Merkel for fjerde gang

Helgens forbundsdagsvalg er Tysklands første nasjonale valg siden flyktningkrisen eksploderte høsten 2015.

Angela Merkels håndtering av krisen er omstridt. Sensommeren 2015 ble hun bejublet for sitt ubetingede «Wilkommen». Noen måneder senere, vinteren 2016, ble hun kastet ut i sitt livs tøffeste politiske kamp som følge av anti-innvandringsbølgen flyktningestrømmen virvlet opp.

Innvandring og manglende integrering troner øverst på velgernes saksliste.

Merkel overlevde de politiske basketakene, og den Merkel-tretthet som det var mulig å spore i meningsmålingene ved inngangen til valgåret 2017, er nå som blåst bort.

 

Populister over sperregrensen

Likevel preger etterdønningene av flyktningkrisen den pågående valgkampen. Innvandring og manglende integrering troner øverst på velgernes saksliste.

Og for første gang i Forbundsrepublikkens 68-årige historie vil et høyrepopulistisk parti svinge seg over den høye sperregrensen på fem prosent og få plass i Forbundsdagen.

Hvor stor oppslutning «Alternativ for Tyskland» (AfD) kan få, er ett av to spørsmål som debatteres heftig i det som ellers kalles en «Schlafwahlkampf» (en søvnig valgkamp).

Det andre spørsmålet handler om regjeringskonstellasjoner: Hvilket parti – eller hvilke partier – vil regjere med Merkel og hennes Kristeligdemokratiske Union (CDU/CSU) de neste fire årene?

 

Tysk stabilitet

Selv om 40 prosent av velgerne fortsatt ikke har bestemt seg, ligger Merkels CDU/CSU – med 36–38 prosent oppslutning – flere hestehoder foran utfordrer Martin Schulz og hans sosialdemokratiske parti (SPD).

 

SPD ligger ifølge flere meningsmålinger an til å gjøre sitt dårligste valg i Forbundsrepublikkens historie; det vil si at de kan ende under 23 prosent.

Meningsmålingene en uke før valget viser at Merkel, om det hadde vært direkte valg på kansler, ville vunnet over Schulz med 54 mot 26 prosent.

Debatten ble – lett ironisk – karakterisert som en duett istedenfor en duell.

Slik vil Merkel om fire år tangere sin mentors, gjenforeningskansler Helmut Kohls, rekord som Etterkrigs-Tysklands lengstsittende kansler.

Da vil hun ha regjert i 16 år. Og hun vil fortsatt kun være den åttende i rekken av kanslere siden 1949. Samtlige har kommet fra de to store folkepartiene CDU/CSU og SPD.

 

Inn mot sentrum

I to av Merkels tre regjeringsperioder (2005–2009 og 2013–2017) har de to partiene til og med regjert sammen i en såkalt storkoalisjon.

Dermed har begge partiene beveget seg inn mot det politiske sentrum, og det er blitt vanskelig å få øye på reelle politiske uenigheter i store spørsmål.

Dette ble blant annet tydelig under årets eneste tv-sendte debatt mellom Merkel og Schulz. Den ble – lett ironisk – karakterisert som en duett istedenfor en duell.

Denne politiske stabiliteten er sjelden vare i dagens Europa. Flere land opplever at gamle etablerte partilandskap forvitrer.

 

Europeisk ustabilitet

I noen tilfeller beseires de etablerte partiene sågar av nye politiske bevegelser, som Emmanuel Macrons En Marché! i Frankrike og Beppe Grillos Femstjernersbevegelse i Italia.

Sett mot denne bakgrunnen framstår det tyske partilandskapet, med sine to store og inntil nylig tre konkurrerende småpartier, som meget stabilt.

De anklager Merkel for å være ansvarlig for flyktningkrisen, den økte terrorfaren og fremveksten av ekstremisme.

Av de tre små har både de liberale Fridemokratene (FDP) og miljøpartiet De Grønne dessuten sittet i regjering med de to store.

Die Linke, som består av restene fra det østtyske kommunistpartiet og avhoppere fra SPDs venstreside, er hittil holdt utenfor regjeringskontorene av SPD.

 

Tysk stabilitet i bevegelse?

