Skal ikke menneskerettighetene gjelde for Aurora?

Jeg har en datter som heter Aurora. Hun har omfattende fysiske og kognitive funksjonsvariasjoner. Derfor vil hun aldri kunne skrive en kronikk når hun blir diskriminert, eller når hennes menneskerettigheter blir trampet på. Aurora vil aldri selv kunne klage på et vedtak eller si tydelig ifra når tjenestene hun mottar, ikke er gode nok. Hun kan ikke skrive høringssvar til politiske forslag som har stor innvirkning på livet hennes. Skal jeg senke forventningene til den hjelpen Aurora skal motta resten av livet? Skal jeg godta at menneskerettighetene kanskje ikke skal gjelde for henne?

Helsepersonellkommisjonen la fram sin rapport i forrige uke. Den har fått mye oppmerksomhet for sin hovedkonklusjon: I framtida blir det færre ansatte per pasient. Utvalget som står bak utredningen NOU 2023:4 «Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste», kommer med en rekke forslag til tiltak som skal sikre at vi får en god helsetjeneste selv om antallet ansatte ikke øker i takt med en aldrende befolkning.

Helsepersonellkommisjonens vurdering står dermed i strid med menneskerettighetene.

Noen av tiltakene er åpenbart gode: flere heltidsstillinger, oppgavedeling og teknologiutvikling, for eksempel. Et av tiltakene som nevnes, er å redusere overbehandling, altså at helsevesenet må kutte ned på behandling som ikke virker. Å slutte med behandlinger som ikke gir effekt, høres umiddelbart logisk ut. Men dette er ikke det eneste som diskuteres i dette kapittelet i rapporten.

Helsepersonellkommisjonen påpeker at de siste årene har yngre mennesker med bistandsbehov fått flere timer med hjelp, og at hjelpen oftest gis i hjemmet. Noen har så omfattende tjenestebehov at det ifølge kommisjonen «er utfordrende for personellet å kunne yte slike tjenester på en god måte i et vanlig hjem, der det også ofte bor andre medlemmer i husstanden enn pasienten», og at det for de ansatte kan være krevende å jobbe «i et slikt arbeidsmiljø». Med dette som bakgrunn, mener Helsepersonellkommisjonen at det «fra et personellperspektiv kan være mer hensiktsmessig å yte tjenester til disse pasientene og brukerne i omsorgsboliger eller andre større enheter som gir mulighet til bedre ressursutnyttelse.»

Les den setningen en gang til. Så leser du dette: «[M]ennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform». Og «[M]ennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering.» Dette er hentet fra FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne. Menneskerettigheter, altså.

Skal vi virkelig godta å senke forventningene til oppfyllelse av menneskerettigheter?

Helsepersonellkommisjonens vurdering står dermed i strid med menneskerettighetene. Utvalget kan helt sikkert svare med å si at hensyn til menneskerettigheter ikke var en del av mandatet. Det var rett og slett ikke noe de trengte å ta med i beregningen. Menneskerettigheter er tross alt ikke nevnt en eneste gang i den 337 sider lange rapporten.

Samtidig blir utredningen et slag i ansiktet for oss som forsøker å sette søkelyset på de menneskerettighetsbruddene som allerede foregår overfor mennesker med stort bistandsbehov – vi som innstendig har oppfordret regjeringen til å få fart på menneskerettsarbeidet.

For vi vet, og vi har visst lenge, at mennesker med kognitive funksjonsvariasjoner, for eksempel, blir utsatt for menneskerettighetsbrudd: NOU-en «På lik linje» fra 2017 viste det. Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport «Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet Ombudets gjennomgang av saker om helse- og omsorgstjenester til mennesker med utviklingshemming» fra 2022 viste det. Sivilombudets tilsyn i flere kommuner viser det. Under pandemien ble mennesker med fysiske og kognitive funksjonsvariasjoner utsatt for ulovlig besøksforbud i sine egne hjem. Koronakommisjonen fastslo at kommunene slik hadde sviktet 6 000 mennesker. Da var det blant annet smittevern som var begrunnelsen for rettighetsbrudd. I framtida kan det altså være hensyn til bemanning.

Dette er velkjent konsulentspråk.

Frustrerende nok er trenden nå den samme som det Helsepersonellkommisjonen anbefaler: større og mer segregerte botilbud – ofte uten at de som skal bo der har noen medvirkning i hvor og hvordan de skal bo. Flere mener nå at vi er på vei mot en reinstitusjonalisering – stikk i strid med både menneskerettigheter og politiske intensjoner.

Kommisjonen argumenterer med at store enheter med flere beboere vil gi stordriftsfordeler og kreve færre ansatte, og at «slike enheter [vil] kunne være mer attraktive og stabile arbeidsplasser fordi bedre muligheter for samarbeid styrker grunnlaget for faglig støtte, kompetanseutvikling og trivsel». Slik vil kvaliteten på tjenestene styrkes, mener kommisjonen. Dette er velkjent konsulentspråk, og brukes gjerne som begrunnelse for å bygge store bofellesskap eller avlastningsboliger – i strid med statlige retningslinjer.

Forskningen derimot, kan ikke dokumentere slike effekter av å bygge stort. Tvert imot viser den at store enheter blant annet gir mer ansvarsfraskrivelse, fragmenterte tjenester, ubehag og støy for de som bor der og høyere sykefravær blant de ansatte.

De kan ta fra henne assistentene, tvinge henne til å flytte, til en omsorgsbolig med stordriftsfordeler og færre ansatte.

Helsepersonellkommisjonen synes å være i stuss over økningen av antall yngre personer med bistandsbehov. De etterlyser mer kunnskap om hvorfor det har blitt slik. Men vi vet allerede en god del om dette. Vi vet at dette til dels skyldes (eller er takket være, om vi skal være hakket mer positive) medisinske framskritt de siste tiårene. Vi vet at vi greier å redde flere barn som blir for tidlig født eller som blir født med tilstander som gir funksjonsvariasjon. Vi vet at premature og ekstrempremature barn har en viss risiko for senskader. Vi vet at flere overlever alvorlige sykdommer, men at noen får varige skader. Vi vet at flere lever lenger med diagnoser som medfører funksjonsvariasjon, og dermed bistandsbehov.

«Det er behov for en felles erkjennelse av tjenestenes realistiske omfang og kvalitet», skriver Helsepersonellkommisjonen. Vi må senke forventningene, formaner de, for at helse- og omsorgstjenestene skal kunne være bærekraftige. Men skal vi virkelig godta å senke forventningene til oppfyllelse av menneskerettigheter?

Det er best for henne, og billigst for kommunen.

I fjor bygde vi om huset vårt slik at Aurora kan bo hjemme med assistenter så lenge vi – og hun – ønsker. Det er best for henne, og billigst for kommunen. Likevel kan jeg ikke gi slipp på frykten for at kommunen en dag vil si at det beste for henne ikke er å bo hjemme. De kan ta fra henne assistentene, tvinge henne til å flytte, til en omsorgsbolig med stordriftsfordeler og færre ansatte.

 «Helsepersonellkommisjonen foreslår at konsekvensene for personellbehovet innføres som krav til utredninger av foreslått politikk på helse- og omsorgsområdet», står det i utredningens innledning. Selv vil jeg foreslå at konsekvensene for innbyggernes menneskerettigheter også innføres som krav til slike utredninger.