FOTO: Joey Thompson/Unsplash

Når et kvinneakvarium brister

Tiden har kommet for å lytte til kvinners historier.

«…Ennå er de innestengt i mytene
de beveger seg i dem som fisker i et akvarium
flere og flere stanger mot veggene
snart brister glasset.»

– Bjørg Vik, Kvinneakvariet.


Arven etter Bjørg Vik

Som liten jente i drabantbyen i Oslo, post jappetid, var biblioteket på Bøler fast rutine hver lørdag. Der møtte jeg først Elsi Lund. Hun tok meg igjen senere i livet også, da jeg begynte på videregående på St.Hanshaugen og barndomsfantasiene fikk virkelige steder å feste seg til.

Bjørg Vik skapte trilogien om Elsi. I et krigsherjet Norge vokser en jente opp i en leiegård på St.Hanshaugen og som senere blir journalist. Uten at jeg nødvendigvis forsto det den gangen jeg først oppdaget trilogien, lærte Vik meg om feminisme. Om det å ta eierskap til sin egen historie.

Bjørg Vik døde denne uka. Men selv om hun nå har gått bort har arven hun etterlater seg, fortellingene om kvinners erfaringer i livet, sjeldent vært mer aktuelle enn i dag. 

Deres kamper måtte til for at vi, mange tiår senere, nå er i ferd med å bryte gjennom et nytt glass.

Hun var ikke bare en stor forfatter, hun var også feminist. I 1976, nesten ti år før Elsi Lund dukket opp, skrev Vik boka «Kvinneakvariet». Jeg fant en brukt utgave av den på et loppemarked for noen år tilbake. I den samme boksen fant jeg også bøker av Sonja Lid, Else Michelet og Tove Nilsen. Et sted i nærheten av loppemarkedet hadde kanskje en eldre feminist gått ut av tiden?

Jeg kjøpte bøkene for en femtilapp og satte dem i bokhylla mi. Mitt feministiske bibliotek. Feminister er like dødelige som alle andre, men noen av kampene lever videre, og bøkene tilhører på den måten både historien og samtiden.

På skuldrene til kjemper

«Hvis jeg har sett lenger, er det fordi jeg har stått på skuldrene til kjemper,» skrev sir Isaac Newton til sin kollega Robert Hooke i 1676.

Mitt feministiske engasjement har ikke oppstått av seg selv, helt plutselig. Jeg står også på skuldrene til kjemper. Fortellersker som Bjørg Vik, men også de som går mer politisk til verks. Noen av de seigeste kjempene jeg veit om. La oss bare kalle dem den største fisken i akvariet. Kvinnebevegelsen, de som har slått kollektivt mot glasset i så lang tid at det nå brister.

Hvilke historier får definisjonsmakt?

De begynte ikke med det i fjor, da #metoo oppstod, de har holdt på med dette i lang tid. Noen så lenge som i 50 år. Deres kamper måtte til for at vi, mange tiår senere, nå er i ferd med å bryte gjennom et nytt glass. Eller for å si det som Oprah Winfrey så fint sa det under Golden Globe denne uka: «I for lang tid har kvinner ikke blitt hørt eller trodd, dersom de har turt å snakke imot mektige menn. Men deres tid er over. Tiden er inne!»

Kampen om definisjonsmakten

Kvinnebevegelsen har brutt barrierer før: Selvbestemt abort, barnehageplass, pappapermisjon, krisesentre, likestillingsloven. Alt dette har vi fått takket være dem. #Metoo har foreløpig gitt få politiske resultater, men akkurat som den gangen står de innledende runder om hvem som får definere virkeligheten. Hvilke historier får definisjonsmakt?

Enkelte på venstresida bør kanskje ta notater

«Og så, når ordene trenger gjennom det ubeskrivelige, kan det som ble akseptert bli uakseptabelt. Å sette seg inn i konsekvensene av segregering, politiovergrep og familievold kan være vanskelig for dem som ikke selv er blitt utsatt for det: Historiene bringer problemene nærmere og gjør dem uunngåelige», skriver den amerikanske skribenten Rebecca Solnit i sin essaysamling «Alle spørsmåls mor».

I sin takketale på Golden Globes for rollen i TV-serien Big Little Lies, snakket også skuespiller Nicole Kidman om nødvendigheten av kvinners historier: «Karakteren jeg spilte representerer noe som er selve kjernen i samtalen vår akkurat nå: misbruk. Jeg tror og håper at vi kan framkalle forandring gjennom historiene vi forteller, og hvordan vi forteller dem. La oss holde samtalen levende!»

Verden er full av Giske-er, og jeg er utålmodig og lei.

Å tvinge folk til å lytte til «uhørte» stemmer, er ingen ny politisk taktikk, men jeg tør påstå at det er en taktikk som kvinnebevegelsen er spesielt god på. Å bombardere offentligheten med så mange uhørte stemmer, at man(n) blir tvunget til å lytte. Det personlige blir politisk.

Enkelte på venstresida bør kanskje ta notater av det som nå utspiller seg.

Verdens Trond Giske-er: Pass opp!

Når jeg skrur på radioen om morgenen nå for tiden, trenger jeg ikke lenger lure på hva NRKs politisk kvarter skal handle om. Selv har jeg vegret meg i flere uker for om å skrive om Trond Giske-saken. Ikke fordi jeg er redd for å gjøre det, hele Norge snakker om ham. Det er heller ikke fordi jeg mener at hans oppførsel er uproblematisk. Nei, det er nettopp fordi jeg mener at problemet er større enn bare ham.

For verden er full av Giske-er, og jeg er utålmodig og lei. Utålmodig på vegne av politikken. Lei av å vente på den.

For det er ikke jeg som skal lytte nå.

Jeg har hørt historiene før, sittet i x-antall sofaer og lyttet tålmodig på historiene til kvinner som sjeldent har fått fortelle. Videreformidlet så mange jeg klarer, med håp om at noe skal skje. Blitt sint når det ikke skjer noe. Tenkt at det tar for lang tid, tid disse kvinnene ikke har. Vært sliten og tenkt at «Nå! Nå gir jeg opp og skriver om sminke og årets farge i stedet».

Men så husker jeg på de seigeste fiskene, husker på hvor lenge de har holdt på og hva det har gitt oss. Arven etter forfattere som Bjørg Vik. At dette er en kollektiv kamp som tar tid. Som Solnit også skriver: Det er alltid for tidlig å dra hjem!

Kvinnebevegelsen har nettopp sluppet en bombe (Metoo), støvet må få lagt seg før politikken kan formes. Men når det skjer, må vi være der.

I mellomtiden skal jeg lene meg tilbake og legge beina på bordet en stund. For det er ikke jeg som skal lytte nå, det er verdens Trond Giske-er og alle dem som har akseptert og godtatt. Håper de skjelver i buksene sine, sånn som så mange kvinner har gjort før dem av helt andre årsaker. Skjelver til lyden av singlende glass fra et akvarium som endelig brister.