Myten om gründerkvinnen

Bare 28 prosent gründere er kvinner. Av disse er det enda færre som kan sies å ha suksess med sitt AS eller enkeltpersonforetak. Kvinner tør mindre. Kvinner drømmer mindre. Og kvinner lykkes ikke. DNB-rapporten «Én million ideer» tegner et dystert bilde av kvinners vilje og evne til å satse på drømmene sine.

En undersøkelse utført av Ipsos MMI på oppdrag fra DNB viser at færre kvinner enn menn drømmer om å starte for seg selv. Den samme undersøkelsen viser også at kvinner ofte lar seg begrense av praktiske forhold, mens menn heller legger praktiske vanskeligheter til side, og har større tiltro til egen forretningsidé og at den vil være verdt å satse på. Allerede i drømmefasen legger kvinner egne begrensninger på gode ideer de måtte ha.

Dette til tross for at kvinner jevnt over er høyere utdannet enn menn.

Blant foretakene som likevel startes opp av kvinner, opprettes oftere enkeltpersonforetak enn aksjeselskap, som i sin tur signaliserer at det ikke foreligger planer om at det etablerte foretaket skal vokse på sikt. Gjennomgående for de opprettede enkeltpersonforetakene, er at de er såkalte «levebrødsforetak» som så vidt genererer nok penger til at personen bak foretaket kan leve av det. Ved oppstart ser man dermed at kvinner er langt mindre ambisiøse enn menn.

Av de foretakene som etter fem år kan sies å ha lykkes, står kvinner bak kun et fåtall. Spørsmålet er hvorfor det er slik. Det pekes på risikoaversjon og liten vilje til å legge inn arbeidstimene et slikt foretak krever. Kvinner vil heller ha stabile arbeidsplasser, hvor de vet hva som forventes av dem, hvor de jobber forutsigbare arbeidstimer og hvor de har trygg inntekt. Men det er kanskje traust å droppe og ta unødvendige sjanser, og heller satse på utdanning som en forholdsvis trygg vei inn i arbeidslivet, slik kvinner ofte gjør?

Få kvinnelige gründere skyldes ikke manglende kompetanse hos kvinner.

Vi liker tanken på å være innovative. Vi liker tanken på å tørre å satse på gode ideer. Vi foretrekker de som tar sjansen – de kreative og nyskapende hylles. Innovasjon og gründervirksomhet bidrar utvilsomt til noe økonomisk vekst, men hvor viktig er den for den totale norske verdiskapningen? Ifølge DNB finnes det ikke grunnlag for å rettferdiggjøre at det stimuleres til slik virksomhet fra offentlig hold. Økonomisk vekst og mulig verdiskapning er ikke de eneste grunnene til at vi skal bry oss med å stimulere til at kvinner tør å satse som gründere. Det handler i større grad om innarbeidede og generaliserende holdninger om kvinner i arbeidslivet. Holdninger det lukter mugg av.

Løsningen på kvinners underrepresentasjon i gründernæringen er privatisering av helsesektoren, sa næringsminister Monica Mæland (H) tidligere i høst. Kvinner dominerer helsefeltet, og har opparbeidet seg solid kunnskap og kompetanse. Vil ikke kvinner realisere gründerdrømmene sine? Det løser vi ved å tvinge kvinner ut i et privat helsevesen, smiler Mæland oppmuntrende. Hadia Tajik (Ap) har rett i at det kan virke som om kvinnelig gründervirksomhet blir et skalkeskjul for det hun kaller regjeringens privatiseringsiver. I uansett fall kan det hevdes at privatisering av helsesektoren i seg selv ikke løser noe som helst. Få kvinnelige gründere skyldes ikke manglende kompetanse hos kvinner.

Om kvinnekampen er over? Ikke ennå.

Når seriegründer Silje Vallestad under innovasjons- og entreprenørskapskonferansen MAk Forum 2015 ble spurt om hvorfor hun tror så få kvinner tør satse som gründere, hadde hun ikke noe entydig svar. Et moment er imidlertid tydelig: kvinnelige gründere sliter med å bli tatt på alvor i en bransje dominert av gråhårede menn i stivpressede dresser. Den gjennomsnittlige norske gründeren er en mann i 40-åra. Dette går igjen. Det går igjen i akademia , hvor kun 26 prosent professorer er kvinner, mot 76 prosent menn. Det går igjen i næringslivet, hvor andelen kvinnelige toppledere ligger på 13 prosent . Det går igjen i samfunnsdebatten og i politikken. Kvinner diskrimineres på vei til toppen, og det skyldes på for lite kompetanse, for lite erfaring og for lite utdanning. Dette til tross for at kvinner jevnt over er høyere utdannet enn menn.

Markedshøyskolen og Tankesmien Agenda utførte i februar i år en studie som viste at menn og kvinner vurderte karrieremenn og karrierekvinner ulikt. Konklusjonen var at menn ikke liker karrierekvinner. Da Harald Eia for en drøy måned siden skrev om menn som elsker og favoriserer andre menn, utløste det en storm av innlegg fra både sinte menn og kvinner. Hvorfor? Fordi det er ubehagelig å tenke på at vi står fast i et sett med normer og i et atferdsmønster laget av menn, for menn. Det er ubehagelig å overveie muligheten for om menn legger til rette for at innovative og nyskapende menn lykkes, men ikke kvinner.

Stereotyper med bakgrunn i kjønn og kjønnsroller begrenser alle kjønn.

Om glasstaket eksisterer? Utvilsomt. Om kvinnekampen er over? Ikke ennå. SHEconomy-forfatter Benja Fagerland vil heller at vi skal kalle glasstaket for en hinderløype. Glasstak kommer vi ikke forbi. Hinderløyper derimot, er overkommelige. På sidelinjen står sterke kvinner som Jern-Erna og Stål-Merkel og heier de flinke pikene frem. Det ropes slagord som «Kvinner må tørre mer nå!» og «Kvinner er lønnsomt for økonomien!», uten at man erkjenner de bakenforliggende årsakene til at kvinner tør mindre og har en vanskeligere vei mot toppen. For hvorfor er det ikke innlysende allerede at høy kvinnelig deltakelse er lønnsomt for verdiskapningen?

Vi snakker annerledes om kvinner og vi snakker annerledes til kvinner. Vi snakker annerledes om det kvinner oppnår. Når mektige kvinner treffes for å diskutere business, refereres det til som girl talk. Kvinnelige ledere som oppfattes som gode, tilegnes typisk harde egenskaper som også oppfattes som mannlige. Å være kompetent og å være mann har fått en unaturlig korrelasjon, selv om det ikke er påvist noen sammenheng mellom evner og kjønn. Hvordan vi tenker om kvinner, skriver om kvinner og snakker om kvinner, vil påvirke interaksjon som involverer kvinner, og vice versa. Dette er også forsket på og forskningen viser at menn som har døtre er vennligere innstilt til kvinner som ledere.

Det har blitt sagt utallige ganger allerede, men det må sies igjen: Stereotyper med bakgrunn i kjønn og kjønnsroller begrenser alle kjønn. Dess fortere vi lærer oss å legge stereotypene til side, dess fortere vil vi se at flere kvinner velger å våge seg ut på glattisen. I mellomtiden kommer Kjetil Rolness til å sitte i en krok og minne alle de forbipasserende kvinnene på at de må smile, for de ser så sure ut.