NATO-motstanderne er ribbet for alternativer

Onsdag 18. mai startet med at Finland og Sverige formelt leverte sine søknader om NATO-medlemskap. Dagen sluttet med at partiet Rødt varslet at de vil stemme mot å akseptere landene som medlemmer.

På sin Facebook-side begrunner Rødt-leder Bjørnar Moxnes standpunktet. Der skriver han at «det ikke vil gagne fred og sikkerhet i Norden at to nye nordiske land omfattes av Natos atomparaply og stormaktsavhengighet».

Sagt på en annen måte: Dagen startet med historie, og sluttet med at Rødt stilte seg på feil side av den.

Nordisk forsvarssamarbeid utenfor NATO fremstår mer utopisk enn kanskje noensinne.

Etter at Putins Russland invaderte Ukraina 24. februar er vår del av verden snudd på hodet. Det er klart for alle som vil se at Putin har imperie-ambisjoner og at han er villig til å bruke våpenmakt for å nå dem. Det er også bakteppet for at Russlands naboland har blitt tvunget til å tenke seg om i sikkerhetspolitikken.

Trusselen fra en stor militærmakt i øst er ikke lenger en hypotetisk øvelse. Trusselen er høyst virkelig, og et brutalt scenario utspiller seg daglig i Ukraina. Finland har ikke minst historiske grunner til å ta det som skjer på alvor. De vet hva russisk aggresjon kan bety.

Når Rødt vil la Finland og Sverige stå alene i forsvars- og sikkerhetspolitikken, bygger det på et fiendebilde som handler mer om interne forhold og gamle slagord enn en analyse av det som skjer rundt oss.

Vi er avhengig av internasjonalt samarbeid og internasjonale allianser.

Det er ikke jevnbyrdig rivalisering mellom stormakter som har kastet Europa ut i krig. Det er russisk aggresjon og imperialisme. Og små land blir ikke mer stormaktsavhengige av å få sikkerhetsgarantier fra NATO. Tvert imot kan slike garantier være viktig for å sikre uavhengighet fra en stormakt vi deler grense med, og som tilfeldigvis også er aggressiv og har et enormt arsenal med atomvåpen. Medlemskap i NATO kan derfor gi frihet til å føre en politikk som er selvstendig fra Kreml og Moskva.

Med Sverige og Finlands NATO-søknader forsvinner også den aller siste resten av troverdige alternativer til norsk NATO-medlemskap. Nordisk forsvarssamarbeid utenfor NATO fremstår mer utopisk enn kanskje noensinne.

Norge har uten NATO ingenting som ligner på den slagkraften som trengs for å nedkjempe en russisk invasjon alene, og vil selv ikke med en massiv opprusting av Forsvaret kunne få slik kapasitet. Vi er avhengig av internasjonalt samarbeid og internasjonale allianser.

Det er ikke jevnbyrdig rivalisering mellom stormakter som har kastet Europa ut i krig. Det er russisk aggresjon og imperialisme.

Det er stort flertall for NATO på norsk venstreside. Dessverre er det er lite som tyder på at invasjonen av Ukraina har ført til en grunnleggende reorientering hos de mest hardbarkede forkjemperne for at Norge skal melde seg ut av alliansen.

Også tidligere SV-nestleder Snorre Valen er kritisk til den manglende nyorienteringen. Han skriver at «den sikkerhetspolitiske opposisjonen synes mer opptatt av å diskutere med gårsdagen og seg selv» enn å ta tak i nye og viktige sikkerhetspolitiske debatter.

Et godt eksempel på gamle kjepphester på venstresiden er insisteringen på at NATO først og fremst er et utenrikspolitisk virkemiddel for USA. Sannheten er motsatt. Historisk sett har utfordringen for Europa vært å sikre tilstedeværelse og interesse fra amerikanerne på vårt eget kontinent. Med både hjemlige utfordringer og blikket mot Stillehavet, er ikke det amerikanske engasjementet noen selvfølge.

Derfor blir en viktig utfordring fremover å legge til rette for både trening, tilstedeværelse og samarbeid med amerikanske styrker. Samtidig må Europa være forberedt på å ta en større del av regningen for NATO-medlemskapet selv.

Det er stort flertall for NATO på norsk venstreside.

Mye av den den harde NATO-kritikken på ytre venstre er også basert på en fortelling som rett og slett ikke stemmer, og som svært få vil kjenne seg igjen i. Påstanden om at NATO har gjort Norge mer utrygt og mindre selvstendig er særlig vanskelig å ta på alvor. Tvert imot er medlemskapet i NATO og muligheten for alliert bistand en helt sentral forutsetning for forsvaret av Norge, og for norsk sikkerhetspolitikk.

Med mindre Tyrkias president Erdogan og partiet Rødt får viljen sin, vil et samlet Norden snart være medlemmer av NATO. Det gir gode muligheter til å samarbeide tettere i Norden om sikkerhet og forsvar, og til å videreutvikle alliansen i en fornuftig retning.

Til tross for en ganske hard linje fra offisielt hold er det enkelte tendenser til nyansering av NATO-medlemskap i SV. Mange av partiets medlemmer og politikere er opptatt av internasjonalt samarbeid, og ønsker å endre partiets standpunkt til NATO. Det samme gjelder for et overveldende flertall av partiets velgere.

På sitt beste har SV vært et viktig verksted for debatt om sikkerhets- og utenrikspolitikk. Den tradisjonen kan være et godt utgangspunkt for å se gamle kjepphester i nytt lys.

Dagen startet med historie, og sluttet med at Rødt stilte seg på feil side av den.

I Rødt har pendelen svingt i motsatt retning. Fra tendenser til oppmykning i NATO-standpunktet etter invasjonen har leder Bjørnar Moxnes høstet kritikk internt fra stemmer som mener han ikke har vært tydelig nok mot norsk NATO-medlemskap. Gårsdagens utfall mot søknadene til Finland og Sverige bør ses i lys av disse interne prosessene.

Det er intet mindre enn en historisk begivenhet at Finland og Sverige søker om NATO-medlemskap. Det skjer i en tid der Putins blodige krig i Ukraina allerede har endret Europa. Men det gjenstår å se om det er nok til å endre kjepphestene til ytre venstre.