Hva skjer med tilliten til staten og institusjonene om politiet ikke kommer når du ringer?
Jeg hadde et nesten-møte med politiet i romjula. Vi har utsikt over et lite torg i vår leilighet. Like over midnatt hørte hun jeg er gift med et brak der vi satt og sløvet foran TV-en. Hun løp til vinduet og så at noen befant seg inne i den nattestengte kafeen på den andre siden av torget. Ring politiet, ropte hun. Etter litt knoting klarte jeg å taste inn 112 på telefonen. Jeg fikk raskt svar.
Politiet noterte ned informasjonen jeg ville dele. «Vi er på vei», fikk jeg beskjed om. Samtidig som jeg snakket med politiet, så vi en skikkelse kledd i rød jakke storme ut av lokalet og oppover gata mot parken. Jeg fortalte dette til politiet. «Vi har nummeret ditt, så vi tar kontakt om det skulle være noe».
Så var det gjort. Da vil vi trolig bli kontaktet for å gi en detaljert beskrivelse av mannens utseende og oppførsel, var vi enige om. Så sto vi der, min kvinne og jeg, og stirra ut på det opplyste torget i den første timen av det nye døgnet. Det samlet seg en liten flokk der ute på torget, av naboer som liksom passet på den lille, hyggelige kafeen der så mange av oss møtes i løpet av uka. Men politiet lot vente på seg.
En mann blir truet og utsatt for vold på arbeidsplassen sin. Men politiet kan ikke prioritere å hjelpe ham.
Etter rundt ti minutter dukket det opp en vekter. Han lyste inn vinduene og orientert seg i noen minutter før han ble stående litt i utkanten av resten av flokken på torget. Politiet var fortsatt fraværende.
Først etter 23 minutter dukket det opp en patruljebil. Det høres kanskje ikke så ille ut, men vi bor sentralt i Oslo. Det tar tre minutter å kjøre fra politistasjonen i nattestille gater. Men hva vet jeg vel om hvorvidt byens løse fugler oppførte seg ekstra dårlig den natten, så politiet hadde mye annet å gjøre. Jeg vet bare at det tok 23 lange minutter før politiet kom. Og at jeg ikke har hørt et ord fra dem i ettertid. Politiet har nummeret mitt og vet at jeg var et vitne som kunne gi et tydelig signalement. De valgte å prioritere andre saker.
Jeg kom til å tenke på denne romjulsnatta igjen da jeg så Dagsrevyen denne uka, og innslaget om Vidar Dyrendahl, som er daglig leder ved en bensinstasjon i Trøndelag. Fredag var han alene på jobb da han måtte be to menn som satt og drakk øl i sittegruppa på bensinstasjonen om å forlate området. Det er ikke lov å drikke øl i sittegruppa på en bensinstasjon. De to forlot bygningen, men på utsiden begynte de å gå opp i ansiktet hans. Han prøvde å ringe politiet, noe han også ga de to mennene tydelig beskjed om. Det gjorde ikke inntrykk på dem.
Da Dyrendahl knotet litt med å slå nummeret, slo de to telefonen ut av hånden på ham. De fulgte ham så inn på stasjonen og begynte å slå og true. Da Dyrendahl til slutt klarte å slå nummeret til politiet og fikk kontakt, fikk han et nedslående svar: Dette var ikke alvorlig nok til å sende politiets tynt spredte ressurser ut for å ta tak i.
Beredskap handler også – og ikke minst – om trygghet i hverdagen.
En mann blir truet og utsatt for vold på arbeidsplassen sin. Men politiet kan ikke prioritere å hjelpe ham. Det er nesten enda mer dramatisk enn det kan høres ut som.
Vi snakker så mye om beredskap om dagen. Om sivil beredskap, digital beredskap og den ultimate versjonen: Militær beredskap. Slik må det være, dessverre, i en utrygg verden som oppleves å være på randen av noe enda mer utrygt. Men beredskap er så mye mer enn å forsvare oss mot ytre fiender. Beredskap handler også – og ikke minst – om trygghet i hverdagen. Om at vi vet at politipatruljen, brannbilen og ambulansen kommer når vi trenger dem. På bygda i Trøndelag og i umiddelbar nærhet til Oslo sentrum.
Politiet kom til torget mitt – til slutt. De kom ikke til bensinstasjonen til Vidar Dyrendahl. Han spør hva som er mer prekært enn å ivareta noen som blir slått ned på egen arbeidsplass. Det er et veldig godt spørsmål. For å si det slik: Vi befinner oss et godt stykke unna regjeringens mantra om trygghet, trygghet og trygghet når slikt kan skje.
Men vi burde kanskje ikke være overrasket. I desember gikk politimesteren i Oslo ut i VG med følgende førjulsbudskap til befolkningen: Den mye omtalte økningen i organisert kriminalitet – tidvis beskrevet som våre nye «norske tilstander – får konsekvenser. Vi kan ikke lenger ta for gitt at politiet har tid til å komme «hvis noen stjeler bilen din eller du blir utsatt for annen hverdagskriminalitet».
Stadig færre lovbrudd blir oppklart.
Eller banker deg opp på arbeidsplassen din, tydelig vis – selv om politimesteren i Oslo skal slippe å svare for hva som skjer i Trøndelag. Hennes folk kom i det minste da vi ringte.
Statistisk sentralbyrå fører oversikt over kriminalitetsutviklingen. De siste tallene er fra 2024, og konklusjonen er klar: Stadig færre lovbrudd blir oppklart. Av de anmeldte lovbruddene som inngår i SSBs statistikk regnes drøyt 115.000 som oppklart – og 188.000 som uoppklart. «Dette forsterker den tydelige utviklingen vi har sett de siste tre årene – hvor de oppklarte lovbruddene blir stadig færre, og de uoppklarte stadig flere», oppsummerer SSB.
Det er mulig mange av anmeldelsene er bagatellmessige. Det lille dramaet i romjulsnatten som min kone og jeg opplevde, tilhører nok den kategorien. En glassmester ankom åstedet og skalket lukene allerede samme natt. Neste dag lærte vi at noen tusen kroner manglet i kassen på kafeen vår. Det gikk helt fint, dette.
Da var det langt mer alvorlig for Vidar Dyrendahl, som forteller til NRK at han resten av arbeidsdagen på bensinstasjonen var nervøs for om de to som angrep ham ville komme tilbake. Og han sier rett ut det mange trolig tenker: Om politiet ikke stiller opp, må man vurdere å få på plass et borgervern.
Hvert tilfelle der vi som borgere ikke får den hjelpen vi burde forvente, fører til at tilliten eroderer.
Dit skal vi ikke komme. For å unngå det, må vi vite at politiet faktisk stiller opp. Vi er for lengst blitt vant til at sykkeltyverier i de store byene henlegges en masse. Jeg har selv anmeldt en tapt sykkel, egentlig bare for å få en bekreftelse på anmeldelse som jeg kunne vise til forsikringsselskapet. Det fikk jeg – noen dager etter at jeg mottok henleggelsen. Mange andre har samme opplevelse.
Det er kanskje forståelig at det blir slik. Men like fullt skadelig. Hvert lille drypp, hvert tilfelle der vi som borgere ikke får den hjelpen vi burde forvente, fører til at tilliten eroderer. Til politiet, og i forlengelsen staten.
Det som plaget meg aller mest der vi sto i romjulsnatta og opplevde vårt lite hverdagsdrama, var at vekteren ankom så lenge før politiet. Det er ikke helt borgervern, for all del. Men det er heller ikke så veldig langt unna. For dem som har råd til å betale for privat sikkerhet.
Kommentarer