Når norske selskaper bidrar til okkupasjon

Lovligheten av okkupasjonen av Vestbredden og Gaza debatteres også i dag, mer enn 50 år etter at disse områdene ble okkupert av staten Israel. Mens debatten ofte dreier seg om Israels ansvar som okkupasjonsmakt, har andre staters positive forpliktelser til å hindre brudd på reglene om okkupasjon i mindre grad vært gjenstand for diskusjon. Dette på tross av at det blant annet kan argumenteres for at flere utenlandske selskaper, ved å drive virksomhet i bosetningene på Vestbredden, bidrar til brudd på Israels forpliktelser som okkupasjonsmakt etter folkeretten.

Temaet for denne artikkelen er ansvaret til selskaper som opererer i Israel og hva norske myndigheter kan gjøre for å sikre at norske selskaper ikke bidrar til okkupasjonen. Debatten om Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza bærer ofte preg av at man er for eller imot staten Israel, og ikke om konkrete handlinger bryter befolkningens rettigheter i disse områdene.

I denne artikkelen argumenteres det for at det må skilles mellom handlinger som bidrar til selve okkupasjonen på den ene siden og det å bidra til at okkupasjonsmakten handler i strid med deres plikter på det okkuperte området. Dette vil utdypes nærmere i punkt 1 under.

Det er det eventuelle folkerettslige ansvaret for selskaper som operer i Israel som er temaet for artikkelen. Siden det kun er statene som er pliktsubjekter etter folkeretten, må et eventuelt ansvar for selskaper utledes av de pliktene som påhviler statene etter folkeretten. I punkt 2 vil det derfor redegjøres for hvilke mulige plikter norske myndigheter har til å hindre at norske selskaper og investeringer bidrar til brudd på okkupasjonsreglene på Vestbredden og Gaza.

Det gis ikke i denne artikkelen en juridisk vurdering av alle problemstillingene som reises. Formålet her er å redegjøre for de rettslige spørsmålene som artikkelen reiser og hva de viktigste rettskildene i folkeretten og norsk juss sier om disse spørsmålene. Nærmere avgrensinger av temaet blir gjort under.

Både Israel og Palestina er forpliktet til å følge flere av menneskerettighetskonvensjonene overfor innbyggerne i de okkuperte områdene. Norske myndigheter vil imidlertid ikke være forpliktet av disse konvensjonene så lenge de ikke har jurisdiksjon i de okkuperte områdene, og en nærmere redegjørelse for disse menneskerettslige forpliktelsene vil derfor falle utenfor formålet med denne artikkelen.

 

1: Hvilke plikter og rettigheter har okkupasjonsmakten?

Med okkupasjon menes at et territorium blir underlagt et annen lands fiendtlige styrker. Okkupasjon gjelder kun for det området som faktisk er under en slik kontroll. Okkupasjon må skilles fra anneksjon. Med anneksjon menes at en stat tilegner seg et landområde. Dette innebærer blant annet at staten endrer grensene for landet til å inkludere det annekterte området. En okkupasjon på den andre side innebærer ingen endringer av grenser.

Når det i denne artikkelen refereres til de okkuperte områdene, menes Vestbredden og Gaza. Israelerne mener på sin side at okkupasjonsreglene ikke kommer til anvendelse ettersom de okkuperte områdene aldri er blitt ansett som palestinsk territorium. Vestbredden ble annektert av Jordan i 1950, mens Egypt aldri har hevdet noen rett til Gaza.

Israels forståelse av deres forpliktelser er imidlertid blitt avvist av blant annet Den internasjonale domstolen siden okkupasjon handler om at en stat faktisk har tatt kontroll over et annet territorium og ikke om hvem som har rett til dette området. Etter at Israel trakk sine bosetninger ut av Gaza i 2005 er det også blitt diskutert om Israel fremdeles kan anses som okkupasjonsmakt. Men siden israelerne fremdeles kontrollerer de fleste grensene inntil Gaza, anses det likevel fremdeles som okkupert.

Siden Norge anser Vestbredden og Gaza som okkupert, vil det i denne artikkelen bli lagt til grunn at okkupasjonsreglene kommer til anvendelse.

De folkerettslige forpliktelsene som her er særlig relevante er nedfelt i 4. Genève-konvensjon av 1949 om beskyttelse av sivile i væpnet konflikt (okkupasjonsreglene). Okkupasjonsreglene pålegger okkupasjonsmakten en rekke plikter overfor sivilbefolkningen i de okkuperte områdene. Blant annet kan ikke okkupasjonsmakten overføre egen befolkning til det okkuperte området eller oppføre varige konstruksjoner på det okkuperte området. Som det er blitt påpekt av Den internasjonal domstolen i 2004 er derfor både de israelske bosetningene på Vestbredden og deler av muren som er oppført på okkupert grunn  i strid med okkupasjonsreglene.

Okkupasjonsreglene omhandler kun pliktene og rettighetene til okkupasjonsmakten når okkupasjonen faktisk finner sted. Reglene tar således ikke stilling til lovligheten av okkupasjonen. Om okkupasjonsmakten anses som lovlig etter folkeretten, må vurderes i henhold til de vedtak som er gjort av FN.

Resolusjonene innfører imidlertid ingen sanksjoner mot Israel.

