Oppskrift på god pizza

Kunnskapsministeren har vært på kjøkkenet og laget pizza. Han syntes pizza var et fint bilde på økonomien, der målet er stor pizza, og der vi er nødt til å skjære av et (minst mulig) stykke og gi bort til velferdstjenester. I kunnskapsministerens analyse er det slik at jo mer vi lar pizzaen være i fred, jo større blir den neste gang. Og jo mindre trenger vi å skjære bort og bruke opp på det vi må betale for velferd og hyggelige ting.

Pizzaen er en grov overforenkling av samfunnsøkonomi.

Men mer alvorlig er det at videoen kan gi inntrykk av at valget står mellom vekst (høyresiden) eller velferd (venstresiden). Slik er det jo ikke. Alle vil gjerne ha vekst og arbeidsplasser, slik at vi kan øke velstanden vår. Spørsmålet er hvordan vi sikrer det. En mer interessant akse er kanskje hva vi tror bidrar mest til vekst og om det er velferd (venstresiden) eller skattekutt (høyresiden). 

Velferd og fordeling fremmer vekst

Norsk økonomi har høy produktivitet. Veksten er mindre enn før, men norsk produktivitet øker fortsatt, og den øker mer enn i flere andre land.

Jevn lønnsfordeling med gode lønninger på bunnen av lønnsstigen, er blant forklaringene på høy norsk produktivitet. Når lønningene er ganske like, blir lavt utdannet arbeidskraft relativt dyr og høyt utdannet arbeidskraft relativt billig. Da er det lurt å ansette høyt utdannet arbeidskraft og lurt å ha utdanning – som også er tilgjengelig for alle. Dyr arbeidskraft gjør også at det er lurt å ta i bruk teknologi, som ofte er billigere enn den dyrere arbeidskraften. Så gjør sosiale sikkerhetsnett omstilling lettere, fordi det går an å miste jobben uten å miste alt.

Velferdsordningene reduserer dermed risikoen ved å starte egen virksomhet.

Ifølge professor i økonomi ved Columbia Universitet i New York, Joseph Stiglitz, er det flere egenskaper ved den nordiske modellen som fremmer innovasjon. Han viser blant annet til at offentlige investeringer i utdanning og et sosialt sikkerhetsnett, som gjør at folk kan ta større risiko, bidrar til økt innovasjon. Professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, Alexander Cappelen, mener sosialforsikringen i Norge øker risikoviljen. Siden folk flest misliker risiko, vil noe lavere gevinst som følge av skatt på inntekt dersom folk lykkes, oppveies av forsikringen mot tapet ved å mislykkes. Velferdsordningene reduserer dermed risikoen ved å starte egen virksomhet.

Det er også fint om virksomheter ønsker å starte opp og etablere seg i Norge. Internasjonale rangeringer plasserer også Norge høyt blant land det er attraktivt å drive forretning i. «Norge er et fantastisk land å bygge selskap i, med veldig tydelige rammebetingelser og høy livskvalitet», har Gelato Group-grunnlegger Henrik Müller-Hansen påpekt. De nordiske landene kommer høyt opp på den årlige rangeringen Verdensbanken gjør av hvor det er best å drive næringsvirksomhet: Norge kommer på 9. plass av i alt 189 land. I The Global Competitiveness Report 2014–2015 fra World Economic Forum rangeres Norge på 11. plass av 144 land. Rangeringen baseres på 110 indikatorer som dekker institusjoner, politikk og andre faktorer som påvirker et lands konkurranseevne.

Skattekutt kan ha positiv effekt for økonomien. Hvis det er de riktige kuttene.

Velferdsordningene er dessuten attraktive for næringslivet. Claudi Rasmussen ved Markedshøgskolen har forsket på «Gasellebedrifter» (bedrifter som er raskt voksende og lønnsomme). Han finner at gaselleentreprenørene i Norge ikke oppfatter at de tar noen større risiko enn andre. Han mener det henger sammen med at Norge har et godt sosialt velferdssystem: «Du satser ikke hele butikken. Ungene kan fortsatt gå på skolen, du kommer fortsatt på sykehuset hvis du blir syk».

