Frykter for barnas framtid

Ifølge den franske filosofen Jean-Paul Sartre har vi mennesker den verdenen vi fortjener. Så hvilken verden har vi?

Skal vi tro norske og europeiske aviser er det en verden karakterisert av økende spenninger, terror, frykt og usikkerhet. Både som nordmenn og som europeere blir vi fortalt at vi går en usikker fremtid i møte. Arbeidsledigheten har steget etter dårlige tider i oljebransjen, og den vil tilsynelatende fortsette å stige som en følge av økt effektivisering og digitalisering. Ringvirkningene av Trumps valgseier og Englands Brexit er fortsatt ukjente, men bekymringen er stor blant norske politikere som frykter at norske handelsavtaler og sikkerhetspolitiske grunnlag går en uviss fremtid i møte.

Skal vi tro norske medier er ikke terror lenger noe som skjer ’der borte’, i den farlige delen av verden, men noe som har blitt en del av vår egen hverdag.

Og så er det alle flyktningene. Ifølge flyktninghjelpen var 65 millioner mennesker på flukt ved inngangen til 2016, det høyeste tallet flyktninger siden andre verdenskrig. Mange nordmenn er bekymret for at et stort antall av disse 65 millionene vil komme hit, til landet vi er blitt vant til at kalles for verdens beste og tryggeste land å bo i.

Men har vi egentlig så stor grunn til å være redde her i Norge?

Politikere og samfunnsdebattanter peker med skrekk og gru på Sveriges parallellsamfunn og såkalte innvandrer-ghettoer, som et slags dystopisk framtidsscenario for vår egen hovedstad. For en tid tilbake var innbyggere på Montebello redde for at husene deres ville falle i verdi som følge av et planlagt asylmottak i deres nabolag. I et intervju med Aftenposten 8. januar 2016 uttrykte vår innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, at hun var redd for sine barns fremtid.

Men har vi egentlig så stor grunn til å være redde her i Norge? Er det vi, vi som lever og nyter godt av velferdsgodene i et av verdens rikeste og tryggeste land, som har størst grunn til å bekymre oss for våre barns fremtid?

Nihals historie

26-år gamle Nihals historie gir den frykten og usikkerheten politikere som Listhaug appellerer til et litt annet perspektiv. Nihal er født og oppvokst i Syrias hovedstad Damaskus. Før borgerkrigen startet, ville hun aldri ha drømt om å forlate hjemmet sitt. Hun vokste opp og bodde i et komfortabelt hjem, omgitt av familie, venner og kjærlighet. Da krigen brøt ut. studerte hun arabisk og litteratur på universitet i Damaskus og var lykkelig gift.

Men så kom borgerkrigen. Det første sporet av uro startet i 2011 da den arabiske våren nådde Syria og folk tok til gatene og demonstrerte mot Syrias president Bashar al-Assad og hans regime. Siste gang folket i Syria krevde politiske endringer, var i 1982 da Bashars far og Syrias daværende president, Hafez al-Assad, svarte med å slakte rundt 20 000 opprørere og sivile.

For seks måneder siden forsvant han sporløst. Nihal var da to måneder på vei med deres andre barn.

Hafezs sønn Bashar, den engelskutdannede øyekirurgen som arvet presidenttittelen av faren fordi hans eldre bror døde i en bilulykke, viste seg å være minst like brutal og nådeløs som sin far. Bashar svarte på demonstrasjonene som først var fredelige, med rå maktmisbruk. Med hjelp av et massivt voldsapparat kidnappet og torturerte Assads regime tusenvis av aktivister og deres familiemedlemmer, inkludert mange barn. I 2013 brukte han den dødelige nervegassen Sarin i et kjemisk angrep mot Ghouta-nabolaget, like utenfor Damaskus, byen hvor Nihal bodde sammen med sin familie og ektemann. Mer enn tusen mennesker ble drept. Assad hevdet at det var opprørerne som stod bak det kjemiske angrepet, men området som ble bombet, var styrt av opprørsgrupper som kjempet mot hans regime.

