Migrantødeleggelsesvåpen

De kommer i store antall. De kommer i busser innleid av myndighetene og i drosjer fra Istanbul eller Bolu, alene eller i grupper. De er fra Iran, Irak, Afghanistan, Pakistan, Bangladesh, Komorene, Algerie, Sudan, Libya, Eritrea og Sierra Leone – land der livet, verdigheten eller fremtiden deres var i alvorlig fare.

Noen har allerede tilbrakt flere år i Tyrkia, andre er nyankomne. Noen er blitt løslatt fra tyrkiske fengsler og sendt til grensen. De er økonomiske immigranter på flukt fra en tøff fremtid. De er flyktninger som flykter fra krig og forfølgelse. De er mennesker, men Tyrkia bruker dem som våpen for å nå sine egne mål i Syria.

Krig skaper flyktninger – den som gjør seg skyldig i å skape krig, gjør seg også skyldig i å skape flyktninger.

La oss ta det fra begynnelsen: Tyrkia har vært militært engasjert i Syria siden borgerkrigen begynte i 2011, gjennom smugling av våpen til stridende fraksjoner, eller gjennom sin egen hærs operasjoner inne på syrisk jord. Bare i oktober 2019 ble over 100 000 mennesker gjort til flyktninger på grunn av den tyrkiske hærens offensiv i det nordøstre Syria under «Operation Peace Spring».

Det er tvingende nødvendig at vi har dette i bakhodet når vi skal vurdere noe som har med Tyrkia og flyktninger å gjøre: nemlig at regjeringen i Ankara aktivt skaper mange hundre tusen tvangsforflyttede mennesker for å nå sine egne militære og geopolitiske mål i områder som tilhører et annet land.

Krig skaper flyktninger – den som gjør seg skyldig i å skape krig, gjør seg også skyldig i å skape flyktninger. Og Tyrkia er ikke mindre ansvarlig enn Russland, USA eller det syriske regimet selv er for å ha gjort millioner av mennesker hjemløse i løpet av de siste ni årene.

Tyrkia har brukt trusselen om å «oversvømme Europa med immigranter» for å få det landet vil ha av EU både i november 2016, mars 2017, juni 2018 og oktober 2019.

Det er like nødvendig å huske at for hver gang Brussel har sagt seg uenig med Ankara, har Recep Tayyip Erdogan truet med å trekke seg fra flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia fra 2016 (der Tyrkia har fått 6 milliarder euro i økonomisk støtte for å huse flyktninger fra den syriske borgerkrigen og hindre migrantstrømmer i å nå frem til grensene mot Europa).

Tyrkia har brukt trusselen om å «oversvømme Europa med immigranter» for å få det landet vil ha av EU både i november 2016, mars 2017, juni 2018 og oktober 2019 (for å nevne noen av tilfellene).

*

Det vi er vitne til i disse dager – den aktive transporten av flere tusen immigranter og flyktninger til grensen mellom Hellas og EU langs Evros-/Meriç-elven i busser leid inn av staten – har ligget i kortene lenge. Recep Tayyip Edogan har i årevis truet med å bruke flyktninger som våpen i et forsøk på å presse EU til å godkjenne opprettelsen av en 30 kilometer dyp «sikkerhetssone» i Nord-Syria.

Et av de viktigste formålene med sonen er å tvangsomplassere mange av de 3,6 millionene flyktningene som Tyrkia har latt oppholde seg i landet de siste årene, fordi holdningen til flyktninger er blitt stadig mer fiendtlig i Tyrkia. The Guardian har rapportert om president Erdogans trusler siden september i fjor. Politicos Paul Tailor har advart mot Tyrkias bølletaktikk på flere fronter siden begynnelsen av 2020.

Ankaras overordnede mål er naturligvis å styrte Bashar Al Addas alawittregime og erstatte det med en sunnimajoritet i Syria, og å sørge for at ingen kurdiske styrker får kontrollere områder som grenser mot Tyrkia. Med hensyn til det første målet er Tyrkia i strid med Russland, som har vært en trofast støttespiller for Assad i den syriske borgerkrigen.

Nå er altså Erdogans trusler blitt virkeliggjort.

Når det gjelder det andre målet, har Ankara tjent på USAs overraskende tilbaketrekning av tropper i oktober 2019.

De kurdiskledede Syrian Democratic Forces – som tidligere ble støttet av USA i den vellykkede kampen mot IS i området – er blitt sviktet av sine allierte over lang tid og må nå håndtere den tyrkiske invasjonen på egen hånd.

Tyrkias krig er blitt sterkt kritisert av EU som demografisk planlegging, et forsøk på å oversvømme et område der kurderne er i flertall, med sunnimuslimske flyktninger. Foreign Policy har rapportert om dette siden oktober i fjor.

