Mediestormer går, problemet består

9. november slapp 584 kvinnelige aktører i den svenske film- og teaterbransjen en bombe i kultursverige, med en omfattende og rystende tekst som sto på trykk i Svenska Dagbladet. Teksten inneholdt en lang rekke konkrete historier om tilfeller av seksuell vold og grenseoverskridende adferd utført av mannlige maktpersoner i bransjen.

Slutt å beskytte forbrytere, og innfør reell nulltoleranse for seksuell utnytting og vold.

Hendelsene fortelles anonymt, og i tillegg til å liste opp de mange historiene, er artikkelen utformet som et åpent brev som retter seg mot regissører, produsenter, teatersjefer og politikere: Slutt å beskytte forbrytere, og innfør reell nulltoleranse for seksuell utnytting og vold. Artikkelen er signert av alle kvinnene under ett.

De svenske kvinnenes navnløse og kollektive framgangsmåte er forbilledlig.

Riktignok er store navn som Lena Endre, Sofia Helin og Helena Bergström blant de 584 underskriftene – men selve beretningen og problematiseringen av fenomenet løftes fram kollektivt, og ingen av enkelthistoriene navngir offer eller overgriper.

I dagene etter at artikkelen sto på trykk, har heller ingen av de involverte skuespillerne uttalt seg eller «snakket ut» i media. Skuespiller Suzanna Dilber har uttalt seg kort og konsist til Kulturnyheterna på SVT, men da på vegne av hele gruppen, ikke som enkeltperson eller et offer.

«Vi krever at maktinnehaverne innser og tar ansvar for maktposisjonen de har i bransjen, i og med at veldig mange av de utsatte har meldt fra om det de har opplevd. Men det har forblitt på arbeidsplassen og ikke tatt videre,» sa Dilber.

I kjølvannet av skandalen rundt Harvey Weinstein i USA og #metoo-kampanjen i sosiale medier, har det ene store navnet etter det andre blitt rullet opp og anklaget for lignende tilfeller. Teksten i Svenska Dagbladet skiller seg fra det sedvanlige medienarrativet, i hvert fall slik det har vært til nå – personfokusert og med en klassisk skandaledramaturgi. De svenske kvinnenes navnløse og kollektive framgangsmåte er på mange måter forbilledlig, og kan vise seg å få større ringvirkninger og føre til mer dyptgripende endringer på sikt.

 

Mediestormene som glemmes

Det sagt: Det er i prinsippet en god ting at skammen plasseres der den hører hjemme, altså hos personen som har forgrepet seg. Det er viktig, riktig og på høy tid at personer som i kraft av sin maktposisjon har begått overgrep, åpent må ta konsekvenser av disse handlingene.

Såkalte «sex-skandaler» har i liten grad rasert menns skuespillerkarrierer eller politiske karrierer.

Skandalen rundt filmprodusenten Weinstein, som etterforskes for flere tilfeller av voldtekt og seksuell trakassering av kvinner, ble startskuddet for nevnte #metoo-kampanje. Avsløringene av en respektert og kjent maktperson har banet veien for det som nå ser ut til å resultere i en avdekking av en omfattende ukultur hva gjelder trakassering, seksuelle overgrep og bagatellisering – også her til lands. Vi skal på ingen måte kimse av at navngitte kjendiser med makt nå stilles til ansvar, og effekten dette har.

Enkeltsyndebukker løftes fram, pepres fulle og pumpes tomme, før stormen atter avtar.

Samtidig er det viktig å huske at denne formen for opprulling og identifisering av kjente enkeltpersoner fører til en dramaturgi som er medievennlig, men som ikke har hatt den store endringseffekten. Selv om mediene en god stund kan velte seg i sjokkerende historier om falne stjerner og høyprofilerte «genier» som har vist seg å ha en «ukjent side», har slike avsløringer hatt en tendens til å etterfølges av stillhet.