Etter 6-dagerskrigen i 1967 har FN vedtatt flere resolusjoner som krever at Israel trekker seg tilbake fra «okkuperte områder». Resolusjonene innfører imidlertid ingen sanksjoner mot Israel. Det kan således vanskelig utfra disse resolusjonene argumenteres for at statene har noen rett eller plikt til å vedta sanksjoner eller restriktive tiltak for norske selskapers virksomhet i Israel. Under vil det imidlertid blir argumentert for at stater har en plikt til å hindre handlinger som bidrar til brudd på okkupasjonsreglene.

 

2: Hvilket ansvar har Norske myndigheters for å sikre at norske selskaper og investeringer ikke bidrar til okkupasjonen?

I punkt 1 er det er det både begrunnet hvorfor Israel er forpliktet av okkupasjonsreglene samt at det er gitt eksempler på hvilke plikter som derfor påhviler Israel som på Vestbredden og Gaza. Artikkelen omhandler imidlertid norske myndigheters ansvar for å sikre at norske selskaper og investeringer ikke bidrar okkupasjonen. Det kan f.eks. tenkes at norske selskaper investerer i arbeid som skjer i bosetningene, til vakthold ved muren mellom Israel og Vestbredden, eller at norske selskaper importerer produkter som er produsert i bosetningene på Vestbredden.

Det er ikke bare okkupasjonsmakten som skal overholde okkupasjonsreglene.

Det er ikke bare okkupasjonsmakten som skal overholde okkupasjonsreglene. Alle stater er gjennom Genève-konvensjonene forpliktet til å sikre respekt for disse bestemmelsene under alle forhold. Siden statene i Genève-konvensjonene pålegges omfattende positive forpliktelser selv om de ikke selv er okkupasjonsmakt, kan det argumenteres for at også Norge skal hindre at norske selskaper medvirker til f.eks. opprettholdelse av bosetningene eller drift av muren på Vestbredden.

I det følgende vil det først redegjøres for straffelovens bestemmelser om foretaksstraff for krigsforbrytelser og hvordan disse bestemmelsene skal hindre at norske selskaper utfører handlinger som medvirker til brudd på okkupasjonsreglene. Deretter gis det en oversikt over andre tiltak som kan bidra til å hindre at selskaper medvirker til brudd på okkupasjonsreglene.

 

2a: Betydningen av straffelovens bestemmelser om krigsforbrytelser

Statene er forpliktet til å straffeforfølge alvorlige brudd på Genève-konvensjonene av 1949, dvs. krigsforbrytelser. I Norge fikk vi i 2008 egne bestemmelser om krigsforbrytelser i den norske straffeloven §§ 103–107. Ifølge § 103 annet ledd bokstav a er det en krigsforbrytelse å overføre en del av sin egen sivilbefolkning til et okkupert område.

Straffeloven § 27 første ledd lyder: ”Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Dette gjelder selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen.”

Etter straffeloven § 15 rammer et straffebud også den som medvirker til at straffebudet brytes, når ikke annet er bestemt. Bestemmelsene om krigsforbrytelser i den norske straffeloven gjør ikke noe unntak fra dette medvirkningsansvaret.

Etter den norske straffeloven kan foretak således holdes strafferettslig ansvarlig for alle straffbare handlinger, herunder medvirkningshandlinger, begått på vegne av foretaket. Det er ikke plass i denne artikkelen til å redegjøre nærmere for disse bestemmelsene, men det er ikke utenkelig at norske foretak som bidrar til å opprettholde bosetningene på Vestbredden vil kunne holdes ansvarlig for medvirkning til krigsforbrytelser etter denne bestemmelsen.

Sjekk ut Agenda Magasins podcast:

 

2b: Behov for egne bestemmelser om due diligence for selskaper?

Selv om bestemmelsene om foretaksstraff kan brukes overfor selskaper som medvirker til krigsforbrytelser, vil disse bestemmelsene ha begrenset betydning for et norsk selskap som har brukt f.eks. underleverandører som medvirker til krigsforbrytelser. Norge burde derfor vurdere å innføre egne bestemmelser som pålegger selskaper å gjennomføre due diligence (aktsomhetsvurdering) knyttet til brudd på folkeretten både når det gjelder egne handlinger og i leverandørkjeden.

 

2c: Importforbud, merking og rådgivning til norske bedrifter som har interesser i væpnet konflikt

Andre positive tiltak som kan iverksettes er både importforbud og krav om merking av varer som er produsert i bosetningene.

De senere årene har både norske myndigheter og norske bedrifter innført en rekke tiltak for å hindre at norske bedrifter bidrar til brudd på menneskerettighetene. Eksempelvis omhandler ordlyden i anskaffelsesregelverket og OECDs retningslinjene for ansvarlig næringsliv kun grunnleggende menneskerettigheter. Selskapers medvirkning til brudd på Genèvekonvensjonene, herunder reglene om okkupasjon, har hatt lite fokus i arbeidet med næringslivets samfunnsansvar de senere årene. Dette på tross av at de positive forpliktelsene Norge har etter Genève-konvensjonene sannsynligvis går lengre enn det som følger av våre menneskerettighetsforpliktelser. Både norske myndigheter og norsk næringsliv bør derfor i fremtiden ha mer fokus på hvordan vi blant annet kan rådgi norske selskaper som har interesser i Israel eller andre land med væpnet konflikt om hvilke forpliktelser de har til ikke å bidra til brudd på Genèvekonvensjonene.