Er mennesker med funksjonsnedsettelser egentlig mennesker?

Tirsdag 9. mars skal Stortinget for tredje gang stemme over om FN-konvensjonen om mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) skal inntas i menneskerettsloven. De øvrige to diskrimineringskonvensjonene; kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen, samt flere andre menneskerettighetskonvensjoner, herunder barnekonvensjonen, er for lengst inntatt i norsk lov.

Regjeringspartiene og FrP vil stemme nei. Høyre og FrP er reelt sett imot. Både Venstre og KrF er for, men velger å dilte etter istedenfor å stå opp for velgerne sine, og for de om lag 700.000 personene i Norge som har en funksjonsnedsettelse.

I Dagsnytt 18 forklarte Michael Tetzschner hvorfor Høyre ikke vil gjøre CRPD til norsk lov. Han gav uttrykk for at det var flere av bestemmelsene i konvensjonen som Høyre er uenig i. Blant annet trakk han fram at CRPD innebærer at personer med funksjonsnedsettelse ikke skal fratas sin rettslige handleevne, og at den innebærer en plikt om at «mennesker med funksjonsnedsettelser skal omtales positivt til pressen». I forlengelsen av dette presiserte Tetzschner at i Norge bestemmer ikke myndighetene hva som skal ytres i avisene.

Man kan lure på om Høyre mener at barnekonvensjon bør tas ut igjen av menneskerettsloven?

Det følger av CRPD artikkel 8 nr. 2 at statene som har signert konvensjonen skal «oppmuntre alle medier til å fremstille mennesker med nedsatt funksjonsevne på en måte som er i tråd med denne konvensjons formål». Dette er naturligvis noe ganske annet enn en plikt til å diktere hva som skal skrives i mediene. Dessuten er ikke CRPD den eneste konvensjonen som inneholder denne typen forpliktelser. Av barnekonvensjonen artikkel 17 følger det at statene skal «oppmuntre massemediene til å spre informasjon og stoff som er av sosial og kulturell verdi for barnet». Som nevnt er barnekonvensjonen allerede gjeldende norsk rett. Man kan lure på om Høyre mener at den bør tas ut igjen av menneskerettsloven ettersom den også inneholder en forpliktelse til å oppmuntre mediene om å spre bestemt informasjon?

Det er derimot riktig at det følger av CRPD at statene skal «erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder.» Videre skal statene «treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne utøve sin rettslige handleevne». Hva dette nærmere bestemt betyr gir rom for ulike tolkninger. Norge har blitt kritisert av FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD-komiteen) for at vårt vergemålssystem ikke er i tråd med konvensjonen. Nettopp denne tolkningen av CRPD fremheves av Høyre og Frp som et argument mot å innta konvensjonen i norsk rett. Tetzschner gikk så langt som til å hevde at det å innta konvensjonen i norsk rett nærmest ville innebære å overføre lovgivningsmyndighet til denne komiteen. Det er et forfeilet argument.

Jeg antar at Høyre mener at disse kostbare menneskerettighetene også er «egentlige» menneskerettigheter

Man kan være enig eller uenig i CRPD-komiteens tolkning av konvensjonen både rettslig og rettspolitisk. Kjernen er imidlertid at Norge valgte å ratifisere CRPD i 2013. Det betyr at Norge har forpliktet seg til å oppfylle konvensjonens bestemmelser. Ved fastleggelse av disse bestemmelsene er CRPD-komiteens uttalelser et av flere tolkningsmomenter, men de er ikke i seg selv bindende for statene.

I den grad norsk rett er i strid med konvensjonen, innebærer det et brudd på Norges forpliktelser. Konsekvensen vil kunne være at norske borgere ikke får oppfylt de rettigheter konvensjonen gir dem, og som Norge altså har forpliktet seg til å oppfylle. Det egentlige argumentet synes derfor å være at Norge skal kunne stå fritt til å bryte de forpliktelser staten har påtatt seg gjennom ratifikasjon av konvensjonen.

En slik tilnærming er dypt problematisk. Dersom Norge ikke vil binde seg til alle deler av konvensjonen, kunne man isteden ha reservert seg mot enkelte bestemmelser, noe Norge ikke har valgt å gjøre.

Tetzschner ble deretter spurt av programlederen på Dagsnytt 18 om det ikke var en kostnadsside ved dette også. Dette bekreftet Tetzschner og uttalte at i motsetning til de «egentlige menneskerettighetene som jo er veldig billige for statene», er det her snakk om «prioritering av viktige og sentrale behov, men som det er opp til Norge å avveie ut fra ressursrammen de har».

Hvordan kan det i så fall forklares at kvinner og barns rettigheter er «egentlige» menneskerettigheter mens funksjonshemmedes rettigheter ikke er det?

Eksemplene han viste til, blant annet retten til ytringsfrihet, er rett nok ikke spesielt kostbare for staten. Men mange andre menneskerettigheter som allerede er inntatt i norsk lov er på ingen måte «veldig billige for statene». Å sikre likeverd, deltakelse og like muligheter for alle er ikke gratis.

Blant annet følger det av kvinnekonvensjonen artikkel 11 e at statene skal sikre «svangerskapspermisjon med lønn eller med tilsvarende sosiale ytelser, uten at dette fører til tap av stilling, ansiennitet eller sosiale bidrag». Og å ivareta barns rett til utdanning og omsorg er på ingen måte gratis eller billig. Det er kjempedyrt. Jeg antar at Høyre mener at disse kostbare menneskerettighetene også er «egentlige» menneskerettigheter, all den tid de faktisk er inntatt i menneskerettsloven. Hvordan kan det i så fall forklares at kvinner og barns rettigheter er «egentlige» menneskerettigheter mens funksjonshemmedes rettigheter ikke er det? Kanskje er det fordi dyre tiltak for å sikre barn og kvinner anses som en investering i fremtidig arbeidskraft? Vi trenger barn som vokser opp til å bli produktive borgere, og vi trenger kvinner som er produktive borgere og som dessuten føder barn som kan vokse opp til å bli produktive borgere.

Menneskerettighetene er ikke begrunnet i økonomisk nyttetenkning

Slik økonomisk nyttetenkning er ikke fremmed på borgerlig side i politikken, blant annet inspirert av den kjente filosofen Ayn Rand. I et TV-intervju fra 1979, gikk Rand hardt ut mot at samfunnet skulle sørge for utdanning til barn med nedsatt funksjonsevne, de hun kalte for «sub-normale». Man skulle ikke kaste bort skattebetalernes penger på utdanning av barn som ikke ville bidra til økonomien senere. Rett skal være rett: Jeg tror ikke høyresiden i Norge står for slike ytterliggående synspunkter. Når Tetzschner både viser til at ivaretakelse av menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne er dyrt og til at dette ikke er «egentlige» menneskerettigheter fremstår det likevel som et ganske så kaldt og ekkelt gufs fra en tid da denne gruppen heller ikke ble sett på som fullverdige eller «egentlige» mennesker.

Menneskerettighetene er ikke begrunnet i økonomisk nyttetenkning. Menneskerettighetene bygger på en tanke om at alle mennesker har en egenverdi i kraft av seg selv. Det gjelder også personer med nedsatt funksjonsevne. Og det er på tide at Stortinget anerkjenner og oppfyller forpliktelsene Norge påtok seg ved ratifikasjon av CRPD i 2013, og inntar denne i norsk lov.