Middelklassens fall

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ser mørke skyer over framtidas horisont. Han er en av flere som er bekymret for middelklassen. Det bør han være.

Det Røe Isaksen uttrykte bekymring for var hva økende automatisering fører med seg. Men det er ikke bare det som bør bekymre. Hva skjer når samfunnets kjerne, middelklassen, ikke lenger kan opprettholde sin kulturelle og materielle status? Økonomer vil si at det er middelklassens forbruk som bærer økonomien. Når middelklassen mister sin kjøpekraft, går det også nedover med økonomien.

Men middelklassen bærer ikke kun økonomien til samfunnet på sine skuldre. Den bærer også samfunnets kultur, holdninger og moral. Kulturen og moralens fall i et samfunn kan for noen stå frem som en mer skremmende nedoverbakke enn den rent økonomiske.

I filmen Inequality for All beskriver tidligere president Bill Clintons arbeidsminister, Robert Reich, hvordan det økonomiske systemet undergraver middelklassens posisjon i det amerikanske samfunnet. I Netflix-serien “Breaking Bad” beskrives middelklassens fall i USA i en populærkulturell kontekst. Reich bygger sine analyser på forskning. TV- serien er fiksjon, men parallellene er åpenbare, selv om det ville være drøyt å sammenligne serien med virkeligheten.

Mens økonomien har vokst, har lønnen til middelklassen gått ned.

Protagonisten i serien heter Walter White og er en typisk middelklassefar, med kone og et barn. Familien bor i en forstad til en by sørvest i USA. White forsørger familien med en jobb som kjemilærer på en videregående skole. En jobb som i USA har vært en god middelklassejobb som fint har kunnet brødfø en familie.

Den Walter White vi møter tar vare på middelkassekulturen og middelklassens forventinger til hvem de er. Familien bor i et fint strøk, og har to biler. Det er middag til faste tider og mor lager maten. Sønnen har en funksjonshemming, men blir godt ivaretatt av familien og samfunnet. Men noe skurrer. Walter Whites lærerjobb er ikke nok til å betjene huslånet og opprettholde familiens vanlige forbruk. Middelklassen i USA bærer den amerikanske økonomien.

Ifølge Reich står middelklassen bak om lag 70 prosent av forbruket i USA, og deres forbruk er avgjørende for økonomien. Det som skjer med Walter White skjer med middelklassen i USA. Etter at markedet falt sammen i 2007, klarer ikke den jevne borger å opprettholde basale økonomiske forpliktelser som hus- og billån. I tillegg går fordelingen av rikdommen i feil retning. I USA ender nesten 20 prosent av de totale inntektene i samfunnet hos de 1 % rikeste. Dette fører til lavere etterspørsel fordi de rikeste ikke klarer å bruke opp alle pengene sine – det er for eksempel begrenset hvor mange biler man trenger. Mens økonomien har vokst, har lønnen til middelklassen gått ned sammen med den sosiale statusen.

White reagerer på samfunnets svik med raseri.

Så økonomi og lønn er ikke hele historien om middelklassens fall. Når Walter White får kreft og forstår at helseforsikringen ikke vil dekke de medisinene han trenger, blir han desperat. I tillegg blir kona hans gravid igjen, og Walter Whites middelklasseliv i forstaden raser sammen. Verken sykelønn eller fødselspermisjon har vært høyt prioritert hos amerikanske politikere.

Middelklassefaren kan ikke leve opp til forventingene som han og hans omgangskrets har. White må ta en ekstrajobb, og bruker ettermiddagene til å stå i kassen på en bilvask. Studiepoengene i kjemi er ikke mye verdsatt i bilvaskebransjen, sjefen ber ham også om å ta økter i vaskehallen. Her møter han elever fra skolen, og opplever det som ydmykende at en akademiker med høy utdannelse må vaske for egne elever.

Den verdigheten Walter White hadde igjen som middelklasse, blir tatt fra ham. Han opplever at det samfunnet han har stolt på og arbeidet for, ikke er til stede når han trenger støtte og at samfunnets kontrakt med ham er brutt.

White reagerer på samfunnets svik med raseri. I stedet for å rette aggresjonen utover i form av en Una-bomber eller med våpen i hånd, finner White ut at han kan utnytte systemet. Han velger å bli kriminell. White kan markedstankegang og kjenner til prinsippene om tilbud og etterspørsel, og starter med produksjon av det etterspurte narkotikumet Crystal meth. Som den glimrende kjemilæreren han er, lager han et stoff som raskt blir populært og anerkjent i miljøet. I episode etter episode forfaller hovedpersonens etikk og moral i takt med de vanskelighetene han møter på.

Utviklingen går i feil retning.

Da Walter White møter narkotikahandlere og blir spurt om navn, er det navnet Heisenberg som faller ham først inn. Werner Karl Heisenberg, vil noen av tv-seerne vite, er nobelprisvinner i fysikk. Paradoksalt nok henvender serieskaperne seg til den dannede middelklassen, hvis fall selve serien beskriver.

Kulturen speiler samfunnet. I teater, litteratur og film beskrives nåtiden på en måte som gjerne ikke helt ut fattes før i ettertid. I Den hemmelighetsfulle øya av Jules Verne, fra 1874, blir ingeniøren fremstilt som den moderne helten som redder alle som er strandet på en øy i Stillehavet med sine kunnskaper og problemløsing. Den samme helteskikkelsen kjenner vi igjen filmen The Martian fra 2015, men da er det vitenskapsmannen og botanisten som er helten.