Nå har Erdogan gjort alvor av truslene, etter at Ankaras militæroffensiv i Syria er blitt hardt rammet av et stort antall døde tyrkiske soldater. Tyrkiske medier kaller dem «sehitler» (religiøse martyrer), en holdning som er svært beskrivende for hvordan offensiven i Syria er blitt fremstilt i Tyrkia.

*

Nå er altså Erdogans trusler blitt virkeliggjort. The New York Times har rapportert om den jevne, statlig støttede ankomsten av migranter til den gresk-tyrkiske grensen fra første dag (28. februar). Den tyrkiske avisen Hurriyet nevner også «irregulære migranter fra hele landet som blir krevd for ublu priser» av opportunister i forsøket på å komme seg til grensen.

Hva gjør du når noen fester en bombe til et gråtende barn og tvinger det ut i en menneskemengde?

The Guardians Ghait Abdul-Ahad, som er til stede i Tyrkia, har rapportert om migrantenes uvanlig store etniske diversitet: De kommer fra Etiopia, Libya, Syria, Iran og Irak, men også fra Bangladesh.

Spørsmålet er selvfølgelig ikke hvorvidt disse menneskene er flyktninger eller migranter, eller om de er syrere eller ikke: De er alle mennesker som håper på en bedre fremtid, mennesker som fortjener en bedre fremtid, slik som oss alle. Poenget er å huske at tyrkiske myndigheter med vitende og vilje forleder dem til å tro at grensene til Europa er åpne når de ikke er det.

Poenget er at vi ikke må glemme at de systematisk blir brukt som våpen i et forsøk på å presse EU til å støtte Tyrkias Syria-planer: Enten hjelper dere oss i Syria, eller så sender jeg dere millioner av flyktninger, har Erdogan sagt en stund. Nå gjør han ganske enkelt alvor av det.

*

Hva skal EU, og spesielt Hellas, gjøre nå som Ankara har gjort flyktninger og migranter til våpen? Det er en tragisk politikk og et etisk dilemma: Ser man på folk som mennesker eller som våpen når de allerede blir brukt som våpen?

Det er av avgjørende betydning at vi ikke gjør oss medskyldige i internasjonal trakassering, invasjon, krig og tvangsforflytning.

Det kan hjelpe å tenke på et lignende etisk dilemma: Hva gjør du når noen fester en bombe til et gråtende barn og tvinger det ut i en menneskemengde? Behandler du barnet som en uskyldig part i massedrap, eller behandler du det som et våpen?

Svaret er begge deler. Du ser barnets uskyld, men beskytter deg mot selvmordsangrepet. Det er dette Hellas må gjøre: erkjenne migrantenes uskyld samtidig som de beskytter seg mot det tyrkiske angrepet.

Det er katastrofalt både etisk og politisk å åpne grensene – med andre ord bare å se på de store folkemengdene ved grensen som mennesker og se bort fra at de blir misbrukt for å fremme Ankaras krig i Syria. Å gi etter for den tyrkiske utpressingen setter en større moralsk og politisk liberal holdning i fare: at man som regel ikke skal gi etter for tyrkiske trusler mot internasjonale avtaler, og at man ikke skal støtte invasjonen av et annet land og dermed skape enda flere flyktninger.

Det er av avgjørende betydning at vi ikke gjør oss medskyldige i internasjonal trakassering, invasjon, krig og tvangsforflytning.

Det er ikke migrantene som er trusselen, (inntil videre) er de for få til det.

Når det er sagt, er det forkastelig for et land som kaller seg et liberalt demokrati å se på mennesker som våpen (slik Tyrkia har gjort, i tilfelle noen skulle ha glemt det). Derfor må Hellas forsøke å trå riktig i denne svært vanskelige balansegangen mellom å respektere uskyldige mennesker og beskytte seg mot dem.

*

Harvard-forskeren Kelly M. Greenhill ser i sin bok Weapons of Mass Migration fra 2010 nærmere på 50 tilfeller der massemigrasjon er blitt brukt som våpen mot andre stater – fra krisen med det haitiske båtfolket til Slobodan Milošević’ tvangsutdrivelse av kosovoalbanere. Greenhill påviser de ødeleggende konsekvensene av å gjøre flyktninger til våpen, ikke bare for flyktningene, men også for landene våpenet brukes mot.

«Etter Kosovo-krigen i 1999 var det mange som hevdet at verdensarsenalet var tilført nytt krigsmateriell: flyktningen som våpen,» skriver hun. «Én forsker gikk til og med så langt som til å erklære at ’krigens natur er i seg selv endret. Nå er det flyktningene som er krigen.’»

