Norsk – for faen!

Da Oslo bygningsarbeiderforening arrangerte norskkurs for polske arbeidere, fikk de etterpå spørsmål om det var mulig å holde en ekstra kurskveld – for å dekke et alvorlig hull i pensumet de hadde vært igjennom. De hadde nemlig ennå ikke lært å banne på norsk, og kraftuttrykk er jo en sentral del av sjargongen på en hver arbeidsplass.

Men slike språkkurs, med eller uten saftige gloser, er dessverre unntaket. Det er i dag i stor grad opp til den enkelte å lære seg norsk og det tilbudet som finnes er dyrt. De færreste har mulighet til å betale 40 000 kroner av egen lomme med den lønna som betales til innleid arbeidskraft.

Asylsøkere, flyktninger og folk som kommer på familiegjenforening har plikt og rett til å lære norsk.

Nå merkes konsekvensene for både rekruttering, arbeid med HMS (helse, miljø og sikkerhet) og det sosiale fellesskapet på jobben. Det er på tide å gjøre noe.

Nylig avholdt Språkrådet den årlige språkdagen. På programmet stod utfordringer for det norske språket i tida som kommer. For første gang var situasjonen i arbeidslivet et tema. Det har gått ti år siden det ble lagt fram en egen språkmelding fra den rødgrønne regjeringen, der det ble pekt på en rekke utfordringer. Den gang så man at norsk ble utfordret av engelsk som bærende språk i akademia, og det ble tatt grep for å unngå såkalt domenetap, at norsk sakte blir borte fra et samfunnsområde.

Ny og talestyrt teknologi var viktig den gang, og det har blitt enda viktigere nå å ha løsninger som sikrer at vi kan snakke norsk til de digitale assistentene og tjenestene det blir stadig flere av, også i hjemmene våre.

Sosiale fellesskap er viktige og det norske språket er helt sentralt.

Men at norsk skulle bli satt under press på i mange bransjer, særlig i håndverksfagene, bygg og anlegg og tjenesteyting – det evnet man i liten grad å forutse i 2007. Asylsøkere, flyktninger og folk som kommer på familiegjenforening har plikt og rett til å lære norsk. Men utenlandsk arbeidskraft – som er den største gruppen innvandrere – har ikke det.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at 300 000 er arbeidstakere fra EØS-området, derav 100 000 fra Polen og 40 000 fra Litauen, for eksempel. Noen arbeidsgivere tar ansvar, og ser verdien av å lære sine arbeidstakere norsk, og beholde det som felles språk på arbeidsplassen. Men en undersøkelse fra FAFO viser at under halvparten ikke får tilbud om noe som helst, verken i bygg og anlegg eller i industrien.

Dermed får vi en utvikling som er selvforsterkende. Det blir arbeidsplasser og nesten hele bransjer der det ikke snakkes norsk. Folk settes i tillegg arbeidslag etter etnisk opprinnelse, slik at de kan snakke seg i mellom. Det får følger for rekrutteringen. De færreste 17-åringer vil gå i lære et sted, hvis han ikke har noen å spise matpakken med og le av vitser sammen med, fordi alle vitsene er på polsk.

Sosiale fellesskap er viktige og det norske språket er helt sentralt. Det å sitte på jobb og ikke kunne snakke sammen, dreper gleden av å gå på jobb for veldig mange.

Det offentlige er en så stor aktør at et krafttak her vil hjelpe.

Når tilgangen på norske ungdommer til en bransje tørker inn, blir behovet for å hente folk fra utlandet større. Vi vet at det er stor mangel på fagarbeidere allerede, og at det vil bli enda mer prekært i årene framover. Det viser framskrivinger fra Statistisk Sentralbyrå.

Fram mot 2035 blir det et samlet underskudd på omtrent 30 000 for de med helse- og sosialfaglig utdanning fra videregående. Det blir også et stort underskudd (omtrent 50 000) for de med fagbrev som er relevante for byggenæringen. Da må det tas grep – slik både LO-forbund, arbeidsgivere og Arbeiderpartiet har foreslått.

Lite eller ingenting har dessverre skjedd fra H/Frp-regjeringen siden partene i 2014 ba myndighetene om å sette inn tiltak.

Mye handler om strukturelle forhold; jobbtrygghet kontra innleie og seriøsitet eller useriøse aktører. Men alt henger sammen med alt – og ganske mye handler om språk. Man kan gi mer penger, slik at de frivillige tilbudene kan benyttes av flere. Det handler også om å stille krav ved inngåelse av offentlige kontrakter, som sikrer både seriøsitet og for eksempel lærlinger.

Det offentlige er en så stor aktør at et krafttak her vil hjelpe. Mange rødgrønne kommuner er allerede i gang, med blant annet Oslo som veiviser. Og mange fagforeninger tar ansvar lokalt. Lite eller ingenting har dessverre skjedd fra H/Frp-regjeringen siden partene i 2014 ba myndighetene om å sette inn tiltak.

For utfordringene er så store – og konsekvensene så dyptgripende på litt sikt – at tiden er overmoden for handling fra de sentrale myndighetene. For faen!

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave 27.mars 2018.)