Bare mørke skyer i horisonten

Til tross for at spesielt statsminister Jonas Gahr Støre leverte en god partilederdebatt under Arendalsuka torsdag kveld, er det langt mellom de andre lyspunktene for regjeringen. Det viser de første målingene etter sommerferien: Alt tyder på at bunnen har falt ut når det kommer til oppslutningen for regjeringspartiene.

Man inviterer ikke til begravelse før pasienten er død.

På de to siste målingene til henholdsvis NRK/Aftenposten og VG ligger Arbeiderpartiet på 19-tallet, mens Senterpartiet får 5,9 og 6,6 prosent. Høyre alene er større enn regjeringspartiene til sammen. Tallene er verre for Arbeiderpartiet enn selv da MeToo-stormen vinteren 2018 var på sitt verste.

 

Kan det snu?

Halmstrået, som jeg hører at en del rundt partiapparatet til Arbeiderpartiet klamrer seg til, er at Solberg-regjeringen ikke var spesielt populær den heller i 2014. Dessuten var Arbeiderpartiet i 2015 på over 40 prosent på snittet av målingene. Likevel fikk Solberg-regjeringen gjenvalg i 2017. Underforstått: Det snurt fort i politikk. Man inviterer ikke til begravelse før pasienten er død.

Mange kommer til å bli skuffet, og noen kommer ganske sikkert til å lage bråk.

Det skal riktignok nevnes at Solberg-regjeringen hadde langt bedre målinger på sensommeren 2014 enn det Støre-regjeringen har nå – det var først under budsjettkaoset rundt juletider det året at den bratte ferden nedover på målingene startet for Høyre og Fremskrittspartiet. Før budsjettkaoset svevde Høyre eksempelvis på godt over 25-tallet på målingene.

 

Mer bråk i vente

I oktober er det Støre-regjeringens tur til å legge fram sitt første statsbudsjett som er deres helt eget. Ikke bare venter det en ny forhandlingsrunde med SV i Stortinget som neppe blir noe dans på roser – regjeringen har heller ikke mulighet til å strø om seg med dyre prosjekter som de kan lage gode oppslag av og vitalisere lokal- og fylkeslag med før neste års kommunevalg. Det vil bare jazze opp en allerede opphetet økonomi enda mer – og føre til enda mer inflasjon, som igjen vil bety høyere renter for deg og meg.

Spørsmålet er hvor lenge tålmodigheten til folk på grasrota i spesielt Senterpartiet varer.

Mange kommer til å bli skuffet, og noen kommer ganske sikkert til å lage bråk. Vi fikk en smakebit på hva som venter i høst på forsommeren da regjeringen la fram revidert nasjonalbudsjett hvor blant annet kutt i Ocean Space Center skapte kraftige reaksjoner – også internt i regjeringspartiene.

Lite tyder på at sparekniven er mindre kvesset denne gangen enn sist.

 

Regjeringskrise?

Selv om vi som kommenterer politikk har en lei tendens til å kalle en spade for en gravemaskin og slå rundt oss med ordet «krise» i hytt og vær, er det ikke overilt å omtale det som regjeringen nå står i som en krise. Dynamikken i enhver krise er at jo lengre tid man står i noe slikt, jo mer desperat blir man etter å finne veier ut fra krisen – etter hvert til nærmest enhver pris.

Problemet er bare at hvis Senterpartiet går ut av regjering, kan det like gjerne tolkes som en innrømmelse av at de hadde lovet for mye før de gikk inn i regjeringen.

Spørsmålet er hvor lenge tålmodigheten til folk på grasrota i spesielt Senterpartiet varer. Selv om Sp gjør det bedre på rene lokalvalgsmålinger enn på nasjonale målinger, står det mye på spill for partiet med over 130 ordførere ved neste års lokalvalg.

Til tross for at jeg tror vi ennå er et stykke unna at krisen kan tvinge fram en regjeringskrise, ser man konturene av at flere sterke krefter i Senterpartiet er i ferd med å lufte tanken om det kanskje er mer å hente på utsiden av regjeringskontorene. Leder i Sps nasjonale ordførerforum og ordfører i Indre Østfold, Svend Saxe Frøshaug, sa i forrige uke rett ut at Senterpartiet bør forlate regjeringen dersom det ikke får gjennomslag for bedre strømstøtteordninger.

 

Flere veier ut

Slik jeg ser det har Senterpartiet flere aktuelle utveier fra regjeringen dersom de virkelig vil. Krafteksport og -kabler til EU er kanskje den beste saken for dem. Jeg tror det er tilstrekkelig folkelig motstand mot kraftkablene til at det er en troverdig sak å gå på, samtidig som at det er en signatursak for Senterpartiet å ikke danse etter EUs pipe.

Det vil også være et brudd med den tradisjonelle oppfatningen av at Sp er et maktparti.

Problemet er bare at hvis Senterpartiet går ut av regjering, kan det like gjerne tolkes som en innrømmelse av at de hadde lovet for mye før de gikk inn i regjeringen, og at de ikke klarte å forvalte makten som drøyt 13 prosent av velgerne ga dem på en god måte. Det vil også være et brudd med den tradisjonelle oppfatningen av at Sp er et maktparti.

 

Ingen mirakelkur

Går Sp ut av regjeringen nå, beveger de seg et stort steg vekk fra den betegnelsen, og nærmere å være et populistisk parti som kaster kortene når livet med makt blir vondt og vanskelig. At Fremskrittspartiet først nå, to og et halvt år etter at de gikk ut av Solberg-regjeringen, er i ferd med å finne tilbake formen, tyder på at det heller ikke er en mirakelkur å trekke seg fra regjeringen.

Én ting er i hvert fall sikkert: Dette blir ikke en kjedelig høst i norsk politikk.