Når du er altfor privilegert

NIMBY – «Not in my backyard», sier de på engelsk når noen er imot endring eller utvikling i nabolaget der de bor. «Ikke på min vestkant», sier innbyggere i en blokk på Frogner som får boliger for multifunksjonshemmede i første etasje.

De er nemlig blant annet bekymret for at verdien på leilighetene deres kommer til å synke hvis personer med funksjonsnedsettelser flytter inn.

Mange av oss er så privilegerte at vi ikke hadde kjent igjen et ekte problem om det hoppet opp og beit oss i ræva.

De skeptiske Frogner-innbyggerne beskriver seg selv som «ubemidlede», men bor i et område hvor kvadratmeterprisen på en blokkleilighet er på over nitti tusen kroner (i 2019) – det høyeste i hele Oslo, og dermed det stedet i landet hvor du får mest penger igjen for hver kvadratmeter du bor på. Enten har de hatt råd til å kjøpe en leilighet som koster langt mer enn en tilsvarende bolig andre steder, eller så kjøpte de før den astronomiske prisstigningen – og har dermed tjent mye på at boligprisene løper løpsk. Uansett er «ubemidlet» ikke et ord man vanligvis bruker om folk som bor på Frogner.

Privilegert er et ord som passer bedre. Mange av oss er så privilegerte at vi ikke hadde kjent igjen et ekte problem om det hoppet opp og beit oss i ræva. For eksempel er det et velkjent problem at det er vanskelig å finne egnede boliger til personer med funksjonsnedsettelser med sammensatte pleie- og omsorgsbehov. Foreldrene til en av dem som skal flytte inn i bofellesskapet på Frogner, har vært på leting etter bolig til sønnen siden 2016. «Det har vært vondt å se hva naboene klager på», forteller moren.

Det er heldigvis ikke alle som er skeptiske til etableringen av bofellesskapet. En av naboene uttaler at de som protesterer er «negative til det meste. De er redde for endringer. Jeg tror de prøver å forsvare sitt territorium.»

Til syvende og sist handler det om noen mennesker som ikke vil ha funksjonshemmede som naboer.

Til syvende og sist handler det om noen mennesker som ikke vil ha funksjonshemmede som naboer. De gjemmer fordommene sine bak frykt for støy, frykt for ulovlig og farlig bruk av fortauer – og koronasmitte.

Det er de samme fordommene, den samme diskrimineringen vi møter når folk protesterer mot asylmottak, flyktningboliger eller boliger for personer med rusproblemer. «Får vi masse tjuvpakk, er det ikke noe moro for oss som bor her», sa en Montobello-boer da UDI planla et stort asylmottak i nabolaget. (Planene ble senere lagt på is.) «Hvorfor må boligene være så tett innpå en skolevei og naboer?», sa en kommunepolitiker om planer for bygging av boliger for personer med rusproblemer i Finnmark.

«…en helt vanlig holdning, dessverre», uttalte daværende daglig leder for Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO), som ikke hadde opplevd at det var noen problemer med slike boliger når de først var bygd. Det samme bekreftet forsker Annelin Gustavsen fra Nordlandsforskning. Hun peker på NIMBY – «ikke i mitt nabolag»-syndromet, og kaller det «et klassisk fenomen»: «En av årsakene til motstanden mot slike etableringer er at folk frykter de ikke kan påvirke det som skjer i deres eget nabolag.»

En som er privilegert er gjerne blind for sine egne privilegier.

Som regel går det jo greit til slutt. Nå boligene først er etablert, oppdager skeptikerne at de som har flyttet inn i bakhagen deres er mennesker. Ikke først og fremst asylsøkere, rusmisbrukere eller funksjonshemmede rullestolbrukere. Men mennesker. Akkurat som dem selv. Så enkelt, så banalt – og likevel så vanskelig. Mennesker som trenger et sted å bo.

En som er privilegert er gjerne blind for sine egne privilegier. Det er på tide Frogner-folkene åpner øynene og ønsker de nye naboene sine velkommen.