Mot i brøstan

Det er juli 2018. Jeg er 35 år gammel og går for første gang på 22 år ut døra uten BH. Jeg går nedover Thorvald Meyers gate på Grünerløkka i Oslo og ikke noe gnager, ikke noe presser. Hvorfor i all verden jeg ikke har gjort dette før? tenker jeg.

Det begynte med en enkel kommentar fra en kvinne i en bursdagsfeiring tre dager før. Hun sa: Hver gang jeg kommer inn døra, tar jeg av meg BH-en.

Så kommer jeg på der jeg går, at jeg alltid har fått litt vondt når jeg har tatt av BH-en.

På tross av hvor mye jeg har hatet å ha den der polyester- og plaststoffgreia på mine edle deler (for det er de faktisk), så har det aldri falt meg inn å ta den av meg før sengetid. Den er det første som kommer på om morgenen, og det siste som går av. En vane. En konvensjon. En indoktrinert tanke om at jeg MÅ ha på BH.

For hva da? For å beskytte dem? Beskytte dem mot hva? Hva slags konvensjon? Jeg har pupper, ergo jeg går med BH?

Så kommer jeg på der jeg går, at jeg alltid har fått litt vondt når jeg har tatt av BH-en. Jeg har tenkt at det er puppene i seg selv som gjør vondt og at de må holdes på plass, holdes nede nærmest, for ikke å gå rundt og gjøre vondt. Men på Olaf Ryes plass er det ingenting som gjør vondt.

Men like fort som jeg har begynt å føle meg fri, føler jeg meg ufri.

Det gjorde vondt da jeg tok av meg BH-en for tre dager siden. Jeg satt en time eller to foran dataskjermen og kjente at jeg hadde vondt. Men så gikk det over. Det er ikke puppene som gjør vondt. Det er den j***a BH-en. Aldri mer. Free the nipple!

Men like fort som jeg har begynt å føle meg fri, føler jeg meg ufri. Jeg møter en fyr nede ved Eventyrbrua, som går i bar overkropp. Det kan ikke jeg, kan jeg vel? Er det i det hele tatt lov?

Jeg setter meg ned på en kafé og gjør research. Da finner jeg ut at jeg kan få bøter på opptil 11000 kroner for ordensforstyrrelse, hvis jeg som kvinne går i bar overkropp. Når får en mann det? Har det noen sinne skjedd?

Jeg vil naturligvis ikke brenne bh-ene mine, for jeg er altfor bekymret for miljøet til det, men jeg vil resirkulere alle bh-ene mine, ja, jeg vil putte dem i en Fretex-pose utenfor Stortinget, rett foran alle. Men ville jeg turt å ta av meg genseren på Karl Johans-gate og trasket gjennom Oslos såkalte paradegate i barisen? Neppe. Hvor skulle jeg fått 11 000 kroner fra?

 

Pupper, hyller, brød, patter

I de neste ukene skvetter jeg litt hver gang jeg ser en kvinne som ikke går med BH. For det synes jo. Det er så lett å se. Umiddelbart tenker jeg at hun er fri og kanskje kåt. Jeg er ikke spesielt kåt der jeg går på vei til et møte og føler meg fri.

Jeg gjør det ikke fordi jeg er uvanlig kåt, jeg forbeholder meg faktisk retten til å gå uten BH uten å bli objektivisert. Men hvordan skal det gå til når jeg tenker «kåt» så fort jeg ser en BH-fri person? Her skjønner jeg at det må en viss øvelse til.

Spør om jeg har kjent denne kulen lenge. Denne kulen? Hvilken av dem?

Det eneste praktiske problemet dukker opp like etter, da jeg må løpe til bussen for ikke å komme for sent til møtet. De vrengte anorakklommene nærmest klasker meg i haken, jeg må legge armen under puppene og holde dem fast.

Men det skal forandre seg ettersom puppene mine blir vant med å være fri. Det er akkurat som de holder seg mer i ro på egen hånd. Eller kanskje det bare er jeg som ikke lenger legger merke til at de er der. På dansetimen derimot, må jeg reive dem, det innser jeg ganske fort.

