FOTO: NTB Scanpix/REUTERS/Mariana Bazo

Politiske leker og olympiske kriser

I skyggen av OL opplever Brasil en av sine største politiske kriser i nyere tid. Er riksretten mot president Dilma Roussef et kupp?

Mens Brasil forbereder de olympiske lekene, forbereder den suspenderte presidenten Dilma Roussef sitt forsvar i riksretten mot henne – som starter 29. august. Ifølge interimpresident Michel Temer skal OL være en tid for nasjonal forening og harmoni: «OL kommer til å vise verden en nasjon med et solid demokrati». De tilbakevendende demonstrasjonene i Brasil peker mot en annen virkeligheten.

Blant demonstrasjonene mot OL finnes også demonstrasjoner for og mot riksretten Dilma gjennomgår. Mens riksrett er et legitimt politisk verktøy, hevder mange at den blir brukt som et verktøy for å gi et demokratisk skinn til et kupp. Hvordan kom vi hit?

De to første PT-regjeringene (Partido dos Trabalhadores, Arbeiderpartiet) var en suksess i og utenfor Brasil. Mellom 2003 og 2010 ble de fattige inkludert i den økonomiske veksten for første gang i brasiliansk historie. Lula jobbet hardt med å implementere flere sosiale programmer som «Bolsa Família» og boligprogrammet «Minha Casa, Minha Vida». Slike gode tider hjalp partikollega Dilma – som ikke hadde vært folkevalgt politiker, men minister og sekretær – å vinne valget i 2010.

 

31/08/2010. Bras’lia - DF. Coletiva de Imprensa. Foto: Roberto Stuckert Filho.
Brasils suspenderte president, Dilma Roussef. Foto: Roberto Stuckert Filho.

Da Dilma kom til makten arvet hun en sosial agenda og en økonomi som fortsatt kom seg etter krisen i 2008. De midlertidige tiltakene Lula tok for å overvinne krisen varte lenger under Dilmas regjering enn de burde. For å stimulere forbruket, ble rentene holdt kunstig lave, en praksis som kunne ha fungert hadde den ikke vart så lenge. Ettersom dette tiltaket også hadde bidratt til å maskere inflasjonen, tok det lengre tid for Dilmas økonomer å takle den stigende inflasjonen effektivt.

Dilma iverksatte en rekke tiltak som skadet økonomien, og avsluttet sin første regjering på rødt – mens hun fortsatt trengte å opprettholde den sosiale agendaen. Det som var ille, ble enda verre. Dilma grep til en fiskal-manøver som kalles pedalada: hun lånte penger fra statsbankene til å betale de sosiale programmene som skulle finansieres med skattepenger.

Loven forbyr bruk av statlige banker til å betale for statlige utgifter.

Mens de første pro-riksrett-demonstrasjonene pågikk, ble Dilma knepent gjenvalgt i 2014. I 2015 kuttet hennes regjering i finansieringen av noen sosiale programmer. Sammen med korrupsjonsskandaler som PT er involvert i, har det ført til at Dilmas popularitet er i fritt fall. Dette var en perfekt anledning for Dilmas fiender for å bli kvitt henne.

Riksretts anmodningen er basert på pedaladaene. Spørsmålet er blitt stilt, selv blant opposisjonspolitikere, om riksrett er en uforholdsmessig streng straff. Riksrettsloven er ikke klar, men nevner «forbrytelser ved fiskalt ansvar». Loven forbyr bruk av statlige banker til å betale for statlige utgifter. De som er imot riksrett, mener likevel at dette ikke er en forbrytelse som kan straffes ved riksrett. Og de argumenterer med at forbrytelsene ble begått i Dilmas første regjering. Derfor kan hun ikke bli stilt for riksrett i sin andre regjering.

Dessuten ble disse finansielle manøvrene godkjent av andre medlemmer av regjeringen, slik som hennes visepresident Michel Temer. Pedaladaene er også blitt utført av minst 17 guvernører. Men den eneste politikeren som blir straffet, er altså Dilma. Det forsterker inntrykket av at de virkelige årsakene til riksretten er politiske og ikke juridiske; at det dreier seg om et kupp utført av de som ønsker å gjennomføre en annen økonomiske agenda, for eksempel privatisering av Petrobrás, samt å selv slippe korrupsjonsetterforskning.

Problemet er at kritikerne selv ikke er frie for korrupsjon.

Selv om den offisielle årsaken til riksretten er pedaladaene og Dilma selv ikke har blitt anklaget for korrupsjon, bekrefter riksrettens anmodningen at det var umulig for Dilma ikke å vite om Petrobrás-korrupsjonsskandalen, den såkalte Lava Jato (operasjon bilvask). Dette gjorde antikorrupsjon til en stor del av kampanjen for riksrett, enda større enn pedaladaene selv. Problemet er at kritikerne selv ikke er frie for korrupsjon.

Visepresident og nå interimpresident Michel Temer er blitt anklaget for å motta cirka 13 millioner kroner i bestikkelser. Det finnes også en riksrettsanmodning mot ham. Tidligere president for deputertkammeret Eduardo Cunha har jobbet like hardt for å fjerne Dilma som han har jobbet for å stjele penger fra staten. Cunha var Temers visepresident og er nå suspendert, anklaget for hvitvasking og korrupsjon.

Han er etterforsket i Sveits hvor han har fire hemmelige bankkontoer, der han angivelig holder penger han har hentet ut fra Petrobrás. Han er også involvert i Panama Papers-skandalen. Renan Calheiros, senatets president, er undersøkt i ni korrupsjonssaker, blant annet Petrobrás-skandalen.