Mediestormer blir fort glemt, og ukulturer har en tendens til å overleve dem. Såkalte «sex-skandaler» har i liten grad rasert menns skuespillerkarrierer eller politiske karrierer, heller ikke når «sexen» har handlet om overgrep. Enkeltsyndebukker løftes fram, pepres fulle og pumpes tomme, før stormen atter avtar og erstattes av business as usual.

 

Et stort, kjipt landskap

Det er mange grunner til at det er sånn, og den viktigste grunnen har kvinnene i svensk teaterbransje på kløktig vis tatt konsekvensen av: Dette handler ikke bare om enkeltpersoner. Som #metoo-kampanjen én gang for alle har vist, er dette er et strukturelt problem som ikke gir seg ved hjelp av skandaleopprullinger og kjente fjes alene.

Og strategien kvinnene bak SVD-artikkelen har valgt, synes å være følgende: En kollektiv, samlet og sterk røst beskriver og problematiserer en ekstrem ukultur av makthierarkier, seksualisering og objektivisering av unge kvinner i en tøff bransje, der det nærmest hersker total straffefrihet for overtredelser ettersom mannlige, genierklærte aktører beskyttes. Ofrene blir stående alene med byrden.

Problemet flyttes ut av kjendisspaltene én gang for alle, og over til alvoret der det hører hjemme.

Når kvinnene løfter fram problemet kollektivt, når ingen av de kjente overgriperne navngis og skandaliseres, og når ingen av kvinnene senere lar seg kjendisintervjue om sin egen spesifikke historie, makter de også å holde fokuset på ukulturen nettopp som et strukturelt problem. Historiene – og det er mange av dem, og de er drøye – får tale for seg selv og utgjøre en del av det store, kjipe landskapet.

Slik flyttes problemet ut av kjendisspaltene én gang for alle, og over til alvoret der det hører hjemme. SVD-artikkelen har allerede ført til reaksjoner fra Sveriges kulturminister, som umiddelbart innkalte sjefene på de store teatrene til krisemøte. Nå har det svenske opera- og musikkmiljøet publisert et liknende opprør etter samme modell i Dagens Nyheter.

 

Utbredt problem

Det kan være verdt å nevne at medie- og kulturbransjen ikke er noen allerversting når det gjelder seksuell trakassering. Både service- og restaurantbransjen og helse- og omsorgsyrker skårer høyere når det gjelder rapporterte tilfeller, ifølge tall fra SSB.

Disse yrkesgruppenes utsatthet er i og for seg godt kjent, og understreker at seksuell trakassering på arbeidsplassen er et problem som angår mange: Både kvinner og menn over hele Norge rammes. Kvinner under 40 år utgjør den store flertallet.

 

Egentlig kan man spørre seg hvorfor dette problemet i akkurat teater- og mediebransjen har vært såpass underkommunisert som det har, og at avsløringene avgir såpass store sjokkbølger som de nå gjør. Et mulig svar kan være at det i større grad handler om makthierarkier og konstant dominans. Det kan være vanskeligere å slå ned på regissøren sin enn en pågående, beruset kunde eller en grenseoverskridende pasient – særlig hvis men legger til taushetskulturen som ser ut til å være utbredt i førstnevnte situasjon.

I tillegg vil sakene i film- og teaterbransjen oftere handle om mer eller mindre kjente og beundrede mennesker, og gjøre terskelen for å melde fra og risikoen for å bli mistrodd høyere.

Flere avsløringer vil komme.

Det er ingen grunn til å tro annet enn at tilsvarende norske bransjer og miljøer vil komme med liknende avsløringer i tiden framover. På lørdag la radio- og tv-profilen Aleksander Schau ut en twitter-bombe i form av 24 innlegg der han beskriver grove episoder av seksuell trakassering han har observert i norsk mediebransje.

Flere små og store drypp fra teaternorge har også kommet de siste ukene: Blant annet skal flere kvinner ha blitt seksuelt trakassert ved Det norske teateret, og opplevd en ledelse som forsøkte å dysse det hele ned da de meldte fra.

