Norge trenger en samlende rusreform

Diskusjoner om rus vekker noe spesielt i oss. Det er blitt svært tydelig etter at rusreformen ble lagt frem, basert på den omfattende NOU-en «Rusreform – fra straff til hjelp». Det har vært en stor høring i Stortinget, og en langvarig offentlig debatt. Det er sterke følelser i sving.

Det er en slags mening i at det er det brede sosialdemokratiske partiet som skal avgjøre saken på sitt landsmøte. Det er ofte slik med saker om skaper tvil og uenighet langs mange akser i Norge, de avgjøres i Arbeiderpartiet.

Det er en slags mening i at det er det brede sosialdemokratiske partiet som skal avgjøre saken på sitt landsmøte

Det var helseministrene til Arbeiderpartiet som hadde ansvaret for oppfølging av Stoltenberg-utvalget, et første stort sprang i ruspolitisk tenkning i Norge.

Thorvald Stoltenberg, som selv hadde mistet sin datter til rusavhengighet, engasjerte seg kraftig i ruspolitikken, og utvalgets mandat var særlig knyttet til de tunge brukerne. I Stortingsmeldingen «Se meg» kom den første viktige dreiningen om at rusavhengige skulle møtes med helsehjelp, ikke straff. Og at rusfrihet ikke skulle være det fremste målet for ruspolitikken, men derimot skadereduksjon.

Siden har det skjedd mye, og Norge har nå muligheten til å ta et nytt steg. Det er verdt å huske på at mange tidligere steg har møtt stor motstand. Sprøyterom ble sett på som en falitt. I dag har det ingen seriøse meningsmotstandere.

Hvorfor blir debattene om rus, rusbruk og hvilke virkemidler samfunnet skal bruke for å begrense skadene av rus, ofte så følelsesladde?

Jeg tror det henger sammen med at svært mange av oss opplever det som nærere på kroppen enn mange andre politiske debatter. Regionreformen, Norges tilknytning til EU eller hvordan handlingsregelen er skrudd sammen, er store og viktige politiske spørsmål.

Men det matcher liksom ikke barndomsopplevelsen av at en man hadde behov for var trygg, brått var dritings. Eller å miste en venn eller kjæreste i overdose. På den lyse siden: Å være full og glad og møte den man ender opp med å lage barn sammen med. Minnet om alle festene man var på, før korona stengte landet ned. Å glede seg til den neste.

Hvorfor blir debattene om rus, rusbruk og hvilke virkemidler samfunnet skal bruke for å begrense skadene av rus, ofte så følelsesladde?

Rus er komplekse saker. Det er dypt innvevd i mange områder av livet vårt. Det strekker seg fra tragisk selvdestruksjon til sosial glede. Det er mange former for «mening med rus» som Øystein Skjælaaen har skrevet bok om.

Når folk snakker om rusreformen, enten de er for eller mot, så ligger ofte disse erfaringene til grunn. Selv har jeg mistet flere venner fra ungdommen til overdose. Det preger mitt syn på behovet for en reform. Men det samme gjelder de som er mot reform. Også de har ofte en sterk erfaring med rus, og tolker den motsatt av meg. Og mange mener at det allmennpreventive hensynet må veie tyngst. Da gjelder det å møte den andres argumenter med respekt. Og det er nettopp i slike saker det er behov for et sosialdemokratisk kompromiss.

Så hva skal avgjøres på Arbeiderpartiets landsmøte? Det sentrale spørsmålet kretser rundt begrepet «avkriminalisering». De som er mot, tenker det skaper presedens for å si at «narkotika er lov». Det er ikke tilfelle, narkotika blir ikke lovlig. Samtidig er det er i tråd med folkelig fornuft å si at hvis man avkriminaliserer, så oppfattes narkotika som «mer greit» enn tidligere. Og det er et legitimt standpunkt å mene at avkriminalisering vil føre til økt bruk.

På den andre siden er det like legitimt å mene at en reform er umulig uten avkriminalisering, fordi hele poenget er å flytte rusbruk fra justisfeltet til helse. Forskningen peker også i retning av at avkriminalisering ikke øker bruk dramatisk, men tvert imot hindrer dødsfall.

I forfjor døde 275 mennesker av overdose i Norge. Det er en skam for landet.

Dessuten vet vi at trusselen om straff har hindret mange i å søke hjelp. Den mest hjerteskjærende historien jeg kjenner til, ble jeg fortalt senest denne uken. En kvinne ble voldtatt da hun var 19. Hun har ikke fortalt det til noen før nå. For hun hadde ruset seg på noe annet enn alkohol da voldtekten skjedde. Derfor våget hun ikke ta kontakt med politiet, eller fortelle det som hadde skjedd til foreldrene.

Slike tragedier finnes det altfor mange av.

I forfjor døde 275 mennesker av overdose i Norge. Det er en skam for landet

På samme måte som vi ønsker at ungene våre skal ringe hjem hvis de selv eller en venn har fått i seg for mye alkohol på en fest, så må vi bryte skismaet og gjøre det mulig for unge å be om hjelp, selv om de har brukt narkotika.

Noen har kalt forslaget til reform en gavepakke til gjengene. Men den virkelige gavepakken kan like gjerne være å fjerne stigmaet og frykten for å bli tatt for narkotikabruk, som gjør at folk frykter å samarbeide med politiet og andre i hjelpeapparatet.

Som alle vanskelige politiske saker har begge sider gyldige argumenter. Men alle er enig i at det trengs en rusreform. Hvordan kan Ap sette sitt merke på reformen?

Det viktigste vil være et tydeligere sosialdemokratisk stempel. Reformen kan ikke handle om at folk skal bli overlatt til seg selv. Hvis man sliter med et rusproblem så må behandlingen komme raskt og kraftfullt. Rusproblemer forsvinner ikke av at vi fjerner straffen.

Arbeiderpartiet burde gå til regjeringspartiene med et langt sterkere krav til mer helsevern, mer ettervern og mer bolighjelp for rusavhengige som en del av en rusreform. Dette er politiske grep som vi vet virker når det gjelder å få folk ut av elendige situasjoner.

Det som også kan kreves er at de såkalte terskelverdiene senkes (altså grensen for hvor mye narkotika man kan ha på seg uten at det vil medføre straff). Her er regjeringens forslag for høyt.

Det vil også være fornuftig om ungdommer som blir tatt med narkotika skal møte til mer enn bare én samtale med kommunen. En enkel-samtale kan fort bli en slags skinnprosess. En lengre rekke samtaler derimot, kan avdekke problemer det kan være helt avgjørende å hjelpe et ungt menneske ut av. Men man trenger ikke reagere med å gi noen et kriminelt rulleblad.

Det å gå inn for rusreformen er ikke å si «ja til narkotika». Det er å si nei til at folk skal dø av overdose eller gå til grunne i frykt for straff

Det er altså mye som kan gjøres for å gjøre reformen bedre. Det bør forhandles i Stortinget. Det som ikke bør gjøres, er å sende hele lovforslaget tilbake til regjeringen. Vi har ikke råd til flere tragedier i landet vårt på grunn av en politikk som ikke virker.

Det å gå inn for rusreformen er ikke å si «ja til narkotika». Det er å si nei til at folk skal dø av overdose eller gå til grunne i frykt for straff. Det er en menneskevennlig og humanistisk måte å møte en av vår tids mest krevende politiske utfordringer. Og det vil være å stille opp for de svakeste i samfunnet.

Akkurat slik som Arbeiderpartiet bør.