Høyre misforstår fundamentalt hva frihet i arbeidslivet er

Alle regjeringserklæringer under Erna Solberg har inneholdt en formulering om at det er en rettighet å ikke fagorganisere seg. I en tid hvor vi vet at lav organiseringsgrad fører til at de som tjener minst blir hengende etter i lønnsutviklingen, fremstår disse formuleringene til de grader umusikalsk. Likevel vedtok Høyre igjen under helgens landsmøte at de «anerkjenner retten til å være uorganisert».

Det er litt uklart hvilke åpne dører Høyre forsøker å slå inn med en slik formulering om organisasjonsfrihet, og hvorfor de sørger for å vedta den igjen og igjen i ulike plattformer. Forstått i beste mening, virker partiet å mene at det er et spørsmål om frihet. Men det vitner om et parti som fundamentalt overser at lav organiseringsgrad fører til mer ufrie arbeidstakere. Det seriøse arbeidslivet forvitrer for hver person som velger å ikke fagorganisere seg.

Lav organisasjonsgrad i en bransje fører til lavere lønn og større omfang av useriøse arbeidsforhold. De som organiserer seg bærer børen til de som velger å ikke organisere seg, og sistnevnte gruppe blir satt i et avhengighetsforhold til arbeidsgiver. Det betyr mindre frihet.

Hvis Høyre virkelig var interessert i å bidra til at de uorganiserte fikk friere arbeidsliv, burde de gjort det lettere å fagorganisere seg. Ett av grepene vi vet virker, er å øke fagforeningsfradraget – altså skattefradrag for å være fagorganisert. Det ville vært tre prosentpoeng færre fagorganiserte hvis ikke Stoltenberg I-regjeringen hadde doblet fradraget tidlig på 2000-tallet – og dessuten hadde produktiviteten i økonomien vært seks prosent lavere. Under Solberg-regjeringen har fradraget stått stille.

Når regjeringen samtidig kan vise til en rekke arbeidstakerfiendtlige vedtak – for eksempel å redusere andelen faste jobber til fordel for midlertidige – virker det pussig å løfte akkurat denne retten; retten til å være gratispassasjer på andres fagforeningskontingent.