Offentlighetsdoven

Norge. Kjenn på ordet. Det fyller brystet med stolthet bare å si det høyt. Helters fødeland. Tillitens høyborg. Nansen og Gerhardsen. En nasjon av hel ved. Landet der korrupsjon og nepotisme ikke finnes. Norge, vårt Norge.

Men, kjære landsmenn, glansbildet slår sprekker. Alt er ikke som vi tror. Alle er ikke til å stole på. Medienes kikk under Stortingets panser har avslørt grove feil. Funnene har vist at man burde kikket makta nøyere i kortene for lenge siden. Vi trodde for godt om den.

Les også: Midt i arbeidet med å gjenopprette tilliten til politikerne, fortsetter politikerne å undergrave tilliten.

Vårt politiske miljø er i løpet av de siste par årene blitt trukket gjennom en rekke saker som sverter stygt av på standen og på våre styrende organer. Høsten har vært et horrorshow med Erna Solberg, statsminister gjennom åtte år, Høyres lengstsittende partileder gjennom tidende, i en lite ærefull hovedrolle. Og denne uka ble alt verre. For alle.

Politikerne våre er ikke bare lite edruelige med ordningene de innrømmer seg selv, og har vist seg ikke å være helt til å stole på, men heller ikke apparatet rundt dem, de grå byråkratene som passer på at alt skjer etter boka, har vist seg å være som vi trodde. Tilliten til vokterne er også svekket.

Utilgjengelig for presse og alle andre, og borte fra offentlighetens potensielt avslørende lys.

E24 avslørte denne uka at all korrespondanse mellom Statsministerens kontor (SMK), øvrige departementer og statsministerens mann Sindre Finnes er blitt holdt unna offentligheten. Den er ikke journalført slik den skal, og har ikke vært mulig å søke i for allmennheten eller for pressen, som allerede ett år inn i Erna Solbergs regjeringstid, begynte å vise interesse for Finnes’ børsakrobatikk. I dag, ti år etter, vet vi at Finnes tok kontakt med SMK og uttrykte «urovekkende interesser for mitt eierskap til aksjer».

Mediene viste vedvarende interesse for Finnes aksjespekulasjoner, og SMK hadde på sin side uttrykt bekymring for at aksjehandlingen ville «skape utfordringer for påtroppende statsminister». Men ingenting av dialogen mellom Finnes og konas kontor, ble journalført og gjort offentlig. For vitebegjærlige journalister var svaret ingen treff ved å bruke det elektroniske, offentlige søkesystemet. og fra SMK var beskjeden at her var det ingenting å se.

Den professorale antydningen er jo at noen bevisst har holdt Finnes unna offentligheten.

En aksjehandlende statsministermann var et samtaleemne og en bekymring på dette aller mest sentrale av kontorer i det norske maktapparatet. Bemannet av et elitekobbel av jurister og toppøkonomer fra Handelshøyskolen i Bergen. Noen av dem blant sine kulls skarpeste hoder. Som regjeringsråden Nina Frisak, som var toppbyråkraten ved SMK i 15 år fra 2001 til 2016. Hun var tidligere lag- og høyesterettsdommer, og flere ganger kåret til en av landet mektigste kvinner på grunn av sin post hos statsministeren. Og jaggu er hun ikke Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden også. Og lønnsnivået er over statsministerens for denne høyest rangerte posten i det norske embetsverket. Slik er nivået på SMK.

Det er i lys av dette at det blir så underlig at absolutt all korrespondanse mellom Sindre Finnes og SMK, alle e-poster og dokumenter, ikke er journalført i henhold til loven, men skrevet ut, må vi anta, og lagt i et fysisk arkiv. Av noen av «Solbergs nærmeste ved kontoret», slik E24 beskriver det. Utilgjengelig for presse og alle andre, og borte fra offentlighetens potensielt avslørende lys.