Boken – grundig, systematisk statsvitenskap full av statistikk og grafer – understreker to viktige poeng: a) slik bølletaktikk blir brukt oftere enn vi tror og presser andre stater til å tilpasse seg kravene til utpresseren; b) at slik utpressing er ekstra vellykket når den rettes mot demokratiske, liberale stater fordi disse statenes forpliktelse til å beskytte menneskerettigheter setter dem i en psykologisk traumatiserende posisjon der de for en periode må sette til side de normative forpliktelsene sine i ren selvbeskyttelse.

Prioritere sikkerhet fremfor åpenhet, eller omvendt?

Resultatet er urovekkende: Når et liberalt demokrati ikke biter på kroken og tillater den planlagte tilstrømmingen av potensielt destabiliserende flyktningstrømmer, utsetter det seg ofte for interne «hyklerikostnader» – landet opplever selv en intern splittelse mellom de som prioriterer forpliktelsene for dem som flykter fra forfølgelse eller fattigdom, over behovet for sikkerhet, og de som hevder at sikkerhet er nødvendig, for å kunne tjene og opprettholde slike forpliktelser.

Filosofen John Gray kalte dette de liberale demokratienes «tragiske valg»: Visse liberale verdier er uforenlige (like viktige, men ofte motstridende), og når man setter det ene over det andre, blir man verken mindre liberal eller mindre demokratisk, men det betyr at man må ha mindre av det ene for å kunne fremme det andre (Two Faces of Liberalism, Polity Press, 2002).

Spørsmålet er ikke hvorvidt Hellas har rett til å beskytte sitt eget folk mot truslene migrantene ved grensen utgjør mot landets indre balanse.

Det er nøyaktig dette valget Hellas står overfor nå: Prioritere sikkerhet fremfor åpenhet, eller omvendt? I teorien er det enkelt å la være å legge skylden på barnet som blir påtvunget en bombe i et selvmordsangrep. Men hva gjør du med bomben barnet bærer på? Og hva gjør du med personen som sendte barnet for å drepe drøssevis av mennesker?

Spørsmålet er ikke hvorvidt Hellas har rett til å beskytte sitt eget folk mot truslene migrantene ved grensen utgjør mot landets indre balanse. Det er ikke migrantene som er trusselen, (inntil videre) er de for få til det. Men landet har rett til å beskytte sitt eget folk mot den destabiliserende trusselen som tyrkisk utpressing, tyrkisk propaganda og Tyrkias bruk av mennesker som våpen utgjør. Derfor gjør Hellas det.

*

Noen ord i ettertankens tegn

Som vi alle vet, er historien full av ironi. Nesten på dagen for fem år siden var det noen andre som truet EU med å «åpne demningene» for millioner av flyktninger og migranter som forsøkte å komme seg inn i Europa fra Tyrkia. Det var Panos Kammenos, som da var gresk forsvarsminister og koalisjonspartner i statsminister Tsipras’ SYRIZA-regjering.

Hans form for politisk utpressing var ganske annerledes enn Erdogans:

Han brukte trusselen for å kreve at EU skulle trekke tilbake den strenge innstramningspolitikken og reformkravene som middel for å hjelpe Hellas med å få ned utenlandsgjelden.

«Hvis Europa lar oss bli værende i denne krisen, skal vi oversvømme dere med migranter, og det kommer til å bli enda verre for Berlin hvis det i denne bølgen av millioner med økonomiske migranter også befinner seg noen jihadister fra den islamske stat,» påpekte han i tilsynelatende mangel på respekt for sjokkbølgene Charlie Hebdo-angrepet hadde sendt gjennom kontinentet bare to måneder tidligere.

De vil bli behandlet som synlige mennesker, så sant det er mulig.

Kammenos skulle bare ha visst at EU mot slutten av året ikke bare skulle gi etter for de greske kravene, men at statsminister Tsipras i tillegg skulle akseptere enda en sparetiltakspakke, at nesten en million flyktninger og migranter skulle komme sjøveien fra Tyrkia til Hellas og at titusener av dem skulle bli sittende fast under elendige forhold i mange, mange måneder i den provisoriske leiren Idomeni, i det greske innlandet – ved grensen til Nord-Makedonia – fordi Østerrike, Ungarn, Slovenia, Serbia og Nord-Makedonia stengte grensene sine en etter en.

De som flykter fra forfølgelse eller fattigdom, ønsker ikke å bo i provisoriske leirer, og de ønsker heller ikke å få utdelt husly og mat. De vil bli behandlet som synlige mennesker, så sant det er mulig. Det er et sjansespill for Hellas og Europa. Det er det ikke å stenge grensene for Tyrkias utpressing.

Oversatt av Lene Stokseth.