Økonomenes fortellinger

Å fortelle historier, til oss selv og andre, er noe vi mennesker driver med hele tiden. Verden er kompleks og ofte kaotisk. For å manøvrere i hverdagens mylder av detaljer, må vi tolke og forenkle, lage våre egne små teorier om årsak og virkning: hvorfor ting skjer, hvilke motiver folk omkring oss har, hva som vil skje videre. Og disse resonnementene baserer vi beslutningene våre på.

I en rykende fersk forskningsartikkel påpeker George Akerlof (mottaker av Nobels minnepris i økonomi i 2001) og Dennis Snower at økonomifaget har vært lite opptatt av slike fortellinger eller tankerammer, til tross for at de kan være avgjørende for individers atferd og dermed for samfunnsutviklingen. Historiene vi bruker for å forstå verden avgjør hvilke årsaksforhold vi konsentrerer oppmerksomheten om, hva vi forventer av hverandre, og hvilke motiver, roller, normer og maktrelasjoner som aktiveres.

Dette er en debatt det er på høy tid at vi som underviser i faget tar på alvor.

De siste månedene har Roman Linneberg Eliassens bok Hysj, vi regner: Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten skapt diskusjon om økonomifaget generelt, og utdanningen spesielt. Selv om jeg er uenig i mye av det Eliassen skriver, vil jeg gi ham honnør for det kritiske søkelyset på universitetenes økonomiundervisning: Dette er en debatt det er på høy tid at vi som underviser i faget tar på alvor.

Også økonomer påvirkes av historiene vi forteller oss selv og hverandre. Selv har jeg lenge spurt meg om måten økonomifaget undervises på, særlig begynnerundervisningen, bidrar til å skape ensidige og dels misvisende tankemønstre hos studentene. Dette gjelder ikke spesielt min egen arbeidsplass, Universitetet i Oslo – læresteder over hele verden later til å følge ganske like opplegg.

Med «økonomi» mener jeg ikke læren om hvordan man fører regnskap, driver markedsføring eller tjener mest mulig penger: Jeg snakker om samfunnsøkonomi, det som tidligere het sosialøkonomi og som på engelsk kalles economics. Dette faget deles ofte inn i mikro og makro. Makro handler om overgripende samfunnsfenomen som vekst, inflasjon, konjunkturer og finanskriser. Her skal jeg konsentrere meg om mikro, som er mitt eget område.

Du skal lete lenge etter en økonomiprofessor som mener at fakta er uviktig.

Så hvordan ser et begynnerkurs i mikro ut? Typisk blir studentene introdusert for sentrale metodiske byggesteiner i mikroøkonomisk teori: enkle modeller for konsumenters og produsenters atferd; samspillet mellom dem i markedet; påpekningen om at et uregulert marked virker til alles beste under idealiserte betingelser, ofte kalt det perfekte frikonkurransemarkedet; og til sist, hvorfor markedet kan fungere dårlig når de idealiserte betingelsene ikke holder.

Alt dette er basert på strengt logisk oppbygde resonnementer: Man starter med et sett av grunnleggende antakelser, og viser hvilke implikasjoner disse nødvendigvis må lede fram til. I det første begynnerkurset er det vanlig å basere resonnementene på ord og figurer, selv om de egentlig er bygget på matematisk tankegang. I oppfølgerkurset består en vesentlig del av pensum gjerne av en grundigere matematisk analyse av omtrent de samme resonnementene.

Hva er galt med dette? I utgangspunktet ingenting. Jeg har ingen prinsipielle innvendinger mot matematiske metoder i samfunnsfag. Tvert imot: Verden er, som sagt, kompleks og ofte kaotisk; den som vil forstå, må fokusere og forenkle. Verktøy for fokusert forenkling og trening i systematisk resonnement er gull verdt.

Problemet er at vi nesten bare lærer studentene slike logisk oppbygde metoder og teorier, mens vi i stor grad overlater til dem selv å sette seg inn i den faktiske verdens kompleksitet. Vi bruker eksempler fra virkeligheten, men som regel mest for å illustrere et teoretisk poeng. På eksamen forlanger vi ikke særlig mye kjennskap til fakta.

Du skal lete lenge etter en økonomiprofessor som mener at fakta er uviktig. Men vi kan ikke undervise i alt, og kanskje er de teoretiske modellene vanskeligere å lære på egenhånd. Studentene må uansett finne mye nødvendig informasjon om historie, maktforhold, miljø og arbeidsliv utenfor studiet. Spørsmålet som plager meg, er ikke kunnskapsmangelen i og for seg, men hvilken fortelling om verden denne ensidige vektleggingen av metode skaper i studentenes hoder.

Det tredje problemet handler om overdreven forenkling og blinde flekker.

For det første synes opplegget å ha villedet en god del studenter til å tro at fakta ikke er viktig: at det for eksempel er meningsfylt å analysere spesifikke forslag om politiske tiltak, og trekke entydige konklusjoner om hva som bør eller ikke bør gjøres, uten å sette seg inn i den konkrete sakens detaljer.

For det andre er foruroligende mange, selv etter flere års studier, knapt i stand til å trekke relevante forbindelseslinjer mellom virkeligheten og det teoretiske metodeapparatet. For disse studentene synes modellene altså ikke å representere nyttige forenklinger av den virkelige verden, men snarere en helt annen verden. Det er forståelig, i og med at undervisningen konsentrerer seg om forenklingen – uten å forklare særlig grundig hva det er ment som en forenkling av. (Ved mitt institutt forsøker vi å bøte på dette ved å gi obligatorisk trening i artikkelskriving om anvendte spørsmål – skjønt selve behovet for et slikt kurs er jo en slags fallitterklæring.)

