Mye har endret seg i det europeiske post-fascistiske landskapet. Ikke bare kvinner, men også unge menn, gjerne kledd i skreddersydde dresser, angir nå tonen for ytre høyre i Europa.
(New York): For ikke så lenge siden ble ytre høyre i Europa forbundet med shabby gamle menn som lengtet tilbake til gode gamle dager da det var orden på tingene og folk marsjerte i gatene. Politiske partier på ytre høyre i Frankrike og Italia, som i dag ledes av kvinner, ble grunnlagt av tidligere SS-offiserer, veteraner fra Vichy-regimet (som samarbeidet med nazistene) og andre tvilsomme figurer som kom ut av skyggene fra andre verdenskrig. Det samme gjelder Sverigedemokratene som fikk 20,6 % av stemmene ved siste valg.
Mye har åpenbart endret seg i det europeiske post-fascistiske landskapet. Giorgia Meloni, som leder ytre høyre-partiet Italias brødre (Fratelli d’Italia), kommer til å bli Italias første kvinnelige statsminister. Marine Le Pens Nasjonal samling (Rassemblement National) vant 89 seter i det franske parlamentet. Og Sverigedemokratene vil ha innflytelse på den nasjonale politikken, selv om de ikke blir del av regjeringen.
Politikk basert på bitterhet og nag appellerer til mennesker som føler seg etterlatt – som mener at de ikke blir sett.
Ikke bare kvinner, men også unge menn, gjerne kledd i skreddersydde dresser, angir nå tonen for ytre høyre i Europa. Moderate konservative partier i Europa har ennå ikke blitt tatt over av ekstremister, slik vi har sett med republikanerne i USA. Men frykten for å miste velgere har drevet disse partiene lenger til høyre.
Det er ikke dermed sagt at vi plutselig vil våkne opp i 1933. Historien gjentar seg aldri på samme vis. Meloni er ikke Mussolini. Og så langt er det ingen Hitler som ligger på lur. Det finnes mange ulike former for høyreekstremisme. Det samme gjaldt fascismen før krigen. Hvert land har sin egen historie og sine egne demagoger.
Men ulike former for høyrepopulisme har visse fellestrekk. Politikk basert på bitterhet og nag appellerer til mennesker som føler seg etterlatt – som mener at de ikke blir sett. I de fleste land er det slik at jo lenger man beveger seg ut i distriktene, jo mer misnøye er det med de såkalte elitene. Rasespørsmål spiller sin sedvanlige nedbrytende rolle i USA. Mange hvite mennesker som lever ute i distriktene misliker sterkt at svarte mennesker har fått fremtredende roller i det offentlige liv. Og mange steder blir frykt og misnøye gjerne rettet mot innvandrere.
Det er en viss type hykleri på venstresiden som mange mennesker synes er spesielt irriterende.
Og så er det de som føler seg ydmyket i mangel av anerkjennelse eller suksess: mislykkede forfattere, undermåls akademikere og stadig flere unge menn fra gode hjem som ikke lenger kan ta sine privilegier for gitt. Dette forklarer framveksten av det som kan kalles for pappagutt-høyre («frat boy right»), som står sterkere i Europa enn i USA og som er preget av unge menn med en hang til å kle seg i «smarte» dresser.
Valgsuksessen til ytre høyre den siste tiden blir gjerne sett som et tegn på at de moderate partiene har feilet. De blir beskyldt for å mangle en sammenhengende politikk. Velgerne vet ikke hva disse partiene egentlig står for.
Denne kritikken treffer ikke helt. Det er ganske åpenbart hva moderate partier som Labour i Storbritannia og Demokratene i USA står for: internasjonale institusjoner, internasjonal handel, fleksibel og sjenerøs innvandringspolitikk etc. Problemet er at det gjør det vanskelig å skille dem fra moderate konservative partier.
Politikken som ble ført under president Bill Clinton skilte seg ikke fundamentalt fra den som ble ført under hans forgjenger George H. W. Bush. Det samme kan sies om politikken til Tony Blair og David Cameron i Storbritannia og om Gerhard Schröder og Angela Merkel i Tyskland. Mange av de europeiske regjeringene som ble dannet på 1990- og 2000-tallet var koalisjoner som besto av moderate partier på venstre- og høyresiden. Teknokratisk styring eller politiske «bestyrere» ble vanlig. Som følge av dette utnyttet høyrepopulister som Donald Trump seg ikke bare av at mange velgere følte avsky for venstresiden, men også for de etablerte konservative kreftene.
Dette er de etterlattes hevn. Dette er bitterhetens politikk.
Men det er én god grunn til at progressive politikere og partier blir mislikt enda sterkere enn de konservative: Folk hater hykleri. Det er selvsagt sant at en viss grad av hykleri er nødvendig i et åpent samfunn. Moralsk eller ideologisk purisme hører ikke hjemme i et liberalt demokrati – på samme måte som det ikke er høflig å alltid skulle si sin mening. Men det er en viss type hykleri på venstresiden som mange mennesker synes er spesielt irriterende.
Moderate progressive partier henter de fleste av stemmene sine fra relativt godt utdannede mennesker som bor i de store byene – mennesker som reiser i jobben, snakker flere språk, setter pris på kulturelt mangfold og som tjener på den globale økonomien.
Det er ikke noe galt med verdenssynet til disse velgerne i seg selv. Økonomisk globalisering har løftet mange mennesker ut av fattigdom. Internasjonalt samarbeid gjennom felles institusjoner er å foretrekke framfor nasjonalisme og grensemurer. Og en sjenerøs holdning overfor asylsøkere og innvandrere er humant, kulturelt berikende og gir samfunnet en ny dynamikk.
Men ikke alle drar nytte av den liberale verdensordenen. Den italienske middelklassen føler seg presset. Tidligere industriarbeidere i Midtvesten i USA sliter. Folk i de franske provinsene føler seg marginalisert av mennesker i Paris. En utbredt holdning blant moderate konservative er: Slutt å syt! Jobb hardere!
Reaksjonen på venstresiden er gjerne mer moralistisk. Folk som klager over innvandrere blir stemplet som rasister. De som er skeptiske til internasjonale institusjoner eller internasjonal handel blir avfeid og omtalt som fremmedfiendtlige. Fordi venstresiden fortsatt later som om den tar parti med de underprivilegerte, høres dette gjerne ut som egennyttig dobbel-prat.
Mye har åpenbart endret seg i det europeiske post-fascistiske landskapet.
Ikke bare drar progressive og høyt utdannede byboere fordeler av den liberale internasjonale ordenen; de ønsker også å sette seg på sin høye hest og belære de som mangler den samme utdanningen eller velstanden som de selv har.
Dette er én årsak til at folk stemmer på Le Pen, Meloni, Trump eller Sverigedemokratene … Hvis høyt utdannete London-boere ønsker fortsatt medlemskap i EU, vil vi stemme på Brexit. Hvis «elitene» snakker om munnbind eller klimaendringer, vil vi tro at dette er en bløff kokt ihop av George Soros eller Bill Gates … Dette er de etterlattes hevn. Dette er bitterhetens politikk.
Trump har vist oss at politikk basert på bitterhet og nag som regel er destruktiv — en politikk som neppe fører til vellykket styring. Kan Meloni og andre ledere på ytre høyre som får muligheten til å styre gjøre det bedre? Jeg har mine tvil.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2022.
Kommentarer