Nye samfunnsoppdrag for Latin-America

SANTIAGO: Den økonomiske veksten i denne regionen hentet seg inn igjen på imponerende vis fra koronapandemien og nådde i snitt 6,8 % i 2021, men har i år falt til kun 1,8 %, noe som vil gå hardt utover de mest sårbare i samfunnet.

Andelen fattige vil øke med 0,9 prosentpoeng (siden 2021) og vil i år komme opp i 33 %. Og andelen ekstremt fattige vil øke med 0,7 prosentpoeng til 14,5 % i 2022.

Men de trenger formålstjenlig innovasjon for å løse konkrete, langvarige problemer som det voksende digitale gapet og økte klimagassutslipp.

Men mange land har likevel en mulighet til å stake ut en ny kurs for den økonomiske politikken. Og selv om ingen land i regionen er like, står de overfor relativt like strukturelle utfordringer: lav produktivitet, et begrenset finanspolitisk handlingsrom, en for dårlig fungerende offentlig sektor og en økonomi som er for avhengig av naturressurser.

Dersom disse landenes myndigheter skal klare å håndtere de strukturelle utfordringene på en god måte, bør de satse på en mer progressiv form for styring med klare økonomiske målsettinger som å skape jobber, øke produktiviteten, redusere fattigdommen, tette igjen det digitale gapet og framskynde det grønne energiskiftet.

Dersom disse landenes myndigheter skal klare å ivareta en slik politisk agenda over tid, vil de trenge nye narrativer som vektlegger innovasjonsledet vekst. Det er ikke dermed sagt at landene i regionen trenger omveltende innovasjon bare for innovasjonens skyld (slik man ser i Silicon Valley). Men de trenger formålstjenlig innovasjon for å løse konkrete, langvarige problemer som det voksende digitale gapet og økte klimagassutslipp.

I den forbindelse har jeg skrevet en ny rapport for FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) – Transformational Change in Latin America and the Caribbean: A Mission-Oriented Approach. Jeg vil med dette legge fram en anvendelig plan for verdiskaping i hele regionen. Hensikten er ikke å stake ut en entydig kurs som alle landenes myndigheter må følge. I stedet tilbyr rapporten et nytt vokabular og rammeverk for de som skal utforme politikken. I rapporten beskriver jeg også den formen for politikk, virkemidler og institusjoner som må til for å drive fram innovasjonsledet vekst.

Staten bør ikke bli sett på som en hindring for vekst.

For å oppnå en inkluderende og bærekraftig økonomi der velstanden er jevnere fordelt, foreslår jeg at latinamerikanske og karibiske myndigheter tar i bruk oppdragsorienterte næringsstrategier. En slik tilnærming legger mindre vekt på tidligere velprøvde politiske tiltak — f.eks. tiltak som ble utformet for styrket importsubstitusjon eller for å bli konkurransedyktige på pris — og legger mer vekt på idéer til hvordan vi kan omforme statens rolle.

Staten bør ikke bli sett på som en hindring for vekst, men i stedet som en kapabel og selvsikker markedsutformer som har en unik mulighet og evne til å bringe ambisjoner og pågangsmot inn i arbeidet med å håndtere de største utfordringene et land står overfor. Men for at staten skal lykkes i en slik rolle, må myndigheter ha klart definerte mål og utvise vilje til å bruke alle redskapene de har til rådighet, fra offentlige innkjøp til offentlig långivning. Det er den eneste effektive måten staten kan fungere som katalysator på for nedenfra-og-opp-eksperimentering på tvers av økonomiens ulike sektorer.

Myndigheter kan starte med FNs bærekraftsmål og så utforme samfunnsoppdrag for å drive fram en kollektiv mobilisering på tvers av sektorer for å fremme hvert av disse målene. Som det kommer fram av rapporten, vil dette kreve en klar strategi for å styrke offentlig sektors dynamiske yteevne ved å gjøre bruk av nye resultatorienterte redskaper og tiltak og ved å bygge nye oppdragsorienterte institusjoner.

En oppdragsorientert tilnærming krever at man innser hvor lang tid det kan ta å få til stor og vidtrekkende transformasjon, f.eks. fra en fossil til en bærekraftig økonomi. Den verdifulle kompetansen som er samlet opp over tid i olje- og gass-sektoren kan gis ny retning slik at subsidier i denne sektoren kan brukes på en ny måte for et grønt retningsskifte.

Uten de nødvendige grepene, har ressursutnyttelsen ført til retningsløs vekst.

Rapporten utforsker åtte eksempelstudier fra ulike land i Latin-Amerika og Karibia der oppdragsorienterte tiltak og institusjoner kan innfri ønsket om endring. Tenk på problemene knyttet til at lands økonomier er for avhengige av naturressurser. Et godt eksempel på dette er det såkalte «litium-triangelet», et område som er skvist inn mellom Argentina, Bolivia og Chile.

Hvis vi legger til Peru, finner vi rundt to tredjedeler av verdens litium-reserver i dette området. Men selv om litium er av avgjørende betydning både for digitalisering og det globale energiskiftet, har Chile, Bolivia og Argentina slitt med å få til fungerende styring av dette området. Uten de nødvendige grepene, har ressursutnyttelsen ført til retningsløs vekst.

Ved å plassere en naturressurs som litium i sentrum av et bestemt samfunnsoppdrag — f.eks. å avkarbonisere økonomien — kan politiske beslutningstakere omforme insentivsystemet. Framfor å stimulere til tankeløs utnyttelse av naturressurser, kan man sørge for at grunnrenten blir reinvestert i mer innovative og givende aktiviteter. Gjennom denne formen for strategisk tilnærming på tvers av økonomiske sektorer, kan Argentina, Bolivia og Chile omgjøre sin ressursforbannelse til en mulighet til å oppnå raske sosiale og miljømessige framskritt.

Strategisk klarsyn kreves nå mer enn noen gang slik at man kan møte både den umiddelbare levekårskrisen og regionens langsiktige strukturelle utfordringer.

Likeledes har karibiske land en mulighet til å gjøre turistnæringen grønnere på tvers av hele forsyningskjeden fra transport til anleggsvirksomhet. Ved å gjøre hav- og havbunnpreservering til et ambisiøst samfunnsoppdrag, kan myndigheter fremme innovasjon og investeringer i mange sektorer. Et eksempel til etterfølgelse for disse landene er tiltakene som ble iverksatt på Barbados under landets inspirerende statsminister, Mia Mottley.

I siste instans dreier rapporten seg om å smi en ny samfunnskontrakt mellom staten, næringslivet, fagbevegelsen og vanlige innbyggere. En mer vågal og kapabel stat kan være en bedre partner for næringslivet og legge til rette for nye partnerskap mellom offentlig og privat sektor — samarbeid som vil maksimere det som er i fellesskapets interesse framfor bare privat profitt. Et avgjørende element i den oppdragsorienterte tilnærmingen er at man holder den nylige styrkede staten ansvarlig ved at landets borgere i større grad deltar i det politiske liv.

Strategisk klarsyn kreves nå mer enn noen gang slik at man kan møte både den umiddelbare levekårskrisen og regionens langsiktige strukturelle utfordringer. Heldigvis er det slik at progressive latinamerikanske og karibiske regjeringer i stadig større grad innser hvor mye det haster å gjøre noe. Med en oppdragsorientert tilnærming kan de begynne å lede den økonomiske veksten i retning av en mer inkluderende og bærekraftig framtid. Jeg håper rapporten bidrar til å vise vei.

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org