Det tredje problemet handler om overdreven forenkling og blinde flekker.

En økonomisk modell er som en karikatur: den fremhever visse trekk, men skjuler andre. I samfunnsfaglige analyser er det ingen god idé å bruke samme forenkling hver gang: Hvilke momenter som bør ignoreres og fremheves, avhenger av formålet med analysen.

I mikroundervisning på bachelornivå er det noen forenklinger som går igjen, noe som naturligvis svekker studentenes evne til å forstå det som stadig forenkles bort. Min bekymring her gjelder særlig det som kalles velferdsteori, den delen av faget som mest direkte handler om evaluering av politikk.

I virkelighetens politiske drama finnes interessekonflikter overalt.

I velferdsteorien brukes begreper som effektivitet, samfunnsøkonomisk lønnsomhet og optimalitet for å beskrive hvor gode ulike løsninger er for samfunnet som helhet. «Samfunnet som helhet» er selvsagt et pussig begrep. Uten nærmere spesifisering er det ikke engang veldefinert: Hvis det finnes interessekonflikter, må «samfunnets beste» nødvendigvis avhenge av hvilken vekt man tillegger ulike gruppers interesser.

I virkelighetens politiske drama finnes interessekonflikter overalt: ingen aktør har full kontroll, politiske tiltak kommer i møysommelig fremforhandlede pakker, tiltak motivert av effektivitetshensyn har uvegerlig fordelingsmessige bivirkninger. Men i de velferdsteoretiske modellene studentene møter på bachelornivå, står ulike gruppers interesser nesten aldri i reell motsetning til hverandre. Man antar, for eksempel, at alle er identiske, eller at interessekonflikter enkelt kan løses (hvis ønskelig) ved å ta penger fra den ene og gi til den andre, eller at myndighetene uansett sørger for å fordele samfunnets ressurser på best mulig måte, slik at den økonomiske analysen kan ignorere konflikter.

Slikt kan være relevante forenklinger i en teoretisk studie som fokuserer på noe helt annet enn konflikt. Men når studentene spaserer ut i virkelighetens vepsebol og omtaler konkrete politikkforslag som «optimale» eller «suboptimale» uten nærmere forbehold, er jeg redd vi må ha utstyrt dem med misvisende fortellinger.

Et viktig siktemål med velferdsteorien er å identifisere når og eventuelt hvordan myndighetene bør gripe inn i markedet. For å vise hvordan avvik fra de ideelle betingelsene kan få markedet til å fungere dårlig, er det standard praksis å sammenlikne ulike situasjoner med det perfekte frikonkurransemarkedet (altså en tenkt verden der markedet fungerer til alles beste). Dette er en fin måte å formidle poenget, isolert sett. Men for hver eneste ny situasjon vi diskuterer, er utgangspunktet for sammenlikningen det samme: det perfekte frikonkurransemarkedet. Dessverre ser denne fortellingen ut til å skape en utilsiktet forestilling om at det perfekte frikonkurransemarkedet, en i praksis nær sagt umulig konstruksjon, er normalsituasjonen. Og dermed kan det se ut til at vi misleder studentene til å anta, inntil det motsatte er bevist, at virkelige markeder fungerer godt.

Uansett må vi som underviser i økonomi ta vår del av ansvaret for at det er slik.

Kanskje er det summen av disse momentene, og den implisitte historiefortellingen de bærer med seg, som får unge, velutdannede mennesker til å gå ut i verden med en oppfatning om at det finnes fasitsvar på vanskelige politiske og etiske spørsmål. Kanskje er det den samme fortellingens skyld at økonomer ofte har kommunikasjonsproblemer i forhold til andre samfunnsvitere. Uansett må vi som underviser i økonomi ta vår del av ansvaret for at det er slik, og vurdere hva vi kan gjøre.

Nøyaktig hva som bør gjøres, har jeg ikke noe klart svar på. Jeg er imidlertid ikke den eneste økonomen som har tenkt på dette. En internasjonal gruppe av anerkjente økonomer har gått sammen i prosjektet CoreEcon. De har utarbeidet et alternativt undervisningsopplegg som er fritt tilgjengelig på nettet (krever registrering), som allerede er i bruk ved University College London og University of Bristol, og som er i ferd med å bli innført ved University of Manchester og Toulouse School of Economics. Et hovedprinsipp for CoreEcon er at læringen skal motiveres av problemer fra virkeligheten: De formelle metodene skal introduseres som en hjelp til å analysere reelle problemer, i stedet for at reelle problemer bare er eksempler på metodiske poeng.

Hvis det er riktig at undervisningen påvirker studentenes tankesett på en uheldig måte, gjelder problemet antakelig også til en viss grad ferdigutdannede økonomer. La meg likevel understreke at denne artikkelen ikke er noe nidskrift til økonomifaget. Faget er stort (ca. 46 000 forfattere er registrert i RepEc, et distribusjonsnettverk for økonomiske forskningsartikler) og i rask utvikling. Det består av så mange ulike fagfelt og miljøer, og brukes på så mange ulike måter, at generaliseringer blir nokså meningsløse.

Selv er jeg entusiastisk: Faget, inkludert de matematiske metodene, brukes i dag til svært mye spennende forskning. Det bør vi fortsette med.