Flere avsløringer vil komme. Forhåpentligvis vil også disse gjøres med tyngdepunktet på hvilke mekanismer på arbeidsplassene og i bransjene som legger til rette for ukulturen.

 

Fine fyrer med sunne verdier

Det er med andre ord mange gode grunner til å tone ned skandalenytt-oppslagene rundt slike saker. At den personfokuserte kultusen fortsatt preger opprullinger av dette slaget, viser oss dessuten en beslektet dimensjon vi må ta på alvor: Vi har fortsatt en vei å gå når det gjelder å forstå at man ikke må være et avvikende monster for å begå seksuelle overgrep.

Gang på gang hører vi om enkeltpersoner som skal ha voldtatt eller bedrevet systematisk seksuell trakassering, og gang på gang blir vi overrasket eller mistroiske til beretningene. Det er vanskelig å se for seg at en «så fin fyr» kunne gjøre «noe sånt».

Hvis vi skal oppnå en reell kulturendring, må vi ta et skritt videre.

Det er en betimelig og sunn reaksjon å bli skuffet når personer man liker og beundrer viser seg å ha seksuell vold på samvittigheten. At kommentarer til avsløringene av komikeren Louis C.K.s blotting får titler som «Også du, mitt idol Louis?», viser først og fremst at den grenseoverskridende adferden og de utsatte kvinnene tas på alvor.

Når flere og flere store, navngitte helter nå faller som fluer i kjølvannet av Weinstein-skandalen, er det også et kjærkomment tegn på at bagatelliseringens tid er forbi.

Likevel: Hvis vi skal oppnå en reell kulturendring, må vi ta et skritt videre – ikke bare fra skandalenytt-tendensen, men også fra den individorienterte «avsløringen av monstre».

Vi må lære oss å gjenkjenne både problematiske maktstrukturer og problematisk adferd.

Lene Wikander er spot on i sin omtale av saken der en norsk såkalt kulturtopp og utelivsprofil er under etterforskning for flere voldtekter begått over mange år: Hun forteller at hun kjenner den anklagede mannen som en fin fyr med sunne verdier og et godt kvinnesyn.

Hennes poeng er også at vi må bli flinkere til å snakke om miljøene som tilrettelegger for denne typen adferd, og ikke isolere overgriperne som sjokkerende enkelttilfeller. Når Wikander beskriver miljøet rundt den anklagede mannen, tegner hun opp en kjønnsdynamikk der objektivisering av jentene og manglende vilje til å betrakte dem som subjekter på lik linje med gutta er et fremtredende trekk.

Det blir vanskeligere å se varselsignalene når vi har en idé om at voldtektsforbrytere er avvikende monstre.

Vi skal på ingen måte klandre miljøene alene, og frata personen som begår overgrep ansvaret for disse handlingene. Poenget er at vi må lære oss å gjenkjenne både problematiske maktstrukturer og problematisk adferd – og at det blir vanskeligere å se varselsignalene når vi har en idé om at voldtektsforbrytere er avvikende monstre.

 

Personlig og felles ansvar

Dette betyr selvfølgelig ikke at vi skal gå rundt og mistenke hverandre. Det betyr helt enkelt at vi har et felles ansvar for å være oppmerksomme på omgivelsene våre, gjenkjenne destruktive mønstre og være bevisste på hva som ikke er greit.

Den balansen tror jeg vi klarer, særlig nå som debatten rundt problemene er i ferd med å bli mer moden. Det er nesten så man kan se det vokse fram en kollektiv erkjennelse av at overgriperens personlige ansvar kan eksistere side om side med bevissthet om ukulturer som tilrettelegger og feier ting under teppet – og vårt felles ansvar for ikke å forsterke dem.

Akkurat det har både #metoo-kampanjen og de svenske film- og teaterkvinnene bidratt sterkt til. Og klarer vi å ha dette i bakhodet når vi nå skal gå inn i neste fase av denne debatten, skimter vi kanskje en framtid der det å utøve seksuell vold og trakassering er helt inkompatibelt med makt, beundring, ære og berømmelse. Det hadde vel vært noe.