Da mannen forsvant

I likhet med mange andre syriske familier førte krigen til at Nihals familie ble spredt til alle kanter. Nihals tre søstre og to brødre flyktet dit de kunne; til Saudi-Arabia, Tyskland og Sverige. Nihal, hennes ektemann og foreldre ble holdt igjen i Damaskus, byen som regjeringsstyrkene stort sett har kontrollert gjennom hele borgerkrigen. Byen der noen av de kraftigste angrepene mellom opprørsstyrkene, IS og regimet har funnet sted. Mens disse kampene skjedde, fødte Nihal sitt første barn, en jente som fikk navnet Rima.

Det så lenge ut til at borgerkrigen i Syria kunne ende med Assads avgang. Men i løpet av 2015-2016 tok regjeringsstyrkene tilbake kontrollen over flere sentrale byer, etter at de hadde ha vært på defensiven gjennom 2013-2015, og det er i dag vanskelig å se for seg en varig fredsavtale uten at det nåværende regimet er en del av den. Aktivister og demonstranter som har kjempet mot Assad, opplever at regimets gradvise gjenetablering av kontroll, gjør fremtiden, om mulig, enda mer utrygg. Nihals 34 år gamle ektemann var troligvis et offer for dette. For seks måneder siden forsvant han sporløst. Nihal var da to måneder på vei med deres andre barn.

Nihal forteller at det ikke ble tatt noe slags hensyn til at hun var en gravid kvinne som reiste alene med et lite barn.

I likhet med mange andre syriske hustruer ble Nihal sittende igjen i total uvisshet om hva som hadde skjedd med hennes kjære ektemann. Hun var nesten sikker på at han var blitt tatt av det syriske regimet, men hun kunne ikke vite hvor han var, om han noen gang ville bli løslatt, eller om han allerede var drept.

Flukt

Nihal bestemte seg for å ta med seg datteren sin og flykte fra landet mens de fortsatt hadde muligheten. Reisen ble verre enn hun hadde forestilt seg. På et regime-kontrollert sjekkpunkt mellom to byer ble bussen hun satt i, stoppet av politiet. Gravide Nihal, hennes 14 måneder gamle datter og 18 andre kvinner ble anholdt i 14 timer, mistenkt for å være medlemmer av en militant opprørsgruppe. Heldigvis klarte bussjåføren, ved hjelp av bestikkelse, å overtalte soldatene til å slippe passasjerene fri, så Nihal og de andre passasjerene kunne fortsette sin flukt.

Ved hjelp av slektninger, som anbefalte en pålitelig menneskesmugler, kom Nihal og Rimas seg ut av Syria, gjennom store deler av Tyrkia og til havnebyen Izmir. Der opplevde hun det som skulle vise seg å bli den verste og vanskeligste delen av fluktruten. Mens hun prøvde å finne en smugler som hun stolte på at ville frakte henne og den lille datter trygt over Egeerhavet til den greske øya Chios, måtte hun bo i en av Tyrkias svært nedslitte og overfylte flyktningleirer bestående av falleferdige bygninger uten tak. Nihal forteller at det ikke ble tatt noe slags hensyn til at hun var en gravid kvinne som reiste alene med et lite barn. Tvert i mot ble hun ofte hånet for å være flyktning. Ved en anledning fikk hun magesmerter, men hun fikk ingen medisinsk hjelp. Flere ganger ble hun arrestert av det tyrkiske politiet.

Hun forteller at hun klemte sin lille datter inntil seg, og trodde at de begge var i ferd med å dø. 

Forferdet av motgang og ydmykelser var Nihal flere ganger nær ved å gi opp og vende tilbake til Syria. Men hun ble frarådet fra dette av foreldrene sine, for de hadde fått vite at hun var blitt svartlistet av regimet, og at hun ville bli drept dersom hun vendte tilbake til Syria. Nihals eneste mulighet var å komme seg over Egeerhavet til Europa der hun og datteren kunne søke asyl.

Ferden over Egeerhavet

Som mange andre flyktninger, ble Nihal foret med løgner av smuglerne om at hun skulle bli fraktet trygt og behagelig over til Chios i en yacht. Virkeligheten kunne ikke vært lengre fra sannheten.