Den raske fremveksten av et fjerde småparti – AfD – tyder på at det er ny bevegelse i velgermassen også i Tyskland.

AfD ble dannet av en gruppe økonomer i protest mot euroen i 2013, men ble «kuppet» sommeren 2015 av en mer ytterliggående ledelse med brodd mot innvandring, islam og «the establishment».

De har trukket surstoff fra flyktningkrisen, generell fremtidsfrykt, sosial ulikhet og eliteforakt, og de anklager Merkel for å være personlig ansvarlig for flyktningkrisen, den økte terrorfaren og fremveksten av ulike former for ekstremisme.

I en turbulent verden av alfahanner framstår hun med sin lange fartstid som en sindig, erfaren og kompromissøkende statsleder.

I en sjokkmåling gjort av tv-kanalen ARD en uke før valget, lå partiet an til å bli landets tredje størst med tolv prosent av stemmene, kun åtte fattige prosentpoeng bak SPD.

 

Merkel er sentrum

Majoriteten av tyske velgere synes likevel å trekke inn mot sentrum av politikken.

Og her – i det stabile sentrum – finner vi Angela Merkel, «Verdenskansleren», som Der Spiegel kalte henne etter at hun besøkte Trump, Putin og Saudi-Arabias leder tidligere i vår.

I en turbulent verden av alfahanner framstår hun med sin lange fartstid som en sindig, erfaren og kompromissøkende statsleder. Dette gir gevinster i en trygghetssøkende velgermasse.

 

Tar sine motstanderes saker

Merkel har kontinuerlig evnet å møte sine partipolitiske motstandere ved å inkludere deres hjertesaker i egen politikk.

Hun har «stjålet» miljøsaken fra De Grønne med sin «Energiwende», sin økte satsing på en lavkarbonøkonomi og en snuoperasjon i spørsmålet om atomkraftverk.

 

 

De Grønne, som ser ut til å gjøre et relativt dårlig valg, har forbausende nok ikke klart å profittere på avsløringene om at landets mektigste industri, nemlig bilindustrien, har drevet omfattende juks med utslippstall.

 

En “Jamaica-koalisjon”?

De Grønne kan likevel ende opp i regjering med Merkel i en såkalt “Jamaica-koalisjon”, som i så fall får sitt navn etter partienes farger og vil omfatte det sorte CDU/CSU, det gule FDP og De Grønne.

Alle partiene har tidligere sittet i regjering, men aldri sammen. Det som gjør en slik konstellasjon mer sannsynlig enn tidligere, er for det første at dagens grønne lederduo er mer borgerlig realpolitisk enn miljøaktivistisk.

Fridemokratene ligger dessuten an til å gjenerobre sin plass i Forbundsdagen, men gjør det neppe godt nok til å bli regjeringspartner med CDU/CSU alene.

 

Har strammet inn asylpolitikken

Utfordringen fra AfD har Merkel møtt med en innstramming av egen innvandrings- og asylpolitikk. Det har vært nødvendig også som en følge av kritikk fra eget parti og egne velgere.

Arbeidsledigheten har ikke vært lavere siden landet var delt.

Hun har likevel ikke gitt etter for partifeller som har ønsket et øvre årlig tak på antall flyktninger. En slik grense støttes derimot av FDP.

Skal Merkel regjere sammen med dem, kan hun dermed bli tvunget til å endre oppfatning.

 

SPD har tapt på storkoalisjonen

Det partiet som har tapt mest på Merkels omfavnelse, er SPD.

Som juniorpartner i to storkoalisjoner har de riktignok fått gjennomslag for flere egne saker, blant annet minstelønn, og de har bidratt til lav arbeidsledighet og solid økonomi.

Likevel synes det å være en uskreven regel at den politiske gevinsten for regjeringens suksesser tilfaller regjeringssjefen og det største partiet, mens junior får medansvar for alt som går dårlig.

 

Hvorfor bytte Merkel?

Og Tyskland går godt. I en måling foretatt av Spiegel online sier 90 prosent av de spurte at de er svært fornøyd med tysk økonomi. Hele 84 prosent sier også at de er fornøyd med sin egen privatøkonomi.

Arbeidsledigheten på 3,8 prosent har ikke vært lavere siden landet var delt. Eksportindustrien produserer i høyt tempo det verdens fremvoksende økonomier etterspør av både maskinvarer og forbruksvarer til den voksende eliten og middelklassen.