I Breaking Bad blir også kjemilæreren Walter White fremstilt som en helt når det gjelder å finne praktiske og intelligente løsninger på problemer som oppstår. Den store forskjellen på de tre verkene er at kjemilæreren ikke har det ingeniøren i boken og vitenskapsmannen i filmen har, nemlig moralen og troen på framtiden. Helten bruker sine evner til å bryte ned samfunnet, snarere enn å bygge det. Derfor står Breaking Bad frem som en dystopi, det er bare det at den beskriver nåtiden.

Nå er tv-serien ren fiksjon, og i så måte er konsekvensene overdrevet – det er nok ikke slik at de fleste lærere i Norge vil ty til kriminalitet i nærmeste fremtid, eller at vi står overfor et plutselig moralsk forfall. Likevel er det grunn til å være bekymret. I Norge er vi langt bedre stilt enn i USA, men utviklingen går i feil retning. Debatten om formuesskatten er illustrerende.

Forslaget om formuesskatt fra regjeringen fritar finansformuene for beskatning, og flytter skatten fra de rikeste til middelklassen, som har sin formue i boliger, campingvogner og hytter, slik som vår hovedperson. Rollen som oppgitt lærer kan vi også kjenne igjen i moderne norsk litteratur. Solstads desillusjonerte Elias Rukla i Genanse og verdighet, ser den samme uinteressertheten hos sine elever som Walter White ser hos sine elever, og opplever noe av den samme fremmedgjøringen overfor arbeidsgiver og samfunn som White gjør.

Forskjellene øker også her i Norge.

Lærernes fallende status har vært debattert når det gjelder lønnsforhold, lærere har hatt liten reell lønnsvekst de siste ti årene når man sammenligner med grupper i privat sektor med samme utdannelse. Men lærere har også mistet mye sosial kapital. De verdiene som blir beskrevet i den generelle delen av læreplanen, altså den delen som ikke er fagspesifikk, men som beskriver de verdiene vi vil at barna våre skal ta med seg videre i livet, er nedprioritert i norsk skole.

Lærernes status har falt samtidig med at læreryrket ikke lenger er ansvarlig for elevenes dannelse, men for at elevenes resultater er gode. Der vi på norsk kaller det ansvar, skiller engelsk mellom responsibility og accountability. Mens accountability dreier seg om å holde regnskap, inneholder begrepet responsibility alt det læreren har ansvar for, både fag, dannelse, elevenes velferd og kulturelle kompetanse.

Lærerne har tradisjonelt vært en del av middelklassen og hatt en viktig rolle i å videreføre og utvikle våre verdier og vår kultur. Men i sin iver etter å gjøre befolkningen konkurransedyktig, har politikere kastet seg over testing og satt søkelyset på ansvarliggjøring av “resultatene” lærerne i skolen “leverer”.

At politikere ser på skole som en del av markedet, kommer tydelig frem ved at de gir skolene våre «merkenavn» som Osloskolen eller Kunnskapsskolen i Buskerud. Skoleresultater legges ut på nett slik at skolene skal konkurrere og det forventes at skolene bruker penger på å lage reklamefilmer for sine skoler. Skolen skal i større grad sørve «kunden», altså eleven og foreldrene.

Alle som mister sin status blir ikke Walter White.

Politikerne mener at kunnskap er den nye oljen, og at lærere skal utdanne mennesker til å bli kreative og innovative mennesker som skal møte kravene som kommer i det nye kunnskapssamfunnet. Paradokset er selvsagt at de kognitive arbeiderne, lærere, ikke får brukt sine kognitive kapasiteter fordi de må holde seg innenfor styringsrammene, og slett ikke overskride dem. Læreren som skal utdanne den kreative, kognitive arbeidstakeren er tvunget til å måtte forberede elever på å svare på tester som Nasjonale prøver og PISA, og har verken tid eller profesjonelt handlerom til å undervise etter metoder eller fagstoff som ikke passer til målene politikere har bestemt.

Skolene i Oslo er et eksempel, med sine neste tre tusen mål elevene skal ha nådd. Lærerne har ikke lenger myndighetenes tillit til at de kan gjøre jobben, og må kontrolleres. I tillegg har kunnskapsministeren bestemt at allmennlæreres kompetanse ikke lenger er gyldig, han har gitt de nye kompetansekravene tilbakevirkende kraft, og har på den måten gitt lærerne enda dårligere selvfølelse.

Alle som mister sin status blir ikke Walter White. Middelklassen i Norge står mye sterkere enn i USA. Men forskjellene øker også her i Norge. I boken Ulikhetens pris av Richard Wilkinson og Kate Pickett fra 2011 viser forfatterne de negative konsekvensene av økt ulikhet. Harvard-professoren Robert Putnam skriver at situasjonen i USA er slik i dag at familier der foreldrene har høy utdanning, bruker sju ganger så mye penger på barna enn foreldre som kun har fullført videregående skole.

Den rikeste tidelen av amerikanske foreldre 1980-tallet har økt forbruket på barna sine med 75 prosent, mens foreldre med de laveste inntektene i dag bruker 22 prosent mindre. Samtidig tar skolene i økende grad betalt for aktiviteter som tidligere var gratis. Vi kan se de samme tendensene i skolen i Norge, der idretts- og friluftsutstyr er blitt en sosial markør.

Torbjørn Røe Isaksen er selv bekymret for en situasjon der middelklassen får mer usikre arbeidsplasser, lønningene stagnerer og fremtiden blir mer usikker. Men han er en del av en regjering som fører oss i feil retning. Vi trenger en politisk ledelse som er mer opptatt av grunnleggende samfunnsverdier enn av marked, skattelette og troen på at individ trumfer fellesskapet. Ikke la det gå så langt at middelklassen breaks bad.