#Metoo, part two

Etter at journalist Ronan Farrow høsten 2017 avslørte den mektige filmprodusenten Harvey Weinsteins seksuelle overgrep, spredte #metoo-bevegelsen seg til alle verdens kroker. Flere forståsegpåere spådde at #metoo skulle bli et blaff. Mange fryktet det, noen håpet det. Det har ikke skjedd. I stedet har land som forsøkte å sno seg unna sist runde, nå blitt tatt igjen med forsterket kraft i ly av koronapandemien.

I Norge har det riktignok vært relativt stille det siste året. Det kan bety at menn i maktposisjoner har lært leksa en gang for alle, men det er nok i overkant blåøyd. Mer sannsynlig er det at den sosiale nedstengningen har fjernet arenaer for øl og tafsing. Tafsing er vanskelig på Teams. Heldigvis lider de ikke av korttidshukommelsestap i Trondheim, så i år er en av parolene på 8. mars «#Metoo – Kampen er ikke over!»

Kanskje hun har vært naiv og blind?

I Danmark kaller de det fase to av #metoo, til tross for at det ikke var mange som fikk med seg danskenes første fase. Der ble nemlig oppgjøret avfeid som «politisk korrekthet», noe de frisinnede naboene våre i sør misliker mer enn lunka bayer. Men de siste månedene har det eksplodert. «Vi har været blinde og naive», uttalte leder Svend Thorhauge for partiet Det Radikale Venstre forrige uke, etter offentliggjøring av en undersøkelse som viste at nesten 20 prosent av medlemmene hadde opplevd uønsket klåing.

Grunnen til at lederen mente de hadde vært naive, er at i partiets prektige selvforståelse driver de ikke med sånt. Så da så.

Danskene trodde nok at problemene ville forsvinne om de fikk kvinnene til å undertegne en taushetsklausul. Det gjorde en sekretær for sosialdemokratene i Folketinget, Louise Kwang, etter at hun hadde rapportert om seksuell trakassering fra en tidligere minister i den danske sosialdemokratiske regjeringen, Carsten Hansen. Så angret hun, og valgte å bryte den. «Folk skal vide, at de her fortrolighedsaftaler ødelægger folk», uttalte hun. Det hører med til den skamfulle historien at både den daværende danske statsministeren, Helle Thorning-Schmidt, og Kwangs fagforening HK, bifalt taushetsavtalen. I dag angrer Thorning-Schmidt. Kanskje hun har vært naiv og blind?

Den første gikk dem hus forbi fordi det så ut som likestilling.

I Frankrike ble det aldri noe fart på den første #metoo-bølgen. Franskmennene fryktet at den ville bety slutten på flørting og sidesprang, noe våre romantiske naboer i sør misliker mer enn snegler uten kryddersmør. Denne runden ble satt i gang på nyåret av boka «La familia grande» av Camille Kouchner. Hennes foreldre er Evelyne Pisier og Bernard Kouchner, begge giganter i fransk åndsliv – sistnevnte utenriksminister og grunnlegger av Leger uten grenser. I 1987 skilte Pisier seg og giftet seg med Olivier Duhamel, rådgiver for en rekke franske presidenter.

I boka forteller Camille Kouchner at Duhamel begynte å misbruke hennes tvillingbror seksuelt da de var i starten av tenårene. Verken moren eller deres vennskapskrets tok affære da de fikk vite det. Boka satte i gang en omfattende #metoo-bølge i Frankrike med incest i sentrum. En meningsmåling fra november 2020, gjennomført av Ipsos, viste at hver tiende franskmann har vært utsatt for seksuelle overgrep. Gjennomsnittsalderen var ni år. I 80 prosent av tilfellene, var det snakk om incest. Her er det åpenbart mange som har vært blinde og naive.

Det er ikke mindre imponerende at dette skjer midt i en pandemi.

Hellas har også fått sin første #metoo-bølge. Den første gikk dem hus forbi fordi det så ut som likestilling, noe den mektige ortodokse kirka misliker mer enn Tyrkias president. Passende nok var det en seiler, Sofia Bekatorou, som satte bølgen i gang, da hun fortalte at hun som ung hadde blitt voldtatt av en eldre mann i seilerforbundet. Under emneknaggen #MeTinSofia («Vi er med Sofia») sto kvinne etter kvinne fram, først i idrettsmiljøet, senere i kulturverdenen.

Det siste store mannefallet er kunstnerisk sjef for Nasjonalteateret, Dimitris Lignadis, som nå etterforskes for voldtekt og pedofili. Dramaskolesjefen Stathis Livathinos fulgte rett etter ham. Tatt i betraktning hvor patriarkalsk det greske samfunnet er, er det å håpe at dette bare er starten. Kvinnene som står fram betaler en høy pris, men har også mest å vinne – Hellas er på jumboplass i likestilling i EU.

Det er ikke mindre imponerende at dette skjer midt i en pandemi. Eller kanskje er det nettopp derfor det skjer nå. I mars 2020 mottok den offentlige krisetelefonen i Hellas 325 meldinger om vold mot kvinner i hjemmet. I april, etter korona-nedstengningen, steg tallet til 1760. Vold mot kvinner, ikke bare i Hellas, har økt drastisk under pandemien. I Frankrike har den økt med hele 30 prosent, ifølge FN. Så hvis ikke du vil gå under parolen «#Metoo – Kampen er ikke over!» i Trondheim, kan du velge denne i Oslo: «Bekjemp vold mot kvinner – en global pandemi, forsterka av korona».

#metoo var ikke et blaff. De som trodde det, har vært både naive og blinde. Alle skal ned.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 8. mars 2021)