Alt virker å være for eller mot riksretten mot Dilma i Brasil om dagen. Foto: Wilson Dias/Agencia Brasil/Flickr cc
Alt virker å være for eller mot riksretten mot Dilma i Brasil om dagen. Foto: Wilson Dias/Agencia Brasil/Flickr cc

Blant andre bestikkelser fikk han angivelig cirka fem millioner kroner for å hindre en ny undersøkelse av Petrobrás-skandalen. Senator Romero Jucá er nå suspendert på grunn av Petrobrás-skandalen. I mai 2016 ble det lekket en telefonsamtale fra mars hvor han sa at det var nødvendig å bytte ut regjeringen for å «stoppe blødningen» operasjon Lava Jato har ført til.

Av de 65 politikerne som utgjør riksrettskommisjonen, er 37 tiltalt for en eller annen form for forbrytelse og minst åtte av dem for korrupsjon. Dette er en liten del av hva Dilma står imot, og det gir en god oversikt over bakgrunnen for riksretten; det handler verken om korrupsjon eller om pedaladaene. Det er da lett å forstå hvorfor 367 kongressmedlemmer og 55 senatorer stemte for videreføring av riksrettsprosessen. Det som er vanskeligere å forstå er hvordan de gjorde det med støtte av en stor del av befolkningen. Eller kanskje ikke…

nyhetsbrevet

De største mediebedriftene i Brasil har alltid vært styrt av elitefamilier, i likhet med konservative partier. Enda verre er det at noen politikere eier TV- og radiokanaler, noe som er ulovlig i henhold til grunnloven. Disse mediebedriftene har vært mot PTs regjering siden Lula kom til makten og har forsvart økonomiske løsninger som privatisering. Det er stoff fra disse folk inhalerer til daglig i Brasil.

Når det gjelder den økonomiske og politiske krisen kan media styre folks mening. Demonstrasjonene for riksrett fikk stor dekning i TV-kanalen Globo. Dekningen startet tidlig på morgenen, før demonstrasjonene fant sted. Globo trengte også å endre TV programmet slik at de kunne vise demonstrasjonene hele dagen. Demonstrasjonene til støtte for Dilma fikk ikke så mye oppmerksomhet, bare et par glimt i løpet av dagen.

Media er blitt et parti i seg selv og kan forme den folkelige opinionen.

Bilvask-skandalen er behandlet av media som «den verste korrupsjonsskandalen i brasiliansk historie», men på en beleilig måte sier de ikke at Petrobrás-skandalen startet før PT kom i regjering i 2003. Den gjennomsnittlige inflasjonen på 6,5 prosent er blitt kalt «den verste de siste årene», men de glemmer å si at inflasjonen var på 12,5 prosent før PT.

Dekningen av den økonomiske krisen understreket Dilmas tabber, men klarte ikke å sette dette i sammenheng med den internasjonale krisen. Da nyhetene eksploderte internasjonalt om Cunhas bankkontoer i Sveits, brakte de tre største magasinene, Veja, Istoé og Época, hovedoppslag om Lula og PTs feil.

Andre synspunkter leveres av mindre TV-kanaler og er tilgjengelig på internett; nye nettsider og YouTube-kanaler som er drevet av journalister i kollektiv, studenter, favela-innbyggere, og folk som ikke har følt seg representert av de store mediabedriftene. Selv om noen av dem tilbyr artikler av høy kvalitet, presenterer mange bare kommentarer og analyser om hva de store mediabedriftene har produsert. Et annet problem er at selv om internett er lett tilgjengelig, når det fortsatt færre mennesker enn TV.

brasil Foto Marcos Oliveira Agencia Senado
Utallige demonstrasjoner er blitt arrangert for og mot riksrett-saken mot Dilma Roussef. Foto: Marcos Oliveira/Agencia Senado

Media er blitt et parti i seg selv og kan forme den folkelige opinionen. PT har ikke vært oppmerksom på dette fenomenet, og har ikke gjort noe endringer for å demokratisere mediene, slik at de små kunne bli mer fremtredende. Ville det ha forhindret riksretten? Det er vanskelig å si, men det ville ha gjort kampen mer rettferdig for Dilma.

Et demokrati kan ikke utvikle seg uten å utfordre det bestående.

Den provisoriske regjeringen har sittet i over to måneder og er blitt møtt med stor motstand. Dilmas 10 prosents popularitet ga næring til ropene for riksrett, men Temers 13 prosent er ikke mye bedre. Det viser at riksretten ikke har maskert de strukturelle problemene Brasil har, trolig omvendt, det har utsatt dem.

Slike problemer blir nå diskutert av brasilianere flest, og ikke bare de fra de økonomiske eller intellektuelle elitene. Nå hører endelig dette 31 år gamle demokratiet stemmene til de fattige, urfolk, studenter i alle aldre og mange andre sosiale grupper som historisk sett har vært kneblet gjennom 485 år med ulike autoritære regimer.

Mens Brasil opplever en kombinasjon av ulike kriser, opplever det også en økt bevissthet om hva demokrati egentlig er. Det forstyrrer status quo. I bunn og grunn virker det som om det er dette riksrettssaken egentlig handler om: opprettholdelsen av status quo. Et demokrati kan ikke utvikle seg uten å utfordre det bestående. For de som ønsker å opprettholde status quo, er alt lov – selv et kupp.

nyhetsbrevet