Milliarder, milliardærer og Brexit

Her i landet vet vi for eksempel at Christen Sveaas gir millionbeløp til Fremskrittspartiet, Olav Thon kjøper annonser der han støtter partiet og at nettavisen Resett har fått støtte av blant andre Øystein Stray-Spetalen og Jan Haudeman-Andersen.

I USA er det Koch-brødrene og andre som pumper inn penger for å få frustrerte arbeidsfolk til å stemme til ytre høyre. Nylig avdekket Bloomberg hvordan milliardærene som finansierte store deler av Brexit-kampanjen brukte folkeavstemningen til å gjøre det de er best til – nemlig å berike seg selv. Det er en historie som nesten er for utrolig til å være sann.

Men noen satt altså med kunnskap om at det gikk mot Brexit flere timer før alle andre.

Tidlig på kvelden 23. juni 2016 lot Leave-sidens frontfigur Nigel Farage seg intervjue på Sky News, bokstavelig talt sekunder etter at de siste valglokalene hadde stengt. Der fortalte han at det etter alle solemerker så ut til at han og hans meningsfeller ville tape folkeavstemningen, og at Storbritannia ville bli værende i EU.

Ganske pussig, mente mange, siden meningsmålingene de siste dagene hadde vært svært jevne, og det var lenge igjen til alle stemmene var talt opp. Farages uttalelser har de siste dagene kommet i et enda merkeligere lys. Det viser seg nemlig at private valgdagsmålinger han hadde tilgang til, viste det stikk motsatte – at det gikk mot et flertall for utmelding av EU.

Disse målingene var tatt opp av flere av milliardærene som var med å finansiere Brexit-kampanjen. Ifølge britisk valglov er det forbudt å offentliggjøre slike målinger, men milliardærene satt altså i hemmelighet på denne kunnskapen. De satt også på finansielle muskler, gjennom store fond som de kontrollerte.

Milliarder av pund ble satt inn i slike finansielle veddemål i løpet av natten, og når det i morgentimene viste seg at det ble Brexit, kunne de høste inn.

Da Farage i flere intervjuer på valgkvelden tilsynelatende innrømmet nederlag, reagerte valutamarkedet raskt. Kursen på britiske pund steg umiddelbart til sitt høyeste nivå på mange måneder, og fortsatte å stige – helt til de faktiske resultatene tikket inn, og det ble klart at det ble et flertall for Brexit.

Da sank pundet igjen – med det største og raskeste fallet noen valuta har hatt siden den moderne valutasystemet ble innført.

Men noen satt altså med kunnskap om at det gikk mot Brexit flere timer før alle andre. Og i finansmarkedene er noen timer en evighet. Kunnskapen ble brukt til å såkalt shorte pund, det vil si å spekulere i at kursen kommer til å synke i løpet av en viss tidsperiode. Milliarder av pund ble satt inn i slike finansielle veddemål i løpet av natten, og når det i morgentimene viste seg at det ble Brexit, kunne de høste inn.

En av de som gjorde det stort i morgentimene, var Crispin Odey. Han var en av de selverklærte «Bad Boys of Brexit» og blant de største individuelle bidragsyterne til kampanjen for Leave-siden, og bidro med nærmere 10 millioner kroner. «Morgenstund har gull i munn», uttalte han etter at resultatet var klart. Det hadde han også god grunn til.

Men ofte følger milliardærenes engasjementet det som er best for egen bankkonto.

De finansielle krumspring han foretok seg på bakgrunn av private meningsmålinger, sikret finansfondet hans svimlende 2,5 milliarder kroner. Godt hjulpet av den tidligere børsmegleren Nigel Farages merkelige opptreden på valgkvelden. Odey var ikke alene. Flere andre fond satt på samme type informasjon, og kasserte inn milliardbeløp på valutaspekulasjon.

Men den slags spekulasjon er slett ikke begrenset til EU-kritikere. En av de aller mest entusiastiske tilhengere av EU, er finansmannen George Soros. Han skapte store deler av sin formue på spekulasjon mot det britiske pundet i 1992. Også han veddet på at pundet kom til å synke og at Bank of England ikke hadde muskler til å stå i mot hans aggressive strategi.

Det er nok ikke arbeiderklassens problemer med lavlønnskonkurranse som ligger dem nærmest på hjertet.

Han fikk rett. Pundet stupte og utløste dermed et sammenbrudd i det europeiske valutasamarbeidet på det som har blitt kalt «den svarte onsdagen», 16. september 1992. Det antas at Soros tjente mellom 15 og 20 milliarder kroner på transaksjonene.

Når søkkrike finansfolk kaster seg inn i politikken, kan det sjølsagt være idealisme som ligger bak. Mye penger behøver ikke å bety at man ikke kan være ekte opptatt av å skape et bedre samfunn for alle. Det har vi gode eksempler på her i landet. Men ofte følger milliardærenes engasjementet det som er best for egen bankkonto. De går til å betale miljøer, partier og tankesmier som vil kutte i skatter og reguleringer og bekjempe fagforeninger.

Det gjelder også når populistene på ytre høyre omfavnes og finansieres av gavmilde onkler. Det er nok ikke arbeiderklassens problemer med lavlønnskonkurranse som ligger dem nærmest på hjertet.

(Teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave 17. juli 2018)