Når religiøs ortodoksi trumfer alle andre hensyn

NEW YORK: Ifølge en meningsmåling utført i mars av Pew Research Center, mener 61 prosent av innbyggerne i USA at abort bør være lovlig i de fleste tilfeller. Likevel har amerikansk høyesterett opphevet den konstitusjonelle retten til abort som ble etablert gjennom Roe vs. Wade i 1973.

Ikke overraskende har dette vakt voldsomme reaksjoner. Kongresskvinnen Alexandria Ocasio-Cortez (demokratene) mener nå at to høyesterettsdommere bør stilles for riksrett fordi de løy under ed da de skulle godkjennes av Senatet. Panikkslagne kommentatorer advarer om slutten på det amerikanske demokratiet. Andre peker på misogyni og «teatralsk maskulinitet» som forklaring.

Det felles målet var å bryte ned skillet mellom kirke og stat.

Men et annet viktig aspekt ved den amerikanske abortdebatten har fått langt mindre oppmerksomhet: hvordan en svært reaksjonær form for katolisisme har fått stadig mer innflytelse i den amerikanske offentligheten.

Selvsagt er katolikker like splittet som resten av befolkningen i mange saker, ikke minst i synet på retten til abort. Mange liberale katolikker støtter grunnlovsfestet rett til abort. Blant disse finner vi president Joe Biden og ordstyrer Nancy Pelosi (i Representantenes hus) og mange katolikker som stemte på demokratene. (Rundt 50 % av katolske velgere stemte på demokratene.)

Det samme gjelder Sonia Sotomayor, en av tre liberale dommere i amerikansk høyesterett. Men fem av de ni høyesterettsdommerne tilhører en ultra-konservativ retning innen katolisismen som forfekter at selv et embryo har en sjel og at det dermed er hellig og ukrenkelig.

Enkelte radikale stemmer går i dag så langt som å hevde at grunnlovsfedrene aldri hadde til hensikt å skille kirke og stat.

Samuel Alito, som skrev flertallsavgjørelsen som setter til side den tidligere kjennelsen (Roe vs. Wade) siterte den engelske 1600-talls juristen Matthew Hale som mente abort var mord. (Han trodde også på hekser.) Et slikt syn ligger langt unna hovedstrømmen i dagens USA. Men radikale katolikker — for det er det de er — har vært en viktig drivkraft bak den amerikanske anti-abort-kampen i snart 50 år.

Selv konservative protestanter støttet Roe-kjennelsen da den kom. Southern Baptist Convention erklærte i 1973 at «religiøs frihet, menneskelig likhet og rettferdighet blir fremmet gjennom arbort-avgjørelsen til høyesterett».

Og likevel, ti år senere, begynte evangelisk kristenkonservative å gjøre felles sak med radikale katolikker — fordi de fryktet at en bølge av progressiv sekularisme ville true institusjoner de selv satte høyt, som segregerte kristne universiteter og høyskoler. Roe-kjennelsen ble den samlende saken. Det felles målet var å bryte ned skillet mellom kirke og stat — et skille som omhyggelig hadde blitt konstruert av de amerikanske grunnlovsfedrene.

Disse radikale kristne amerikanerne viser til det de kaller ‘religiøs frihet’.

Enkelte radikale stemmer går i dag så langt som å hevde at grunnlovsfedrene aldri hadde til hensikt å skille kirke og stat. Den republikanske kongresskvinnen Lauren Boebert, som tilhører ytre høyre, sier at hun er «lei av dette tullet om at man skal skille kirke og stat, noe som ikke er å finne i grunnloven».

Men mye skjer nå i raskt tempo. Kun noen dager etter at Roe-kjennelsen ble satt til side, bestemte høyesterett at en amerikansk fotball-trener i delstaten Washington bør ha rett til å avholde bønnemøter etter kampene på den kommunale skolen der han jobber. Dette er nok et brudd med tidligere praksis som har forhindret religiøs utøvelse — ansett som et privat anliggende — fra skoler og andre offentlige institusjoner.

Disse radikale kristne amerikanerne viser til det de kaller «religiøs frihet». Hvis en amerikansk fotballtrener ønsker å be i forbindelse med kamper, omgitt av spillere som muligens ikke ønsker å bli møtt med misnøye fra treneren, så utøver han, ifølge dette synet, kun sin ytrings- og religionsfrihet.

Det de protestantiske elitene fryktet den gang, er nå en reell trussel.

Men skillet mellom kirke og stat — i det minste i demokratiske land der den dominerende religiøse gruppen er eller har vært protestanter, som USA — ble opprettet nettopp for å forsvare trosfriheten. Mens det franske begrepet laicité har blitt brukt for å holde det katolske presteskapet borte fra offentlige anliggender, er den amerikanske grunnloven utformet for å beskytte religiøse ledere og trossamfunn fra statlige inngrep — og vice versa.

En årsak til at de protestantiske elitene i USA følte at de ikke kunne stole på katolikker før i tiden (bortsett fra snobbete anti-irske og anti-italienske holdninger), var frykten for at katolikker ville være mer lojale overfor sin egen tro, og dermed overfor Vatikanet, framfor den amerikanske grunnloven. Derfor måtte John F. Kennedy, som presidentkandidat i 1960, understreke at han trodde på et USA «der skillet mellom kirke og stat er absolutt, der ingen katolsk prelat vil fortelle presidenten (dersom presidenten er katolsk) hva han skal gjøre …»

En slik tilnærming gjør fornuftig politisk debatt umulig.

Det de protestantiske elitene fryktet den gang, er nå en reell trussel. Radikale katolikker og protestantiske fanatikere forsøker nå aktivt å tvinge sin egen religiøse tro på resten av samfunnet. Alito og andre katolikker, som tidligere justisminister William Barr, ser sekularisme (ifølge Barr) som en trussel mot «den tradisjonelle moralske ordenen» — det vil si, en streng og snever fortolkning av den kristne moralske ordenen.

Ekteskap er, ifølge Alito, en «hellig institusjon mellom én mann og én kvinne». En dag — og muligens om ikke så lenge — kan han komme til å bestemme seg for å sette til side den syv år gamle høyesterettskjennelsen som stadfester en føderal rett til likekjønnet ekteskap.

Faren ved å føre en religiøs agenda inn i politikken eller loven, dreier seg om mer enn å underminere autonomien til sekulære institusjoner. En slik tilnærming gjør fornuftig politisk debatt umulig. Politikken er selvsagt verdiladet. Det er ikke noe galt at en politiker — eller en jurist for den saks skyld — mener at religiøse verdier er viktig. Men det er et stort problem når religiøs ortodoksi trumfer alle andre hensyn.

Når det skjer, vil institusjonene begynne å bryte sammen.

Den israelske filosofen Avishai Margalit beskriver dette godt og konsist i boken On Compromise and Rotten Compromises. Når politikken fungerer på samme måte som ved økonomiske avveininger («politics as economics»), er materielle interesser «gjenstand for forhandlinger» og «alt er forhandlingsbart». Men når vi beveger oss inn i et religiøst landskap «basert på ideen om det som er hellig», er det ikke mulig å forhandle — «det hellige er ikke forhandlingsbart».

Dette er årsaken til at det amerikanske politiske systemet nå befinner seg i en så utsatt situasjon. Den sekulære venstresiden og den religiøse høyresiden befinner seg i en eskalerende kulturkrig som dreier seg om seksualitet, kjønnsidentitet og rase — og på disse områdene er ikke politikken lenger forhandlingsbar.

Når det skjer, vil institusjonene begynne å bryte sammen. Og da ligger forholdene til rette for karismatiske demagoger og politisk vold.

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org