Når Clemet ser rødt, går det galt

Rolf Aaberge og Kalle Moene er blant de forskerne som har bidratt mest til utviklingen i ulikhetsforskningen, ikke bare her hjemme – men også internasjonalt. De står begge på lista over landets beste økonomer, på hhv 11 og 16.plass (kåret i en helt uavhengigh kåring – RePecs liste).

I et sjeldent tendensiøst og spekulativt innlegg i bloggen sin påstår imidlertid Kristin Clemet at de er blindet av sitt røde ståsted, under overskriften: «røde forskere er et problem, også i ulikhetsdebatten». Hun viser til at Moene har uttalt at han har stemt SV. Aaberge vet hun ikke, men hun mener «sannsynligheten for at han stemmer på et parti på venstresiden, er ganske stor».

For det første: Å påstå at noen har en politisk overbevisning når man rett og slett ikke aner hva som faktisk er tilfellet, med det formål at man ønsker å diskreditere dem, er jo rett og slett svært uredelig. Enda verre blir det når man bruker en slik metode for å gå til angrep på noens faglighet. Det er en metode som heldigvis er lite brukt i norsk offentlig debatt, og det er sjokkerende at Clemet, som tidligere forskningsminister, legger seg på et slikt nivå.

Man kan ikke avvise fakta bare fordi man ikke liker dem.

For det andre: Man kan ikke avvise fakta bare fordi man ikke liker dem. Ulikhetene øker, også i Norge. Både i inntekt og i formue. Det har en rekke problematiske sider. Dette er ikke noe venstresida har funnet på, eller noe «røde» forskere har kokt sammen på Blindern. Forskerne som Clemet devaluerer i sitt innlegg er ikke de eneste som har bidratt til forståelsen av dette, med de samme konklusjonene. Selv om man kan diskutere hvilke tiltak som skal bidra til endring, er det generell bred faglig enighet om utviklingen – både nasjonalt og internasjonalt. Eller er kanskje også IMF, OECD og Verdensbanken blindet av sin blodrøde politiske overbevisning?

For det tredje: Jeg håper alle forskerne Kristin Clemet snakker om, benytter seg av stemmeretten sin. Det er selvsagt lov å ha en politisk overbevisning selv om man forsker. Det betyr ikke at man lar sin politiske overbevisning overskygge arbeidet sitt, forskning og empiri. Dette har Clemet ingen holdepunkter for å påstå at forskerne hun angriper gjør.

Det er heller ikke riktig at disse forskerne aldri nyanserer bildet.

For det fjerde: Det er heller ikke riktig at disse forskerne aldri nyanserer bildet. For eksempel har Rolf Aaberge i flere år forsket på verdien av offentlig tjenesteproduksjon, som når den regnes inn i ulikhetsstatistikken viser betydelig lavere inntektsulikhet enn offisiell statistikk viser. Det er et viktig bidrag til forståelsen av ulikhet. Så har han også forsket på at tilbakeholdte overskudd i selskaper bidrar til at ulikheten er høyere enn vi tror, hvilket også er et viktig bidrag til de mange ulike sidene vi må forstå når vi diskuterer ulikhet. Mitt inntrykk er med andre ord at Aaberge bidrar til en balansert og faglig debatt.

Mange ser ut til å velge å forholde seg utelukkende til den delen av virkeligheten som passer dem.

For det femte: Selvsagt skal vi problematisere og diskutere også forskning og forskningens resultater. Men å ta mannen (mennene) og ikke ballen er spesielt problematisk i den tiden vi lever i nå, der mange ser ut til å velge å forholde seg utelukkende til den delen av virkeligheten som passer dem. Da trenger vi mer enn noen gang objektiv fakta, empiri og forskning av høy kvalitet.

Aktører i samfunnsdebatten bør derfor være svært varsomme med å bidra til å så tvil om motiver bak grundig arbeid som bidrar til å opplyse oss alle. God statistikk og fakta gir et bedre faglig grunnlag for å utforme politikk som svarer på reelle utfordringer og behov for folk og samfunnet. De politiske løsningene kan være ulike, men vi trenger at vi har en felles forståelse av hvordan samfunnet vårt faktisk ser ut og fungerer. Da bør vi være forsiktige med å undergrave dem som bidrar til det, bare fordi vi ikke alltid liker det de sier.