 

Tappekraner, jur, daier, rosiner

Du kan trygt si at jeg fikk pupper på hjernen i sommer. Og da måtte jeg jo spørre meg selv: Hva er egentlig titsa brukt til i dag?

1. Organiske sexleketøy som noen menn av en eller annen grunn synes det er grådig tennende å jukke mellom. Eller kna til brystvortene blir ømme. Jeg hører at det skal være godt for oss. Men så har jeg jo også hørt at brystvorter blir stive når kroppen de sitter på blir seksuelt opphisset. Jeg gjør et kjapt søk og kommer inn på populærleksikonet VG Debatt. Der er det en som kaller seg Daredevil som sier at «Seksuell opphisselse i seg selv er sjelden nok til å fremkalle stive brystvorter.» Jeg slenger meg på og kaster ut en brannfakkel: Mon tro om de spretter ut og opp når man tar av seg plaggene som holder dem varme, og at det er sånt som av og til tilfeldigvis skjer samtidig med seksuelle handlinger? Jeg bare spør!
2. Orgasme, ifølge Illustrert Vitenskap. «[Stimulering av] brystvortene kan få hjernen til å eksplodere i belønningsstoffer og kjønnsorganene til å dirre av fryd.» Jeg stiller meg tvilende, men er åpen for å måtte endre mening.
3. Foring. Puppene er fôrstasjoner, som det knyttes mye forventning til. Klarer du ikke å fø ungen din på brystmelk, har du feilet som mor. Men, det har jo også noe med livmor å gjøre, ut fra hva noen mødre jeg kjenner har sagt. Den trekker seg sammen når baby drikker melk (whaat?), legger seg liksom på plass der den skal. Hva puppene kan!
4. Et slags middel for å uttrykke seksualitet. Men de kan også være en plage fordi de gjør det vanskelig å ha øyekontakt med daten din. Jeg har prøvd å føre samtaler med litt for fulle menn. Det er vanskelig når det eneste de tenker på er å snakke med pattene mine.

Jeg veit ikke hva det hjelper for å ta for meg daienes uransakelige veier. De blir snart mer uransakelige enn jeg har sett for meg: Jeg skal møte på noe jeg ikke kan gå i tog for bli kvitt.

 

Det er den angsten me ber på

En lege som undersøker brystene mine stopper opp og kjenner ekstra godt etter. Kjenner på begge to. Spør om jeg har kjent denne kulen lenge. Denne kulen? Hvilken av dem?

Da jeg går ut fra legekontoret med en henvisning til mammografi like etter, ser jeg for meg den forrige legen min som fem år tidligere sa: Du kan jo bare slutte å undersøke puppene dine, så får du kanskje litt mindre angst? Og det sa hun helt uten å foreta en undersøkelse. Men jeg tenkte at ja, det høres vel lurt ut.

Eller er de helt fine, puppene mine? Er jeg helt frisk?

Nå tenker jeg at det var ingenting med det rådet som var lurt. Jeg ser for meg brevet jeg skriver, at jeg melder henne til legetilsynet, at hun mister legelisensen. Bor det kreft der inne blant melkekjertlene, som er så langt fremskreden at det ikke er noe å få gjort? Noen må svi for at jeg dør før jeg har fylt 36 når det kunne vært unngått.

Eller må den ene kuttes av? Så kutt av den andre også. Jeg kan fint leve uten puppene mine. Det kan hende det blir en lettelse. Samtalene ansikt til ansikt med menn kan i så fall komme til å inneholde mer øyekontakt i framtiden.

Eller er de helt fine, puppene mine? Er jeg helt frisk?

Samboeren min, vi må gifte oss, tenker jeg.

Som et tre som vokser, vokser også tankene mine, dag for dag. På mine mørkeste dager tenker jeg at legen forteller meg at det er langt framskreden kreft og at det ikke er noe å gjøre. Da tenker jeg på alle forhåndreglene jeg har tatt, det ikke-eksisterende alkoholkonsumet, den plantebaserte dietten uten sukker, all treningen og turer i skogen.

