Nybrottsarbeid i lønnsoppgjøret 

Vil ny teknologi og global handel skape massearbeidsledighet?

Allerede på 30-tallet var økonomen John Maynard Keynes bekymret for «teknologisk arbeidsledighet», hvor folk ble byttet ut med maskiner på arbeidsplassene. Historien har vist oss at det oftere har vært en feilaktig enn en korrekt bekymring. En viktig årsak til det, er at vi har utdannet oss til nye og mer avanserte oppgaver på fabrikkene, i butikkene og på kontorene.

Årets lønnsoppgjør ble et svært viktig skritt på veien.

I tiden som kommer vil endringene i arbeidslivet være enda raskere. Behovet for å lære gjennom hele yrkeslivet, vil øke. På samme måte som å skrive raskt på skrivemaskin virker som en utdatert egenskap i dag, vil flere av dagens yrker og kompetanse være utdatert om noen tiår. Da er det nødvendig at vi omstiller oss – både for samfunnet og for alle som i dag jobber i yrker som ikke er attraktive i morgen. Og nøkkelen til en god omstilling er påfyll av kompetanse.

Men hvem skal sørge for det? Og hvem skal betale? I dag har arbeidsgiver ansvar for kompetansen til egne medarbeidere, men vi bytter jobb oftere og kunnskapen må oppdateres hyppigere enn før. Ansvaret for kompetanse må deles på flere, og organiseres bedre. Vi trenger også et økonomisk krafttak for å få det til.

Årets lønnsoppgjør ble et svært viktig skritt på veien. Et av Fellesforbundets hovedkrav i oppgjøret, var en etter- og videreutdanningsreform for fagarbeidere. Det fikk de gjennomslag for i forhandlingene med arbeidsgiverorganisasjonen og motpart, Norsk Industri.

At kostnadene fordeles er også helt avgjørende for å motvirke en tydelig ulikhetsdimensjon i kompetanse.

Og kanskje enda viktigere; de fikk også regjeringen til å forplikte seg til å bidra aktivt til å få på plass reformen. Fellesforbund-leder Jørn Eggum kalte avtalen, som gir fagarbeidere rett til fri med lønn for å utdanne seg, og utviklingen av relevante og gode utdanningstilbud, historisk:

«Nå bygger vi fremtidens Norge, og jeg er svært stolt over at Norsk Industri og regjeringen står sammen med oss om dette».

Nøkkelen til å få på plass den omfattende kompetansereformen vi trenger, er nettopp trepartssamarbeidet. Hittil har arbeidslivets parter fått for liten plass både i utredningsarbeid og i politikk. Det bærer dagens organisering preg av. Det er en utfordring at offentlige kompetansetiltak som har vært prøvd ut hittil, i stor grad har vært rettet mot, eller best fungert for, høyt utdannede grupper. Undervisningen ved høyere utdanningsinstitusjoner krever ofte oppmøte i arbeidstid, tilbys i store moduler eller er for lite praktisk rettet.

Fagskoletilbudet er ikke omfattende nok, og arbeidsgivere opplever at flere av fagbrevene som finnes, er for lite relevant. Det har også vært satt av for lite ressurser. Underinvesteringen har blant annet skjedd fordi arbeidsgiver, arbeidstaker og storsamfunn deler gevinstene mellom seg, men ofte ikke har funnet en god måte å fordele regninga. Det er med andre ord avgjørende at fellesskapet tar sin del av kostnaden, sammen med arbeidsgivere og arbeidstakere, for å sikre tilstrekkelig finansiering og relevant påfyll.

En aktiv kompetansepolitikk er dermed et avgjørende element for hele den norske modellen.

At kostnadene fordeles er også helt avgjørende for å motvirke en tydelig ulikhetsdimensjon i kompetanse. I snitt deltar norske arbeidstakere i mye kompetansebygging, men vi vet at de som har mye utdanning fra før, deltar mye i opplæring – og de med mindre formell utdanning, deltar mindre i opplæring. Mange arbeidstakere har ikke anledning til å avstå fra lønnsvekst i bytte mot kompetanseheving, eller å finansiere utdanning og ikke-formell opplæring på egenhånd.

Derfor har Tankesmien Agenda tidligere foreslått at statens del av finansieringen bør være høyere for lavtlønte enn for høytlønte.

Den underinvesteringen i kompetanse som har skjedd i flere bransjer, svekker konkurransekraften i norsk økonomi. I motsetning til mange andre land, konkurrerer ikke de nordiske landene gjennom å presse ned lønningene. Vi har en sammenpresset lønnsstruktur der de laveste lønningene er høyere enn de ville vært i et rent markedsbasert system.

Da blir det dyrt for bedriftene å sette ansatte til å gjøre uproduktivt arbeid. Det er dessuten mye å tjene på å finne en maskin til å gjøre oppgaven. Arbeidskraften kan og bør heller gå til en mer produktiv arbeidsoppgave, med et kompetansepåfyll på veien. Slik øker gjennomsnittsproduktiviteten i økonomien. At arbeidstakerne kan stole på at det finnes solide muligheter til etter- og videreutdanning, er en viktig del av samfunnskontrakten i en åpen og høyteknologisk økonomi som den norske.

En aktiv kompetansepolitikk er dermed et avgjørende element for hele den norske modellen.

Det ferske vedtaket fra årets tariffoppgjør er et viktig skritt i riktig retning.

Jeg håper frontfaget i år ikke bare blir en mal hva gjelder lønnsutvikling, men også når det gjelder den viktige enigheten om kompetanse. En kompetansereform for framtida må bygge videre på samfunnsinstitusjonene som har gitt kontinuerlig omstilling i norsk økonomi og arbeidsliv fram til nå, framfor å bygge på nye systemer på siden av de allerede etablerte strukturene.

Dette innebærer at det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet bør ligge til grunn for organiseringen av en ny kompetansereform også på mer generelt nivå.

Der kan partene etterspørre utdanningstilbud blant eksterne utdanningsinstitusjoner og opplæringsaktører, utvikle tilbud i samarbeid med utdannings- og opplæringsinstitusjoner, sikre at gjennomføringen av kompetanseheving skjer tilpasset arbeidsgivernes behov og arbeidstakernes hverdag, og legge til rette for gjennomføring.

Det ferske vedtaket fra årets tariffoppgjør er et viktig skritt i riktig retning.