Når statsledere tas med munnbindet nede

Med unntak av et par måneders intermesso i høst da vi fikk smake på friheten igjen, nærmer vi oss snart to år med pandemi og varierende grad av restriksjoner på hvordan vi lever livene våre. Gjentatte ganger har politikerne gått på podiet og bedt oss innstendig om å følge de anbefalingene, påbudene og forbudene som de iverksetter, slik at vi fortest mulig kan gå tilbake til å leve helt normale liv.

Likevel ser vi med jevne mellomrom at profilerte politikere demonstrerer en solid distansering mellom liv og lære når det kommer til å overholde de anbefalingene og forbudene de setter i verk for å håndtere pandemien. Ikke i «land vi ikke liker å bli sammenlignet med», men i våre nærmeste naboland – ja, til og med her i Norge.

Nattklubb og julebord

Denne uken har vi fått to nye eksempler på nettopp denne dissonansen mellom liv og lære. Fredag i forrige uke var Finlands statsminister, Sanna Marin, i et møte hvor også landets utenriksminister Pekka Haavisto var med. Dagen etterpå testet sistnevnte positivt for covid-19. Statsminister Marin valgte likevel å dra på nattklubb lørdag kveld – til tross for at hennes egen regjering anbefaler at nærkontakter til smittede bør unngå kontakt med andre inntil man har testet seg. I ytterste konsekvens kunne statsministeren selv endt opp som en superspreder på nattklubben.

I Storbritannia er også statsministeren innblandet i en korona-skandale. Nylig ble det lekket en video hvor hele spinndoktorklinikken til Boris Johnson har en liksom-pressekonferanse hvor de øvde seg på å svare på kritiske spørsmål rundt et julebord. Skal vi tro britiske medier avholdt den innerste kretsen til statsministeren et julebord med 40–50 gjester under den verste nedstengningen før julen i fjor. På dette tidspunktet fikk ikke britene lov til å ha en eneste gjest hjemme hos seg.

Smittevern krever legitimitet

Sanna Marin og Boris Johnson er ikke alene. Toppolitikere i land etter land blir tatt med munnbindet nede for å ha brutt egne anbefalinger og restriksjoner. Her hjemme hadde daværende statsminister Erna Solberg sin «sushi-gate» i forbindelse med feiringen av 60- årsdagen hennes i slutten av februar. Det endte med en bot på 20 000 kroner for brudd på forskriften om å samle maksimalt ti personer i selskap og saken bidro med rusk i valgkampmaskineriet allerede lenge før valgkampen hadde rukket å komme i gang.

Alt handler altså om signaleffekten som blir sendt ut.

I Sverige ble fjorårets julestri ekstra stri for daværende statsminister Stefan Löfven da det ble kjent at han hadde lagt handleturen sin til et kjøpesenter i Stockholm for å få unna hele julehandelen til tross for at han nettopp hadde manet svenskene til å holde seg borte fra steder med mange mennesker.

Felles for disse fire politikerne jeg har nevnt er at de alle er statsledere – altså politikere med mye erfaring og ikke minst svære rådgiverkorps hvis oppgave er å få politikeren til å fremstå som sin beste utgave av seg selv til enhver tid. Ikke (bare) av forfengelighet, men fordi en statsleder er avhengig av velgernes tillit for å kunne fortsette i jobben.

Dessuten må smittevernstiltakene ha legitimitet i befolkningen for at folk skal gidde å støtte opp om tiltakene selv. Hvorfor skal jeg avlyse bursdagsfeiringen min for andre året på rad når statsministeren kunne ha 14 gjester på sushi på sin bursdag? Jeg skjønner veldig godt at man kan stille seg det spørsmålet.

Sender ut feil signaler

Alt handler altså om signaleffekten som blir sendt ut. Alle skandalers mor er liv og lære-skandalen – saker hvor handlingene til politikerne står i grell kontrast til politikken de står for. Slikt er ekstra skadelig for enkeltpolitikernes omdømme – ingen liker hyklere.

At dette alvoret gikk opp for de tre nordiske statslederne da sakene ble offentlige, er tydelig. Alle tre håndterte sakene ganske likt: De la seg flate, og gjorde ikke noe forsøk på å bortforklare handlingene sine. Det skinner også klart gjennom, spesielt på Löfven og Solberg, at de synes det var direkte flaut å bli tatt for noe slikt.

Dette er ikke tidspunktet for å ta en ureglementert julefest.

Vår britiske venn, Boris Johnson, har derimot valgt en helt annen strategi – foreløpig har han satt hardt mot hardt og bedyrer at festen aldri fant sted. Dette sier først og fremst noe om forskjellen på de politiske systemene i Norden og Storbritannia. I Norden har vi flerpartisystemer som i sin natur drives av konsensus – velgerne har et bredere utvalg av partier å gå til for å «straffe» den skandaliserte politikeren, noe som har en nedkjølende effekt på retorikken.

Johnson opererer i et topartisystem som i seg selv er polariserende, og han vet at han uansett har en lojal base som ikke vil flykte dersom han setter hardt mot hardt. At strategien utvilsomt har en negativ effekt på tilliten til politikere generelt over tid, er en annen skål, men det er en problemstilling som ikke direkte rammer Johnson.

Konsekvensene blir politiske

Jo lenger ut i pandemien slike saker dukker opp, jo større skade kan slike skandaler gjøre. Tiltakstrøttheten, som jeg tror mange har kjent på etter de siste omikron-tiltakene, begynner å bli temmelig markant. Når statsledere tilsynelatende ser ut til å blåse i tiltakene, kan det forplante seg videre til befolkningen. I ytterste konsekvens kan det forlenge pandemien, og det er neppe noe man får gjenvalg på. Politikerne er helt avhengige av å ha befolkningen på sin side, og da er det viktig å unngå slike saker.

For en Støre-regjering her på berget som står med kriser til langt opp på knærne, bør dette være et enkelt mantra: Dette er ikke tidspunktet for å ta en ureglementert julefest.