Er det angsten for kreft som har blitt til kreft? Har jeg angsta på meg kreft? Det får da faen meg være grenser. Jeg må roe ned. Jeg må for faen meg roe ned.

Hva med barnet jeg ønsker meg? Skal jeg ikke rekke å få det? Hva slags helseforsikring må jeg få meg som selvstendig næringsdrivende nå som jeg har kreft og må fjerne det ene brystet og i verste fall dø? Det er for seint, ingen forsikringsselskap gir sånne tak over hodet.

Samboeren min, vi må gifte oss, tenker jeg. Sånn at han arver leiligheten og den siste royalty-utbetalingen fra Gyldendal. Og lånet mitt i banken. Lånekassen, der sletter de lånet ved dødsfall, gjør de ikke?

Sånn svinger tankene. Fra det tragikomiske til det helt realistiske.

Jeg føler meg så alene der jeg står og ser på puppene mine i speilet mitt i gangen. De ser helt fine ut. De har fulgt meg siden fjerde klasse. Det er først de siste ti årene at jeg har bekymret meg for om hva som er inni der. Skal jeg leve femti år til og bekymre meg like mye?

Nei, da må det jammen være bedre å ta dem bort. Eller gå i terapi, naturligvis. Sånn svinger tankene. Fra det tragikomiske til det helt realistiske.

Disse tankene blir større og større og større, og jeg kan ikke holde det inni meg lenger. Og som noen stikker hull på ei vannblemme (eller slik jeg ser for meg at noen tar en biopsi av en kul i brystet), så pipler også angsten ut når den første kvinnen jeg forteller det til, sier: Jeg har hatt en kul, det var en fettkul og de tok den vekk.

Og den neste: jeg hadde en kul og det var en opphopning av celler, de anbefalte meg å ta den bort og nå er det et arr.

Og den neste: Jeg fant en kul, og var på mammografi. Der fant de en til. Men det var ikke noe farlig, jeg tror jeg fikk den på grunn av stress.

Nå har jeg fått livet i gave. Nå må jeg hjem og ligge på sofaen.

Like etter dukker det opp et brev i postkassen min. Jeg har blitt innkalt til time neste torsdag. Halvannen uke med venting. Det er ikke lang tid. Det sies at man blir satt fremst i køen når man er så ung.

Jeg ser for meg at jeg gråter når jeg legger puppene mellom platene som skal scanne vevet. At jeg hikster av angst. Jeg aner ikke om man får svar på bildene med en gang. Jeg aner ingenting om hva dette er.

det føles ikke trygt/jeg er redd jeg ikke tåler det/denne kroppen/ rester etter blodige, koagulerte dager/og stille solfulle timer, før stormen/ei avansert maskin som skal tåle alt/det føles ikke trygt/det føles slett ikke trygt.

Ordene som surrer rundt i hodet mitt er strofer fra diktsamlingen jeg ga ut i høst. Det føles mindre trygt enn noen gang

Men inntil da, inntil da skal jeg la dem være helt fri, for det har de jaggu fortjent.

Men jeg også ser for meg at de sier: Du er frisk. Her er alt som det skal være. Bedre å sjekke en gang for mye enn en gang for lite. Og at jeg tenker: Nå har jeg fått livet i gave. Nå må jeg hjem og ligge på sofaen.

Vrengte anorakklommer

Det er det som skjer. Jeg gråter av lettelse da legen sier at alt er helt fint. Jeg har fått livet i gave, jeg har friske, men kompliserte pupper (tenkte jeg det ikke), jeg kan sannsynligvis gi melk til et barn en gang i framtiden, de kan brukes og knas og de virker forhåpentligvis som de skal, jeg skal i hvert fall sørge for å sjekke dem jevnlig, og jeg skal gå og løpe og hoppe og danse, og jeg skal gjøre det uten BH, helt til puppene faller ned på magen og jeg må rulle dem opp som et belte og putte dem oppi noe som holder dem fast.

Men inntil da, inntil da skal jeg la dem være helt fri, for det har de jaggu fortjent.