Det er tyske luksusvarer i kinesiske garasjer (Mercedes, BMW, Audi, VW og Porsche) og kjøkken (Bosch, Siemens, AEG og så videre).

 

Suksess til besvær

En lav og stabil eurokurs har, sammen med de omfattende reformene av arbeidsmarkedet kjent under navnet «Agenda 2010», begunstiget en eksportindustri som bidrar med hele 46 prosent av Tysklands BNP.

Etter Kina har Tyskland det største handelsoverskuddet i verden. Målt per innbygger er dette naturligvis enda mer ekstremt, et forhold ikke bare Donald Trump, men også Den internasjonale pengefondet (IMF) og europeiske partnere har kritisert fordi det skaper ubalanse i det internasjonale handelssystemet.

Også internt har Tysklands økonomiske suksess skapt problemer. Antall lavtlønnede, deltidsansatte og folk med såkalte minijobber, har økt betraktelig som følge av «Agenda 2010».

 

Knalltøffe reformer

Denne reformpakken ble innført av SPD-kansler Gerhard Schröder (i 2003) på et tidspunkt da Tyskland hadde fem millioner arbeidsledige og slet med utgiftene etter gjenforeningen og den tiltakende globaliseringen.

AfD stjeler både borgerlige og sosialdemokratiske stemmer.

“Agenda 2010” innebar knalltøffe arbeidsmarkedsreformer og en nedbygging av rause velferdsordninger som et konservativt parti bare kunne drømme om å få igjennom.

Merkel kunne dermed lett videreføre reformene, også med SPD i regjeringskontorene.

 

SPDs troverdighet svekket

Muligens var denne omstillingen nødvendig, men den har kastet mange ut i sosial nød og fratatt SPD troverdighet som de underpriveligertes parti.

I 2016 levde nærmere seks millioner tyskere på såkalt Hartz IV-stønad, som gir voksne mottakere 409 euro (cirka 3800 norske kroner) i måneden. 4,7 millioner yrkesaktive tyskere overlever fortsatt med en minijobb til 450 euro (cirka 4200 kroner) i måneden.

Det var disse velgerne Martin Schulz skulle gi «sosial rettferdighet».

 

Hva skjedde med “Sankt Martin”?

Og det begynte så bra! Han ble kalt «Sankt Martin» av pressen og valgt til SPD-leder og kanslerkandidat med 100 prosent oppslutning blant partiets delegater.

SPD spratt også ti prosentpoeng opp på meningsmålingene og lå lenge likt med CDU/CSU.

Etter noen euforiske jubeluker startet imidlertid nedturen.

SPD tapte vårens tre delstatsvalg; det siste sågar i SPD «hjertekammer», gruve- og industridelstaten Nordrhein-Westfalen, med en befolkning på 18 millioner. Det innledet et nærmest uavbrutt tilbaketog for Schulz.

 

Får ikke tak i proteststemmene

For SPD har det vist seg vanskelig å vinne troverdighet som talerør for sosial rettferdighet, nettopp fordi “Agenda 2010” ble innført av en sosialdemokratisk regjering og SPD selv har sittet i regjering i åtte av de siste tolv årene.

 

Proteststemmene går i stedet til sosialistene i Die Linke – som SPD ikke har villet regjere med – og interessant nok til AfD.

AfD stjeler både borgerlige og sosialdemokratiske stemmer, ser det ut som. Dessuten mobiliserer de hjemmesitterne, spesielt i det gamle DDR.

 

Liten innflytelse til AfD

Som høyrepopulister i flere andre land må de nok likevel se langt etter makten. AfD kan vinne en god slump av stemmene, men får liten innflytelse fordi ingen vil regjere sammen med dem.

I Tyskland danner man nemlig koalisjonsregjeringer. Dette er faktisk så normalt i tysk politikk at man har et eget verb for det. Det heter å «koalere».

Hvem Merkel skal koalere med de neste fire årene, gjenstår å se. Men kanskje er det på tide at hun velger seg regjeringspartnere som bringer klarere ideologiske skillelinjer og politiske interesseforskjeller tilbake i tysk politikk.

En ny storkoalisjon er ikke veien å gå.