En tidligere ekspedisjonssjef sier at hun burde ha journalført korrespondansen. Dagens regjeringsråd ved SMK, siviløkonomen Anne Nafstad Lyftingsmo har hatt jobben siden 2016. Hun kan bare beklage: «Det skyldes en forglemmelse fra regjeringsrådens side, og hun beklager dette», heter det fra SMKs kommunikasjonsavdeling.

Les også: Mistilliten til statsminister Solberg

I Norge har vi hatt en offentlighetslov siden 1970, ofte til bry og plunder for landets byråkrater, men kjennskapen til loven og prinsippene om at vi i Norge skal ha en åpenhetskultur, ja til og med en meroffentlighet etterstrebes, er selvsagt. Da er det jo mer enn pussig at alt som har med kontorsjefens mann, altså statsminister Erna Solbergs mann, og hans kinkige aksjekjøp, har gått i skuffen.

Jussprofessor Hans Petter Graver klør seg i hodet av denne saken, over det uforståelige gapet mellom kompetanse og erfaring og det utviste håndverket når det gjelder Finnes’ sak. En uprofesjonell glipp eller en bevisst handling? «Det er jo ubegripelig at det har skjedd så mange glipper, og at alle disse glippene har dreid seg om det samme sakskomplekset, altså Finnes’ aksjehandler og Solbergs habilitet som statsminister i åtte år», sier Graver til E24.

Det er umåtelig viktig at publikum kan stole på og ha innsikt i hva våre ledere gjør.

Den professorale antydningen er jo at noen bevisst har holdt Finnes unna offentligheten. Er det Erna Solberg som har sagt eller hintet om at dette er interne forhold og bør unntas offentlighet? Eller har noen bare vært ivrige i tjenesten og tolket den mektige statsministerens signaler dit hen at kjære Sindres guttestreker jo var en privat sak? Det er mange måter å utøve makt på, og mange måter å oppfatte styringssignaler.

Det er umåtelig viktig at publikum kan stole på og ha innsikt i hva våre ledere gjør. Åpenhet og mulighet for innsyn er en demokratisk forutsetning. Vi betaler for systemet, vi stemmer fram lederne, og skal vite hva som skjer bak maktens dører. Også mysteriet med Finnes-korrespondansen ender nå på Stortingets kontrollkomités bord. Fra før har Utenriksdepartementets journalpraksis blitt problematisert av komiteen. «Når det også kan påvises svikt i journalføringen hos Statsministerens kontor, er det verdt å stille spørsmål ved hvor gode rutinene er i regjeringsapparatet som helhet», sa komiteens leder Grunde Almeland til Dagsavisen forrige uke.

Det er heller ingen grunn til å la seg berolige med at dette var en enkeltstående, pinlig glipp eller byråkratisk forglemmelse.

Det er all mulig grunn til bekymring for oppriktigheten i den norske åpenhetskulturen. Den er selvsagt, men ikke intuitiv. Husk Koronakommisjonens rapport, som konkluderte med at en sentral del av samspillet mellom regjeringen og Stortinget under den største krisen i Norge i moderne tid ikke ble dokumentert. Tida det tar for et dokument i forvaltningen å bli journalført har økt, og Riksrevisjonen er bekymret.

Det er åpenbart svært dramatisk hvis Solberg på noe vis har påvirket embetsverket til tjenestefeil og offentlig informasjon er blitt holdt tilbake. Det er det ingen bevis for nå. Men Solberg er uansett politisk ansvarlig for det som har skjedd på SMK på hennes vakt. Det er heller ingen grunn til å la seg berolige med at dette var en enkeltstående, pinlig glipp eller byråkratisk forglemmelse. Pytt, sånt skjer? For hvis alt av skriftlig kommunikasjon mellom statsministerens mann og SMK umerkelig kan legges til side, sporløst for presse og offentlighet, hva annet kan ha «forsvunnet»?

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 2. desember 2023.