Når blir Sverige med i EU?

Nylig ble EUs langtidsbudsjett vedtatt. Budsjettforhandlinger er alltid en dragkamp mellom sparing og forbruk, men ender alltid i et kompromiss. Så også i EU. Men på rådsmøtet 22. november ga to land uttrykk for sin misnøye og avsto.

Ungarn var ett. Sverige den andre.

EU har vist en imponerende dynamisk kapasitet for fornyelse og utvikling. Derav den svenske EU-ambivalensen.

Ikke et helt flatterende selskap å være i. Sveriges handlinger kan virke overraskende, men er faktisk ikke overraskende. Fra svensk side ble det også denne gangen snakket om behovet for «budsjettdisiplin». Andre land som står Sverige nært i synet på EUs fremtidige veivalg, støttet derimot budsjettet – som Danmark, Nederland, Østerrike og Finland.

Situasjonen er slik at Sverige i EU-sammenheng er blitt de nye britene eller de nye danskene, altså et medlemsland som utmerker seg ved å være mot.

Det er ikke mulig å skylde kun på den nyutnevnte konservative svenske regjeringen, som nå protesterte ved å avslå å stemme. Sverige har vært et stabilt nei-land lenge. Det var det samme med forrige rødgrønne regjering. Det negative synet på EU er blokkoverskridende.

En forklaring er at de to store partiene har mistet interessen for Europa. Etter Carl Bildt kom Fredrik Reinfeldt, som hadde et snevrere svensk perspektiv og prosjekt. Og sosialdemokratene har ikke en sterk europeisk politiker som kan måle seg med Olof Palme eller Ingvar Carlsson. EU-euforien fra årene etter murens fall, har bleknet. Rundt om i verden ser vi et tilbakeslag mot globalisering og ulike former for internasjonalt samarbeid. Dette gjelder også Sverige.

Det burde ikke monne for en nasjon i en stor union, hvis dette landet ønsker å gjøre en forskjell og virkelig påvirke.

En annen brikke i puslespillet er at EU har gjennomgått grunnleggende endringer siden Sverige ble med. Flere avgjørende traktatendringer har endret dynamikken i EU-prosjektet. Europaparlamentet var en gang mest en symbolsk institusjon, men har nå blitt en sentral maktfaktor og aktør i EU-samarbeidet. Det indre markedet, Schengen, utvidelse og monetær union, er bare noen få viktige milepæler.

EU har vist en imponerende dynamisk kapasitet for fornyelse og utvikling. Derav den svenske EU-ambivalensen.

Det EU som Sverige ble med i, eksisterer ikke lenger. Og vi har egentlig ikke sluttet oss til EU, slik det er i dag.

I lang tid gjemte Sverige seg bak Storbritannia, som var en mektig aktør som mer eller mindre vellykket kjempet mot nye tiltak og grep i EU. Svenske politikere lyttet til London før de dro til Brussel. Etter Brexit er Sverige ganske fortapt i det europeiske selskap. Og derfor kan Sveriges EU-politikk virkelig oppsummeres med ett ord: nei!

Det burde ikke monne for en nasjon i en stor union, hvis dette landet ønsker å gjøre en forskjell og virkelig påvirke.

Ellers er det en sjanse for at dette ender med Swexit.

Dette hindrer ikke Sverige i å være kritisk til både det ene og det andre, med gode grunner. Det er en uklarhet i EUs konstruksjon som gjør at beslutningsprosesser ofte blir en rotete sak. Forholdet mellom det overnasjonale og det mellomstatlige er gjenstand for stadige forhandlinger og reforhandlinger. EU-domstolen skaper presedenser i politiske spørsmål. At EU-lovgivning trumfer nasjonal lovgivning, er talende nok ikke basert på noen avgjørelser tatt i Det europeiske råd, men på et par avgjørelser i EU-domstolen tidlig på 1960-tallet.

Spørsmålet om europeisk minstelønn har vært en av de mest splittende konfliktene mellom Sverige og EU. Det har skadet forholdet og gjort skyttergravene enda dypere. Sveriges linje er berettiget, minstelønn vedtatt av EU undergraver tariffavtalene som i Sverige har 90 prosent dekning og som garanterer høyere lønn enn minstelønn (som finnes i de fleste andre EU-land) og som utgjør en avgjørende barriere mot lavlønnsjobber.

Og EUs traktatregulering omfatter ikke «lønnsvilkår, fagforeningsrett, rett til streik eller lockout». På den andre siden må man altså ta hensyn til at minstelønnsforslaget vil heve minstelønnene i de landene som har lavere grad av fagforeningsmedlemskap og lav inngåelse av tariffavtaler. Den balansegangen har vært vanskelig å håndtere og har åpnet dype sår.

Men EU er foreløpig ikke på radaren til de svenske politiske partiene.

En ting er ganske åpenbart; minstelønnskonflikten viser at nei-strategien har sine begrensninger. Det ble minstelønn i EU til slutt. Og et slags kompromiss. Sverige har fått sine dispensasjoner, selv om det fortsatt er bekymring for at EU-domstolen vil gripe inn akkurat da Laval-dommen tegnet om kartet for hele det europeiske arbeidsmarkedet.

Nå stemte Sverige mot selv dette kompromisset. Noe som styrker bildet av at Sverige er et svart får i mange EU-lands øyne. Et land som blir sett på som det rike medlemmet i nord som vokter lønnen til sine borgere, men som ikke bryr seg om vilkårene til lønnstakere i andre land.

Det var ikke meningen. Likevel har det bildet satt seg i store deler av EU-familien.

Sverige vil aldri kunne påvirke EUs fremtidige veivalg ved å si nei. EU-kommisjonen ledes nå av Ursula von der Leyen, som sammen med Europaparlamentet hadde en ambisiøs agenda på det sosiale området. Det har også handlet om å redde EU-prosjektet etter den vanskelige ØMU-krisen som fulgte finanskrakket i 2008.

Skal Sverige være med i EU, må vi engasjere oss i EU-arbeidet og utvikle en svensk agenda.

Den sosiale reformagendaen stammer forøvrig fra Sverige. Allans Larsson utarbeidet forslaget til den sosiale søylen på vegne av daværende leder av EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker. Den nye sosiale protokollen ble signert på et EU-toppmøte i Gøteborg med daværende statsminister Stefan Löfven som vert. Dette arbeidet er ikke ferdig.

Tvert imot er det mye som tyder på at det vil komme flere forslag fra EU-kommisjonen. Ikke minst på grunn av dette må Sverige være en konstruktiv part i EU, bygge allianser og fremfor alt formulere hva Sverige ønsker i EU (og noen ganger argumentere mot enkelte ting, men også peke på mulige og i så fall bedre alternativer). Her er det mye å kjempe for.

Men EU er foreløpig ikke på radaren til de svenske politiske partiene. Europa var helt fraværende i valgkampen. EU er rett og slett ikke prioritert. Noe som muligens er grunnen til at det stort sett er nei, nei og igjen nei når svenske politikere drar til Brussel.

Skal Sverige være med i EU, må vi engasjere oss i EU-arbeidet og utvikle en svensk agenda. Ellers er det en sjanse for at dette ender med Swexit. Vi må stille oss selv spørsmålet: Når blir Sverige med i EU?

(Teksten ble først publisert på dagensarena.se.)