Nei, du trenger ikke Bank-ID for å ligge

Før påske la regjeringen frem et forslag til endring av voldtektsbestemmelsen i straffeloven. Debatten siden har vært preget av stråmenn av beste sort.

Nei, du må ikke ha bank-ID for å ligge. Rettssikkerheten forsvinner heller ikke ut døra.

Bakgrunnen for forslaget er at en overveldende andel av anmeldte voldtekter henlegges, og svært få ender med fellende dom. Samtidig rapporterer 1 av 5 kvinner om at de har blitt voldtatt i løpet av livet.

Jeg synes ingen av innvendingene treffer mål.

Forslaget har blitt møtt med kritikk. Både med påstand om at den nye bestemmelsen nå vil føre til at mange uskyldige og uvitende straffes for voldtekt. Men også at den ikke endrer noen ting, blant annet fordi bevissituasjonen vil være mer eller mindre lik som i dag.

Jeg synes ingen av innvendingene treffer mål.

 

Sentrale rettsprinsipper forsvinner ikke

Kjetil Rolness er blant dem som har trukket frem historien om «Martin», som angivelig ble dømt etter en fuktig kveld på byen der den påståtte gjerningsmannen hadde få minner fra kvelden. Dommen, som for øvrig ble avsagt under den gamle voldtektsbestemmelsen, blir brukt som illustrasjon på at unge uskyldige menn nå vil praktisk talt snuble inn i en voldtektsdom.

For det første hopper Rolness bukk over at det fortsatt vil gjelde et skyldkrav for den nye voldtektsbestemmelsen, som i strafferetten ellers. Det stilles som hovedregel krav til at gjerningsmannen har gjort handlingen forsettlig. I noen tilfeller kan man også dømmes om man opptrådte uaktsomt.

Dette bidrar til å forhindre vilkårlig straff.

Dette gjelder også med det nye lovforslaget; Den straffer den som med viten og vilje gjennomførte sex uten at den andre samtykket. Dette bidrar til å forhindre vilkårlig straff.

For det andre er beviskravet like strengt i voldtektssaker som i straffelovgivningen for øvrig. Ingen skal dømmes uten at det er bevist utenfor enhver rimelig tvil at de subjektive og objektive vilkårene for straff er innfridde. Det må nærmest være 100% bevist at hendelsen er skjedd, og at gjerningsmannen har utvist nødvendig skyld.

I motsetning til det Rolness antyder, endrer ikke den nye bestemmelsen på dette.

Lovendringen kan bety mye for mange, men den vil altså ikke føre til at alle voldtektssaker enkelt kan oppklares.

Bevisutfordringene forsvinner ikke med denne endringen.

En grunn til dette er at vi står overfor situasjoner som i sin natur er vanskelige å bevise. De foregår gjerne mellom to mennesker, i enerom, og uten digitale eller fysiske spor.

Bevisutfordringene forsvinner ikke med denne endringen. Men det er ikke et godt argument for å fortsette med den gamle bestemmelsen.

 

Endringen er fortsatt viktig

Det er heller ikke riktig å hevde at ingenting endrer seg. I motsetning til hva min kollega Andreas Halse antydet i Aftenposten, kommer ikke endringen bare til å føre til at tilhengere av samtykkelov skuffes.

For dette er en substansiell endring av en lov som var blitt utdatert.

Det er verdt å minne på at den tidligere lovbestemmelsen stilte som krav at offeret «er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen», eller at samleiet ble fremskaffet «ved vold eller truende adferd».

Det bør ikke være sånn loven vår regulerer sex og samtykke i 2025.

Et scenario der en kvinne uttrykkelig sa nei, skrek og i begynnelsen strittet imot, ville altså falle utenfor rekkevidden til bestemmelsen, så lenge gjerningspersonen selv ikke utøvde vold eller truet om det.

Den høye terskelen kom klart frem i en høyesterettsdom, der en mann ble frikjent etter seksuelle handlinger mot en kvinne som sov, med begrunnelse om at hun tilsynelatende registrerte de første fysiske fremstøtene. Mannen viste seg å være en annen enn den kvinnen hadde hatt som sengepartner den kvelden, noe kvinnen ikke registrerte fordi hun hadde øynene lukket. Når hun oppdaget hvem det var, midt i samleiet, frøs hun til. Retten kunne ikke konkludere med at hun hadde vært ute av stand til å motsette seg handlingen.

Det bør ikke være sånn loven vår regulerer sex og samtykke i 2025.

 

Loven sier ikke alt

Halse pekte videre på at bestemmelsen nå blir mer uoversiktlig, fordi hva som er et samtykke må vurderes ut ifra rettspraksis og forarbeider.

Her mener jeg loven gir et tydelig signal.

Det må foreligge konkrete holdepunkter for samtykke, ikke bare fravær av motstand.

I forslaget kan samtykket gis «ved handling», som svarer til hvordan det praktisk ofte gis i det daglige sexliv. At tydelig kroppsspråk, lyder og utprøvende berøring kan være et slikt samtykke, er for meg en naturlig følge av vilkåret som det står i loven.

Poenget er at fysiske signaler også kan fungere som samtykke. Men det blir den initiativtakende personen sitt ansvar å undersøke om motparten viser velvilje. Det må foreligge konkrete holdepunkter for samtykke, ikke bare fravær av motstand.

Det er også ikke uvanlig å regulere vilkår på denne måten i strafferetten. For eksempel er det sånn for vilkåret «seksuell omgang» fra den gamle voldtektsbestemmelsen. For å finne den konkrete betydningen av det vilkåret, måtte man se til andre rettskilder.

Grunnen til dette er at det rett og slett er praktisk umulig å detaljregulere alle tilfeller i loven. Det ville gjort loven uleselig.

Den nye voldtekstbestemmelsen løser ikke alle problemer, men den er et steg i riktig retning. Forhåpentligvis bidrar den til at færre blir utsatt for overgrep, og at flere gjerningsmenn går ustraffet.