i flotte svarte kapper, med skarlagenrøde jakkekrager. Dommerne trer inn, og vi reiser oss. Jeg er for første gang i livet til stede under en rettsak i Norges høyeste domstol. Jeg sjekker mobilen en siste gang, og plutselig føler jeg meg midt i en prosess der alt mister verdi.

Men først: Hvorfor er vi nå samlet i denne salen, 26. august 2026? Årsaken er Norges første klimasøksmål fra 2016, da Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for å ha åpnet for petroleumsvirksomhet i Arktis.

Dette strider mot grunnlovens miljøparagraf 112, var påstanden. Saken varte og rakk og gikk helt opp til Høyesterett. I 2020 tapte saksøkerne. Men Høyesterett slo samtidig fast at den norske stat plikter å konsekvensutrede de globale klimavirkningene av nye oljefelt, før de kan godkjennes.

Staten mente at mangelfull utredning ikke var graverende nok til å stanse disse igangsatte, dyre, produktive feltene.

I ettertid har nye felt blitt åpnet, og Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte igjen staten, fordi de mente at feltene Breidablikk, Yggdrasil og Tyrving ble startet uten utredning om hvordan dette ville påvirke klima globalt. Noe som jo nå var bestemt at måtte på plass.

Både tingretten og lagmannsretten slo fast at statens godkjenning av oljefeltene ikke holdt mål. De er ergo ulovlige. Staten nektet å akseptere dette, og anket. Staten mente at mangelfull utredning ikke var graverende nok til å stanse disse igangsatte, dyre, produktive feltene. Miljøorganisasjonene, på sin side, mente at utredningen skulle ha kommet før vedtak ble gjort, slik at det var en sjanse for et annet utfall, samt høringsmuligheter for borgere og fagmiljø.

I tillegg kommer nå at statens ferskeste utredninger viser at klimagassutslipp ligger langt over det som først ble lagt til grunn. Utslippene har faktisk vokst med 180 millioner tonn. Greenpeace-leder Haldis Tjeldeflaat Helle sier til Aftenposten at dette tilsvarer over fire ganger Norges totale årlige utslipp – eller utslippene fra all veitrafikk i Norge i nesten 27 år. Med andre ord: betydelig.

Hvor viktige er disse utredningene, egentlig?

Ok, men er dette egentlig «a big deal»? Hvor viktige er disse utredningene, egentlig? Jeg fulgte selv deler av rettforhandlingene da saken om disse tre feltene var oppe i lagmannsretten. Det gjorde inntrykk å høre fagfolk, som klimaforsker Helge Drange fra Bjerknessenteret i Bergen, fortelle om hvordan disse feltene og deres utslipp bidrar til nedsmelting av polis, og til en økning av middeltemperaturen som igjen fører til flere ukontrollerbare branner.

Det gjorde inntrykk da biolog Dag O. Hessen vitnet om tap av naturmangfold som følge av utslipp. Det gjorde inntrykk da forsker Taran Fæhn fra Statistisk sentralbyrå fortalte at mindre norsk produksjon av olje vil føre til mindre olje på verdensmarkedet og ergo en bedre klimafremtid for oss alle.

I 2025 flesket den svenske journalisten Lisa Röstlund til med boka Norgesparadokset – en gransking av det gode landets svarte bakside. Ved å bruke tall fra Columbia-universitetet i New York kommer Röstlund fram til at ved produksjonen fra de tre omtalte oljefeltene, vil 100.000 ekstra personer dø i hetebølger.

Andre har gjort liknende beregninger. Redd Barna lanserte i 2025 klimarapporten Born into the Climate Crisis 2. An unprecedented life: Protecting children’s rights in a changing climate. Rapporten er utarbeidet i samarbeid med ledende klimaforskere ved universitetet Vrije i Brussel og presenterer tall for hvordan klimakrisen påvirker barns framtid.

Barn vil oppleve økende nivåer av klimatiske ekstremhendelser gjennom livet.

