OL-floka

I morgen braker det løs, vinter-OL i Beijing. Hurra. Nei, det er ikke mye entusiasme å spore noe sted rett før kineserne skal arrangere sitt andre OL på 14 år. Ikke engang i Kina. For hvem kan føle glede for noe som ser mer og mer ut som et kikkhull inn i en dystopisk, totalitær framtid?

Utøverne blir ønsket velkommen på flyplassen av funksjonærer i heldekkende smittevernutstyr og med trusler om uker i isolasjon hvis det skulle vise seg at de er smittet med korona. Tusenvis av utøvere, trenere og mediefolk skal under lekene leve helt avsondret fra omgivelsene i såkalte «lukkede sirkler». Smittefrie bobler der maten serveres av roboter for å unngå menneskelig kontakt og reglene er mange og absolutte.

Leker, også de olympiske, bør springe ut av glede og frihet.

Allerede i flere uker før idrettsfolka kommer i nærheten av Kina er den fysiske helsa monitorert via den obligatoriske appen MY2022. Og når øvelsen din er gjennomført, sluses du tilbake til flyplassen og sendes hjem. Etter å ha konkurrert for tomme tribuner med unntak av noen på VIP-tribunen. Vanlige kinesere var det jo uansett aldri meninga at skulle få kjøpe billetter og delta i festen.

OL i Beijing skulle selvsagt aldri vært arrangert. Kina er ikke et godt vertskap slik situasjonen er nå. Det er sjelden lurt å invitere folk hjem, hvis du er opp etter øra stressa. Sitt der! Ikke sitt der! Vask hender! Ikke rør! Koronastrategien har spart millioner av kinesiske liv, men er ikke ei verdig ramme for en idrettsfest. Leker, også de olympiske, bør springe ut av glede og frihet.

Viruset har hovedrollen. Kampen for å holde viruset borte fra Kina, og borte fra sivilbefolkningen i tilfelle viruset skulle klare å snike seg gjennom filteret ved grensa, er altoverskyggende. Og det viktigste suksesskriteriet. Sommer-OL i Tokyo ble utsatt ett år, det skulle Beijing-lekene også ha vært. En helt utenkelig tanke for kinesiske myndigheter, selvsagt. Det ville vært et nederlag.

Vi er nok ikke ferdig med å sause idrett og storpolitikk sammen.

Kanskje hadde idrettsgleden vært større og uhyggen mindre uten Kinas paranoide forhold til koronaviruset. Men lekene ville uansett ha vært preget av omstendighetene. Geopolitikkens skygger har for lengst innhentet OL i Beijing. USA har ledet an i en diplomatisk boikott i protest mot Kinas menneskerettighetsbrudd og overgrep mot den muslimske minoriteten i Xinjiang, og fått følge av sine nærmeste vestlige allierte. Det har ikke konsekvenser for annet enn antallet kanapeer som må serveres, i denne omgang.

Norge vet bedre enn de fleste at kineserne ikke glemmer. Opposisjon får konsekvenser. Boikotten vil få følger. Frankrike har sagt nei til boikott. Som arrangør av OL i Paris 2024, våger de vel ikke annet. Det er taktisk klokt. Slik det var lurt av Norge å legge idretten vår på rygg og i potten for å kunne selge laks igjen til Kina etter Nobel-affæren. Men i 2028 er det duket for OL i Los Angeles. Det er duket for pay back.

Hva vil faktisk skje hvis noen river av seg munnbindet og roper «Free Tibet» under en medaljeseremoni?

Gitt seks år til med stormaktskniving kan det bli en spennende sommer. En anledning for Kina til å teste ut hvor ulike lands lojalitet ligger, i øst eller vest. Vi er nok ikke ferdig med å sause idrett og storpolitikk sammen.

Kontrasten til sommer-OL i Beijing i 2008 kunne ikke ha vært større. Den gangen skulle Kina ta steget ut i verden. Kina åpnet seg opp, viste seg fram, og verden lot seg forføre. Ikke minst av en åpningsseremoni som tok pusten fra oss til rundt regna en milliard kroner. Tidenes beste OL, var Dagsavisens dom. En olympiade som etterlot seg et inntrykk av at vi alle var på lag. De 14 årene som er gått, er et illevarslende omen om verdens utvikling.

På flyplassen på vei hjem fra lekene bør mobiltelefonen legges igjen, ifølge sikkerhetsspesialister. Det vil si, du bør helst ikke ha tatt med deg din egen telefon med alle bildene av ungene til Kina. Appen MY2022 som utøverne må laste ned og som sender data til kinesiske myndigheter, skal ifølge kritikere kunne fange opp alle ytringer som gjøres om de to mest sensitive ordene på kinesisk: Tibet og Xinjiang. Og politiske ytringer fra idrettsfolk på besøk vil straffes, har kinesiske myndigheter sagt. God stemning.

Kanskje på tide å vise verden vinterveien igjen.

Hva vil faktisk skje hvis noen river av seg munnbindet og roper «Free Tibet» under en medaljeseremoni? Hva blir straffen? Hva gjør IOC, Den olympiske komité? Dette er langt mer spennende enn noen innspurt på langrennsarenaen.

Korona og Kina er den perfekte olympiske storm. Interessen for Tokyo i fjor var den minste for et OL noen gang. Den tvungne leken i Beijing vil ikke bygge opp under ringenes prestisje i verden. Mulighetene for at noe skal gå riktig galt de neste ukene er absolutt til stede. Det eneste formildende man kan si om dette OL, er at Kina aldri ønsket å arrangere det. Alternativet var Kasakhstan, heller ikke det et demokratisk fyrtårn.

Det er lett å kritisere IOC, men faktum er at vi selv og alle andre sa nei til OL 2022, og lot banen ligge åpen for at stormaktspolitikk og idrett kunne vandre hånd i hånd enda en olympiade. Kanskje på tide å vise verden vinterveien igjen.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)