Når pressen svikter, svikter de oss alle

Det er massive avvik mellom norske lover og FNs menneskerettighetskonvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne. For at disse menneskene skal få sine rettigheter oppfylt, må vi endre minst 30 lover, ifølge en ny rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Vi har altså 30 lover som diskriminerer folk. Det er for eksempel lover som tillater bruk av tvang og at folk kan settes under vergemål, og lover som ikke sikrer lik tilgang til utdanning, arbeid og bolig.

Les også: Skal ikke menneskerettighetene gjelde for Aurora?

Det er særlig utviklingshemmede som ikke får sine rettigheter oppfylt. Vi har lover som fratar disse menneskene muligheten til å bestemme i eget liv. For eksempel kan de nektes pass, eller en verge kan søke om abort eller sterilisering. De har også dårligere rettssikkerhet enn andre, påpeker rapporten.

I mediehusene er det tyst som i graven.

NRK. Aftenposten. VG, Dagbladet, Dagsavisen, Klassekampen. Og alle dere andre: hvorfor skriver dere ikke om dette?

Kjære kollegaer: Dere svikter samfunnsoppdraget deres.

Hvorfor skriver dere ikke at politikerne har laget lover som bryter med folks rettigheter?

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) skriver om pressens samfunnsoppdrag at pressen skal være vaktbikkje som «tar fatt i maktmisbruk både fra det offentlige og fra private».

Hvis et diskriminerende lovverk ikke er maktmisbruk, hva er det da?

Kjære kollegaer: Dere svikter samfunnsoppdraget deres.

Dere kan ikke overlate til nisjemediet Handikapnytt å skrive om dette, og tenke at funksjonshemmedes menneskerettigheter bare angår funksjonshemmede.

Systemkritikken uteblir.

Alles menneskerettigheter angår oss alle. Og når pressen svikter på dette feltet, er det ikke bare funksjonshemmede dere svikter. Dere svikter oss alle.

Les også: Medias problematiske framstilling av funksjonshemmede.

Hvorfor behandler ikke pressen Norges største minoritet på en bedre måte? spurte jeg for to år siden. Svaret er, i hvert fall delvis, at folk med ulike funksjonsvariasjoner mangler i redaksjonene. For å bli omtalt av mediene, må de finnes i mediene.

«Verken journalistutdanningene eller medieredaksjonene jobber særlig aktivt med å rekruttere personer med funksjonsnedsettelser», påsto jeg da. Motbevis meg gjerne.

Resultatet blir at når mediene omtaler denne store og varierte gruppen, som altså utgjør vår største minoritet, er det gjerne i form av enkeltsaker hvor den som omtales enten er et offer eller en helt som oppnår noe mot alle odds. Systemkritikken uteblir.

Mediene er fraværende når viktige ting skjer.

Som for eksempel da den israelske energiministeren ikke fikk adgang til klimatoppmøtet i 2021 fordi hun satt i rullestol. Mediene syntes å være mer opptatt av diagnosen hennes enn det faktum at en toppolitiker ble diskriminert for sin funksjonsvariasjon.

Da Helsepersonellkommisjonen la fram sin rapport tidligere i år, var det mye for pressen å skrive om. Men ingen plukket opp det faktum at utvalget la opp til menneskerettighetsbrudd.

Et annet resultat av manglende representasjon, er at mediene er fraværende når viktige ting skjer. Derfor var det ingen journalister til stede da Jan Grue, Olaug Nilsen og Bjørn Hatterud mottok Fritt Ords pris. Jan Grues far, Lars Grue, skrev etterpå om at han ble både provosert og trist av at ingen fra pressen viste interesse for prisutdelingen.

Jeg pleier å si at funksjonshemmede er den gruppen mennesker det er mest akseptert å diskriminere.

Da BPA-utvalget leverte sin rapport på tampen av 2021, kommenterte Handikapnytts redaktør Ivar Kvistum tørt at det var godt å slippe å brøyte seg fram blant et stort pressekorps under pressekonferansen.

Jeg pleier å si at funksjonshemmede er den gruppen mennesker det er mest akseptert å diskriminere. LDO-rapporten som ble lagt fram i forrige uke, viser dette med all tydelighet.

Mediene velger å ikke skrive om det. Eller de prioriterer ikke å følge med på hva som skjer på dette området. Det er vanskelig å si hva som er verst.