Om motorsager og menn

Magasinet D2 samlet forrige helg et knippe menn til refleksjoner rundt «maskulinitet». Reportasjen ble frontet med TV-personlighet og Høyre-politiker Gaute Grøtta Grav i bar overkropp og motorsag i hendene.

Det uthevede sitatet hans «unge gutter trenger forbilder som representerer positiv maskulinitet» er ikke så dølt, selv om bildet av han gir assosiasjoner til Christian Bale som finansmannen og seriemorderen Patrick Bateman i «American Psycho». Som kjent, er det ingenting som sier «positiv maskulinitet» mer enn menn som dreper kvinner med motorsag. I D2 får Grøtta Grav selskap av andre menn med helsestudiomuskler og lite manuell arbeidserfaring som har «fått nok av vaginalstaten», men tilnærmer seg problemstillingen på nokså halvhjertet vis.

Hva er det de gjør opprør mot, egentlig? For alt jeg klarer å se, er posering.

Det kan jo hende at både femi og macho har tatt det litt langt – uten at dette har noe med feminisme å gjøre.

Ellers er saken innledet med store doser ironi og alvor i skjønn forening hvor den beskriver en «femi kapitalisme», blant annet i form av den amerikanske våpengiganten Lockheed Martins «mangfoldskurs og skepsis til hvit mannlig kultur».

Reportasjen gikk også rett inn i solar plexus på menn med flere bachelorgrader som har skrevet opptil flere bøker. Menn av vaginalstaten som går med ullgenser på seminar. Menn som er like lite hjemme med barna sine som macho-karen som kjører lastebil, fordi de må på bokbad med seg selv, fremfor å være fotballtrener for gutter 11. Men når de er hjemme, snakker de med ungene om myke verdier og klima, fremfor «kjøttkaker og mot i brøstet».

De nye reaksjonære gutta har fått nok av det de mener er kvinner som spiller ofre. Feminismen har gått for langt for dem. Men samtidig som trillegrupper for menn har økt i omfang, har også våpenproduksjon og -handel i Norge gått til værs. Mens norske kvinner knuste glasstak og investerte i fond, brukte Norge opp en nordlandsbane- og et barselsykehusbudsjett på kampfly fra woke Lockheed Martin. Vi har fått beskjed om å snakke mer om følelser, samtidig som vi har lekt «Boom! Shake the room!» i Midtøsten. Det kan jo hende at både femi og macho har tatt det litt langt – uten at dette har noe med feminisme å gjøre. Det kan hende kvinner i manuelle yrker hånflirer av #HunInvesterer.

Som forfatter Carline Tromp, som såvidt får være motstemme i D2-saken mener, så er vi kanskje ikke så ulike de forente statene vestenfor. Vi klarer, som dem, å forvandle enhver debatt til identitetsdebatt, fordi vi er for intellektuelt dovne til å orke å ta i det strukturelle. Det som kunne vært en game changer av en D2-sak, om de bare hadde rørt litt mer i grøten enn i snerken, så hadde saken, som innleder på glimrende vis, fått tak på det åpenbare: nemlig det positive med manuelle yrker. For jeg tror denne kleine poseringen med arbeidsutstyr er et uttrykk i den retning.

Etter at internasjonale studier hadde avslørt at norske elever var dumme, skulle alle bli dritflinke i lesing, skriving og regning.

La oss ta turen innom skolegården. Reform 97 hadde sikkert sine gode hensikter med å sende seksåringer til skolebenken, men endte med at et betydelig antall guttebarn med mark i rumpa fikk servert fire bokstaver som diagnose og piller på resept, fremfor frie tøyler til å klatre i trær.

Så kom «kunnskapsløftet» i 2004. Etter at internasjonale studier hadde avslørt at norske elever var dumme, skulle alle bli dritflinke i lesing, skriving og regning. Norge skulle fylles til randen av ingeniører, statsvitere og administrerende direktører. Samtidig økte timeantallet i skolen betraktelig, og vi fikk nasjonale prøver. Gutta falt gjennom, som Dagsavisen-kommentator Synnøve Vereide Trampe tidligere har påpekt.

