Norges viktigste våpen for demokrati

Det har skjedd flere ganger. Jeg er på fest og noen spør meg om hva jeg jobber med. «Støtte til sivilsamfunn gjennom EØS-midlene», svarer jeg, litt spent på hva min nye samtalepartner vil svare.

For det slår sjelden feil. Et forvirret blikk og nervøst smil gjør at vi begge ganske fort skifter samtaletema. Og det er her problemet ligger.

En ny Fafo-rapport slår fast at det er lite kunnskap om EØS-midlene i Norge. Rapporten, som er bestilt av regjeringen som en del av Hurdalsplattformen, viser samtidig at EØS-midlene er en stor suksess.

Sterkere sivilsamfunn betyr mer demokrati.

Gjennom 19 år har Norge betalt 60 milliarder kroner inn til EØS-potten. Støtten har bidratt til å forbedre levekår blant de fattigste landene i EU. Dette er betryggende for dem som har jobbet med problematikken i all den tiden – men hvorfor skal nordmenn gidde å bry seg, av annet enn interesse for hvor skattepengene deres havner?

Det er fordi bak den grå og administrative sjargongen og det kompliserte regelverket, så ligger Norges mest effektive våpen for å kjempe for et demokratisk Europa. EØS-midlene er mye mer enn bare prisen Norge betaler for å være med i EUs indre marked.

Støtte til et fritt organisasjonsliv
Først må vi ta et skritt tilbake. EØS-midlene består av forskjellige fond som finansierer prosjekter som går til EUs 15 minst utviklede land, de fleste i Sentral- og Øst-Europa.

Disse prosjektene går stort sett til formål som politikere i mottakerlandene ønsker seg. Dette er alt fra infrastruktur til forskning og kultur – som blant annet rehabilitering av kirker, som er veldig populært blant lokalpolitikere.

I Slovenia kan man gå så langt og si at demokratiet gjenoppsto gjennom norske EØS-midler.

Samtidig, helt siden oppstarten i 2004, har det vært et krav om at 10 prosent av EØS-midlene skal gå til støtte til sivilsamfunnet, og at disse midlene skal forvaltes av uavhengige ikke-statlige organisasjoner. I Ungarns tilfelle aksepterte ikke Orban-regjeringen dette, og det har derfor ikke gått norske EØS-midler til Ungarn siden 2015.

EØS-støtten går til alle mulige typer veldedige organisasjoner, fra kvinneforeninger på den rumenske landsbygda til lhbt-aktivister i Warszawa. Tanken bak støtten til den såkalte «tredje sektoren» er mangeårig forskning som viser at demokrati er sterkere der hvor det er flere koblinger mellom folk.

Eller med andre ord: sterkere sivilsamfunn betyr større sosial kapital, som igjen betyr mer demokrati.

Ved EØS-midlenes fødsel var denne sivilsamfunnsstøtten sett på som en skandinavisk ekstravaganse. Øst-Europa hadde blitt demokratisk, og mange av landene hadde blitt med i EU. Hvorfor bruke tid og penger på det som var fikset?

Tiden har vist at sivilsamfunnsstøtten var nærmest visjonær. Etter et tiår med demokratisk nedgang og et krympende offentlig rom for organisasjonslivet, har pandemien ført til et ekstremt press på sivilsamfunnet i Europa. Det har blitt dårligere økonomi og færre frivillige. Med krigen i Ukraina har kapasiteten til sivilsamfunnet blitt flyttet over til å hjelpe flyktninger, samtidig som prisøkning har ført til mindre gaveinntekter for sivilsamfunnsorganisasjoner.

Demokrati for en billig penge
Det finnes en rekke eksempler på hvordan støtten har fungert. I Polen har organisasjoner støttet av EØS-midlene drevet kampanje for å redde kvinners rett til abort, og de kjemper fortsatt for rettstaten og for kvinners og lhbt-personers rettigheter. Helsingforskomiteens rapporter viser at uten EØS-midlene ville motstanden mot den polske regjeringens illiberale agenda vært betydelig svekket.

Norske partnere spiller også en viktig rolle. Foreningen FRI har for eksempel vært med på flere prosjekter for å lære opp lhbt-aktivister i hvordan påvirke lokale myndigheter.

I et annet land, Slovenia, kan man nesten gå så langt og si at demokratiet gjenoppsto gjennom norske EØS-midler. Landet har vært et forbilde på et demokratisk eks-kommunistland, helt til de fikk sin populistiske «mini-Trump»-regjering under Janez Janša i 2018.

Landet slet med velger-apati, men her bestemte en sammenslutning av frivillige organisasjoner seg for å ta tak. De fikk til en massiv mobilisering for å få folk til å stemme, og valgdeltakelsen økte fra 52 prosent i 2018 til 68 prosent i 2022 – som førte til at Jansa måtte forlate presidentboligen. Og det som var et viktig bidrag til denne demokratiske suksessen – var nettopp EØS-midlene.

Demokratiske verdier må sikres respekt.

Eksemplene er mange, men for de fleste helt ukjente. Fellestrekkene er støtte over tid, ofte til små prosjekter drevet av idealister, som fører til mer kontakt på tvers og bedre sosial kapital, som dermed forsterker demokratiets ryggmargsrefleks.

Alt dette oppnås med 200 millioner euro spredd ut over en syvårsperiode. Det er en lav pris for å sikre demokratiet i Europa.

EØS-midlene ble EUs forbilde
Med de lange konfliktene med Polen og Ungarn har nå EU innsett viktigheten av å gi støtte til mer enn veier og sysselsetting. Demokratiske verdier må sikres respekt.

En sammenslutning av europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert Helsingforskomiteen, har forsøkt å påvirke EU-kommisjonen til å adoptere EØS-modellen. Til slutt bar dette frukter og resulterte i det såkalte «Rights and Values»-programmet, modellert etter EØS-midlene. Dette har et budsjett på 1,5 milliarder euro.

Hvis man tenker på hva som kan oppnås med 200 millioner euro, er dette fantastiske nyheter for sivilsamfunnet, for demokratiet og ikke minst for Norge.

Nå er Norge i forhandlinger med EU om neste periode av EØS-midlene. Vi vet snart hvor mye Norge bevilger de neste syv årene.

Noen vil utvilsomt klage. Det vil dukke opp eksempler på prosjekter blir omtalt som bortkastet eller at pengene ikke når frem. Da er det viktig å huske hva vi faktisk har oppnådd gjennom EØS-midlene – nemlig et demokratisk og fritt Europa. Det setter EØS-prislappen i et nytt lys. Derfor er det viktig at nordmenn forstår og snakker om EØS-midlene.

Bare ikke gjør det på fest.