For å unngå å bli oppdaget av tyrkisk politi, startet fluktruta over Egeerhavet med at Nihal måtte krype langs stranda midt på natta med den 14 måneder gamle datteren i armene. Deretter måtte hun gå ut i det mørke havet med vann opp til midjen, og der ble hun og datteren trukket opp i overfylte joller. Hele fem ganger ble forsøket stoppet fordi Nihal og resten av hennes reisefølge ble oppdaget av kystvakten, og tvunget til å vende tilbake til Tyrkia.

Som Listhaug, er Nihal fortsatt bekymret for sine barns fremtid.

Nihal beskriver hvert eneste forsøk som “forferdelig” og “ubeskrivelig”. Mens tyrkiske nyheter presenterte kystvaktens innblanding som en redningsaksjon, forteller Nihal at de målbevisst forsøkte å senke jollen deres ved å få den ut av balanse ved hjelp av bølger og ved å skyte plastkuler inn i gummisidene. Hun forteller at hun klemte sin lille datter inntil seg, og trodde at de begge var i ferd med å dø. Hver eneste gang var hun også livredd for å abortere.

På det sjette forsøket klarte Nihals reisefølge endelig å unngå kystvakten og å komme seg trygt over Egeerhavet til Chios. Endelig var de trygge. Men ventingen var ikke over ennå.

Det er nå over fire måneder siden Nihal og datteren gikk i land, og Nihal er høygravid. Aller helst håper hun å få asyl i Canada der statsminister Justin Trudeau har gjort seg bemerket ved å ønske folk som flykter fra krig og forfølgelse, velkommen. Med Syria i grus, og hennes navn svartlistet av regimet, ligger fremtiden deres i et nytt land. Nihals største drøm er at ektemann hennes fortsatt er i live, og at de snart vil bli gjenforenet, slik at de sammen kan skape et trygt og godt familieliv for deres datter og barnet hun bærer på. Men fremtiden er uviss. Hun vet ikke om mannen lever, og ikke om hun noen gang vil se han igjen. Som Listhaug, er Nihal fortsatt bekymret for sine barns fremtid. Selv om de har klart å komme seg vekk fra Syria og helt til Europa, vet hun ikke hva fremtiden vil bringe. Hun vet ikke om barna hennes vil få psykiske eller fysiske skader av det de har opplevd. Og hun vet ikke om de vil få sjanse til å vokse opp i et trygt land.

Vårt ansvar for mennesker på flukt

Jeg begynte denne artikkelen med å sitere den franske filosofen Jean-Paul Sartre, som hevdet at vi mennesker har den verdenen vi fortjener. Det Sartre, og hans like innflytelsesrike partner Simone de Beauvoir, mente med dette og liknende utsagn, var at vi mennesker bærer et individuelt og kollektivt ansvar for den verdenen vi lever i. Som frie mennesker har vi muligheter til å endre denne verdenen. Vi har både muligheter til og ansvar for å kjempe for å gjøre verden mer rettferdighet, mer human, og mer inkluderende. Men ofte gjør vi det motsatte. Ofte er det frykten for det fremmede som legitimerer dette.

I en flyktningleir i Hellas sitter høygravide Nihal, alene med sin 18 måneder gamle datter.

I Norge hevder, som tidligere nevnt, vår innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug at økt innvandring til Norge gjør henne redd for sine barns fremtid.  Med denne, og lignende, appeller til frykt og lovendring, forsvarer hun den norske regjeringens mangel på medmenneskelighet og ansvar overfor mennesker på flukt.

I en flyktningleir i Hellas sitter høygravide Nihal, alene med sin 18 måneder gamle datter. For Nihal er ikke frykt og usikkerhet et politiske våpen eller et uttrykk for fremmedfrykt og sosialkonservatisme. For Nihal er frykt en daglig realitet, noe hun har måttet kjenne på kroppen i flere år, og noe som beskriver hennes store, og svært reelle, bekymringer for sin manns og sine barns nåtid og fremtid.

Som Sartre og de Beauvoir minner oss om, er det opp til oss om vi vil godta Listhaugs signalpolitikk og skremselspropaganda. Eller om vi i stedet vil kjempe for en tryggere og bedre fremtid for Nihal og andre flyktninger som, i motsetning til de aller fleste av oss her hjemme, må leve med daglig frykt og usikkerhet.

Nihal er intervjuet av Jamie Janson, oversatt av Anne Herlofson. Noen mindre detaljer har blitt endret for å beskytte identitet.