I Norge var vi ferdige med stål i bein og armer. Denne typen bygging av landet kunne vi tildele gutta fra Polen og Litauen, mens vi selv overdoserte på nordisk litteratur og sosiologi etter å ha studert ex.phil. og ex.fac. på Bali, og ikke minst: surfet på livet i Australia.

Kan det være at poseringen i bar overkropp med tøft arbeidsutstyr er en lengsel etter å gjøre fysisk nytte for seg?

Nå sitter vi her 30 år senere, og er stadig mer deprimerte. Også godt voksne menn sliter med psykiske helseutfordringer, og satser på at en PhD ved «Hustler University», Andrew Tates selverklærte universitet for menn, samt et par dyrekjøpte peptalks fra psykolog og tellekant-ekspert Jordan Peterson, kan gi dem selvbildet tilbake.

Kan det være fordi de kjenner på at de ikke utgjør noen nytteverdi? Kan det være at poseringen i bar overkropp med tøft arbeidsutstyr er en lengsel etter å gjøre fysisk nytte for seg? Kan det være fordi AS Norge er blitt et merkantilt og administrasjonspreget bureau, med en haug av bullshit-jobber, mens andre nasjonaliteter utfører selve oppgaven med å bygge landet vårt?

Det var nærmest eksotisk da vestkyst-gruppa Dårlig Vane sang «mamma ba meg om å putte inn no’ arbeid» mens de poserte i signalgule arbeidsdresser foran trailerne til Svanevik transport i 2020. Her var det eksplisitt at «arbeid» var noe fysisk.

For det er litt kleint, at den eneste kjennskapen man har til uniformerte yrker er gjennom eget Halloween-kostyme eller hva?

Partyfikseren Petter Pilgaard måtte leve ut drømmen, og tok maskinførerbevis og jobb hos Hadeland Maskindrift året før.

Mange husker snekkeren og fiskeren Isak Dreyer, han som kunne løfte veldig tunge tømmerstokker og ble «Norges tøffeste» i 2022.

Jeg tror poseringen er et uttrykk for en lengsel etter kunnskap som ikke lenger er verdsatt som før. Og noen prøvde å fortelle oss dette allerede i 2016, etter 12 år med «kunnskapsløft»: «For en tid tilbake var manuelt arbeid noe de fleste utførte i det daglige. I dag er litt husarbeid den kontakten en stor del av befolkningen har med den manuelle virkeligheten», skrev tømrermester Ole Thorstensen i essayet «De manuelle» i Morgenbladet i 2016.

Hvem kjenner seg ikke igjen i, at for hvert bildekk som er skiftet selv, eller restaurering av hus, for hver gang man tar på seg arbeidsklær og utfører noe manuelt, da må man ta en selfie? Man kjenner litt på stoltheten når man holder i vateren, markerer på veggen med den flate blyanten, og får gå amok med maskeringsteipen? For det er litt kleint, at den eneste kjennskapen man har til uniformerte yrker er gjennom eget Halloween-kostyme eller hva?

Å være midt i 20-årene, og ha sju års arbeidserfaring kan være betydelig for både selvbilde og økonomi.

«Kulturen vår er blitt dummere og mer egoistisk, og folkeskikken har forandret seg på samme vis. Den delen av befolkningen som har den største delen av skylden for dette, er den akademiske middelklassen, i kraft av sitt antall, sine posisjoner, sin ignoranse og sin egoisme», skrev Thorstensen i 2016.

Sju år etter Thorstensens essay er det stor økning i søknader til fagspesialisering, og jeg tror ikke det er uten grunn. Det er ganske kult å ta på seg den gule dressen som 18-åring, klatre opp i en stolpe, sørge for at det blir lys og samtidig være en av de første i gjengen som kjøper bolig for egne penger. Å være midt i 20-årene, og ha sju års arbeidserfaring kan være betydelig for både selvbilde og økonomi. Og ikke minst: Kunnskap.

Det nytter ikke med baris med motorsag i magasiner. Så lenge man ikke har evnene til tømrer Thorstensen, skinner det gjennom: Det er falskt. Og verden vil faktisk ikke bedras over tid. Jeg tror ikke dette har handlet om gutta i det hele tatt, men om følelsen av å gjøre nytte – uavhengig av om arbeidsdressen er gul i privat sektor, eller hvit, som på sykehjemmet i kommunal sektor.

 

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 16. november 2023.