Norge har en egen miljøparagraf, § 112, som slår fast at alle har rett til et miljø som sikrer helsen. Paragrafen er opptatt av betingelsene for kommende generasjoner. Redd Barnas rapport minner oss om konsekvensene dersom vi ikke klarer å nå Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Nå ligger vi an til at middeltemperaturen går opp 2,7 grader. I spennet mellom 1,5 og 2,7 grader frem mot år 2100, kan dagens politikere bidra til en radikalt bedre hverdag for millioner av barn, hevder rapporten.

Ny modellering ledet av det omtalte universitetet Vrije viser at barn født i 2020, forventes å oppleve økende nivåer av klimatiske ekstremhendelser gjennom livet. Redd Barna snur på det og hevder at hvis vi holder oss til Parisavtalens 1,5- graders mål, innebærer det en form for livsgaranti for barn. Dette eksemplifiseres gjennom en rekke framskrivninger, og jeg nevner bare tre av dem her:

• 38 millioner barn slipper da å oppleve ekstreme hetebølger.
• 8 millioner barn kan unngå ekstrem eksponering for avlingssvikt, som svekker deres mattrygghet.
• 5 millioner barn ville bli spart fra ekstrem eksponering for flom fra elver.

Det er alvorlig om vi får en generasjon som bare tror at systemet er fullt av «bla, bla»

Vil dagens ungdom ha tiltro til våre politikere og vårt næringsliv om vi ikke tar slike fakta på alvor? En av frontfigurene for den norske delen av protestaksjonen Extinction Rebellion, Jonas Kittelsen, er aktuell med boka Verden venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid. Han har mistet troen på systemet vårt. Han vil ha masseprotest for endring. Hvis ikke har han ikke noe håp å bygge videre på, skriver han.

Det er alvorlig om vi får en generasjon som bare tror at systemet er fullt av «bla, bla», som klimaaktivist Greta Thunberg beskriver det. Så takk til miljøorganisasjonene som løfter klimasaken så høyt de kan i rettsapparatet. Og jeg lar meg fjetre her jeg sitter i denne vakre salen og hører på de skarpskodde advokatene Jenny Arge Sandvik for Greenpeace og Natur og Ungdom, og Fredrik Sejersted for staten. Dette går Netflix en høy gang.

Og det er nå jeg kaster et blikk på en melding som kommer opp på telefonen. En mektig sammenslutning i norsk næringsliv som ønsker økt konkurransekraft på sokkelen, Konkraft, har noe på hjertet. De består av Offshore Norge, Norsk Industri, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Landsorganisasjonen i Norge (LO), med LO-forbundene Fellesforbundet og Styrke.

De lanserer nå en rapport der de argumenterer for en videreføring av det som kalles tildeling i forhåndsdefinerte områder. Dette må utvides til alt tilgjengelig areal som per i dag er åpnet for petroleumsvirksomhet, skriver de. Staten må samtidig gjøre tilgjengelig tidligere åpnede områder, særlig de vestlige delene av Nordland VI. Og CO₂-avgiften er selvsagt alt forhøy, må vite.

Dette er en krigserklæring mot alle naturvernere og fiskere. Og alle forskere som har vitnet i norske rettssaler siden 2016.

Hei, hei, Per Gynt! Først meg selv, så meg selv igjen!

Så ramler jeg plutselig over en annen melding: Energiminister Terje Aasland sier at Norge vil fortsette å bore etter olje i Barentshavet, selv om EU vedtar et moratorium, altså en midlertidig stans, på oljeboring i Arktis.

Hei, hei, Per Gynt! Først meg selv, så meg selv igjen! Jeg føler meg svimmel.

Jeg spør i en pause representanter for Greenpeace og Natur og Ungdom om hvordan de tror rettsutfallet om en 3–4 ukers tid kommer til å ende. «Seier», sier de. «Men staten kommer ikke til å endre seg, uansett. Bare se på Fosen-dommen».

Varmen fortsetter. Branner fortsetter. Flommer fortsetter. Flere døde barn og eldre enn normalt, fortsetter. Dette er absurd.