Norge trenger en havarikommisjon for eldreomsorgen

Uverdigheten som rammer våre eldre har med god grunn skapt oppstandelse, forbannelse og sorg. Det skulle også bare mangle. I løpet av to episoder har NRK avdekket eldre som ligger så mye i sengen at de får muggskader, folk som går med den samme bleien i et døgn, folk som sovner i en slynge på toalettet og ikke får hjelp på timevis, og tvangslegging ved middagstider.

Det er et hav av grunner til å la seg opprøre over uretten som rammer besteforeldrene våre. Retten til en verdig alderdom er blant grunnpilarene i velferdsstaten. Dessuten er dette mennesker vi er glade i. Det er langt mellom de som ikke har pårørendeerfaring fra noen på innsiden av systemet.

Verdens rikeste og likeste land bør ha alle forutsetninger for å kunne sørge for en trygg og verdig alderdom til menneskene som bor her.

Dernest er det et tidsspørsmål før det er våre foreldre, og etter hvert også oss selv som risikerer å ligge som fanger i vår egen seng og vårt eget piss i 16 av døgnets timer. Jeg kommer på få skjebner som frister mindre, og må si det er fristende å erstatte pensjonssparingen med en livsførsel som ikke er forenelig med å belaste eldreomsorgen.

Slik er jeg neppe alene om å tenke. I forbindelse med en nyhetsartikkel om at alkoholkonsum reduserer sjansen for å bli 90 år, var det før helgen en kakofoni av poster i sosiale medier som harselerte med helseministerens formaninger om å ta ansvar for egen alderdom.

At eldreomsorgen er i krise, trenger man heller ikke Brennpunkt for å forstå. Du skal ikke snakke med mange pårørende eller ansatte får å få et inntrykk av at NRKs avsløringer bare er toppen av isfjellet. Og for å trekke det ytterligere ned med nok et dystert perspektiv: Det er lite som tyder på at ting blir bedre. Snarere tvert imot. Oddsene er rigget mot den som blir pleietrengende i alderdommen, men samtidig drømmer om frisk luft, meningsfulle aktiviteter, mat som ikke inntas intravenøst eller samvær med andre mennesker. Det blir flere eldre, de lever lenger og mye tyder på at det ikke gjøres i nærheten av nok for å holde på folkene som fortsatt orker å jobbe i helsevesenet vårt.

Helseministerens oppfordring om å ta ansvar for egen alderdom er ikke svar godt nok på disse utfordringene.

Torsdag legger helsepersonellkommisjonen frem sin rapport om arbeidskraftsituasjonen innenfor helsetjenestene. Det kommer garantert til å helle ytterligere malurt ned i det sure begeret som heter norsk eldreomsorg.

Å sikre nok folk, flinke nok folk og folk som orker å stå i jobben er selvsagt helt i kjernen av utfordringene til en arbeidsintensiv bransje som helsevesenet.

Likevel går trolig utfordringene også utover mangel på arbeidskraft. Partiene virker mer opptatt av å krangle om hvem som skal drive eldreomsorgen enn hva som er innholdet i den, og har få problemer med å gjøre dette området til en ideologisk slagmark.

Videre kan man stille store spørsmål med rapporteringsveldet som har kommet inn for å prege sektoren helt ned til siste helsefagarbeider. Hvor verdifull informasjon gir egentlig et tellesystem når man ikke kan stole på det som blir rapportert inn, og er avhengige av private varsler for å finne ut av lovbrudd som går utover eldre og pleietrengende? Et annet spørsmål er i hvilken grad avviksmeldinger fra personalet faktisk følges opp og i hvilken grad det oppleves som unødig støy. Erfaringene fra tidligere sykepleier Vigdis Reisæter kan tyde på det siste.

Utviklingen i eldreomsorgen er selvsagt ille nok i seg selv, men det handler også om noe større.

Det er heller ikke slik at vi bruker lite penger på eldreomsorgen her til lands. Bare fra 2017 til 2021 økte utgiftene til omsorgstjenestene med mer enn 26 prosent. At også det er for lite er selvsagt mulig, men det er heller ikke gitt at den eneste løsningen handler om å kaste mer penger på problemet. På den andre siden er det liten tvil om at systemet vil bli dyrere i fremtiden med flere eldre og færre i yrkesaktiv alder.

Utfordringen for dagens beslutningstakere er dermed todelt. De må for det første røske opp i strukturelle hindre som fører til at dagens eldre ikke får den hjelpen de skal. Herunder om ressursene brukes riktig, om rapporteringssystemene fungerer, om samarbeidet mellom de ulike yrkene er rigget for å spille hverandre gode eller om profesjonskamp kan stå i veien for bedre løsninger, og om frivilligheten involveres på riktig måte. For det andre må de komme opp med en troverdig modell for hvordan det hele skal finansieres i fremtiden.

Helseministerens oppfordring om å ta ansvar for egen alderdom er ikke svar godt nok på disse utfordringene. Snarere tvert imot. Det er ikke derfor vi har betalt skatt, det er ikke derfor vi har en velferdsstat. Selve kjernen i vår samfunnsorganisering handler om at vi tar ansvar for de store oppgavene i fellesskap.

Et forslag kan være å la partipolitikken ligge på dette området, i hvert fall for en stund.

Utviklingen i eldreomsorgen er selvsagt ille nok i seg selv, men det handler også om noe større. Om vi jevnt over mister troen på at velferdsstaten er der for oss når vi trenger den, er det kort vei til amerikanske tilstander. Jeg betaler gladelig skatt som en forsikring på at andre mennesker får en hjelp når de trenger det, uten hensyn til vedkommendes lommebok. Men også jeg må innrømme at viljen til å investere i felles løsninger blir mindre om det man får tilbake er en alderdom dedikert til å rulle rundt i egen urin med stadig mer verkende liggesår.

Slike fremtidsutsikter bør vi imidlertid ikke akseptere. Verdens rikeste og likeste land bør ha alle forutsetninger for å kunne sørge for en trygg og verdig alderdom til menneskene som bor her.

Et forslag kan være å la partipolitikken ligge på dette området, i hvert fall for en stund. Sett ned en bredt sammensatt havarikommisjon med et vidt mandat, og med ansvar for å gå gjennom norsk eldreomsorg fra a til å, i tillegg til å komme med forslag til forbedringer som faktisk fungerer.

Norsk eldreomsorg er for alvorlig til å overlates til seg selv eller til den enkelte. De fleste av oss håper tross alt på å bli gamle, all den tid alternativet fortsatt er verre.

Det er en plikt for en sivilisert velferdsstat å snu alle steiner for å gjøre omsorgen så god som mulig.

En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Aftenposten.