I Norge har også permisjonsordninger og bredt barnehagetilbud bidratt til at vi har høy kvinnelig arbeidsdeltakelse og føder ganske mange barn. Dersom kvinner jobbet like lite som OECD-snittet ville det tilsvart et tap av verdi større enn oljefondet.

Med andre ord gir investeringer i velferd vekst. Det er ikke bare en utgift.

 

Skattelette kan også bidra til vekst

Men skattekutt kan vel også bidra til vekst? Joda, skattekutt kan ha positiv effekt for økonomien. Hvis det er de riktige kuttene. Mer til resten av middelklassen gir for eksempel mer vekst. Det har sammenheng med at de rikeste ofte sparer mer enn dem med lavere inntekter. Hvis man ønsker å stimulere økonomien gjennom skatteletter, kan skattelette til de som har minst ha større effekt enn litt mer penger til de som har mest fra før.

Økonomen Knut Røed har påpekt at «Det vil gi en raskere effekt på økonomien, for det er de som faktisk bruker de pengene de får ekstra. Men til nå har mye av skattelettelsene gått til dem som allerede har en god økonomi. Effekten konjunkturmessig er sånn sett liten».

Vi vet også at sjansen for ikke å fullføre videregående er høyest for de som har foreldre med bare grunnskoleutdanning.

Det viktigste for å fremme vekst, omstilling og verdiskaping, er å ha et mest mulig effektivt skattesystem. Å spre skatt over flere grunnlag har dokumenterte effektivitetsgevinster. OECD har i sin rapport  «Tax policy reform and Economic Growth» rangert ulike skattegrunnlag etter hvor skadelige de mener de er. Øverst ligger inntektsskatt for selskaper, deretter inntektsskatt for personer. Videre følger skatt på forbruk og til slutt skatt på eiendom som det minst skadelige. Hovedanbefalingen fra OECD for et vekstfremmende skattesystem er derfor et skatteskifte som reduserer skatt på inntekt og øker skatt på forbruk og eiendom, i tillegg til økte skatter og avgifter på klimaskadelig atferd.

 

Folk i jobb er mest lønnsomt

Vekst er viktig for inntektene i samfunnet. Men skal vi har råd til de velferdsgodene som fremmer vekst, må vi ha skatteinntekter på statsbudsjettet. Halvparten av statens inntekter er skatt på folk som jobber. Vi lever jo faktisk hverken av olje eller av leiligheter her i landet.

De siste årene har det også blitt tydeligere at den inntekten arbeid utgjør, utfordres av stadig høyere sykefravær og urovekkende vekst i antallet unge uføre. Hvis en økende andel av befolkningen blir stående utenfor arbeidslivet, får vi ikke nok inntekter til å betale for framtidas velferdsoppgaver, sier for eksempel Finansdepartementets perspektivmelding.

Og det er ikke tilfeldig hvem som havner utenfor. Barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå, vil i større grad tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenliknet med andre barn. Uførhet går også i arv. Og det er de laveste utdannings- og inntektsgruppene som står nærmest kanten av arbeidslivet.

Men velferd er jo egentlig ikke noe man tar ut av pizzaen. Det er noe man putter inn.

En viktig kilde til norsk vekst og produktivitet, vil de fleste være enige om, er at vi har investert i en god skole for alle og i gratis høyere utdanning. På den måten har flere fått muligheten til å bidra til – og ta del i – velstandsveksten. Men de aller mest lønnsomme investeringene kommer enda tidligere. Forskningen er tydelig på at jo tidligere vi setter inn tiltak, dess høyere avkastning får vi på dem. Den mest kjente forskeren på dette området er Nobelprisvinner i økonomi, Joseph Heckman. Hans studie av barnehageprosjektet «Perry Pre- School» viser at investering i barnehage lønner seg på sikt: med 7-gangen når en person er 21 år, og med 15-gangen når personen når 40 år.

Ifølge NAV vil én person som fra 25 års alder havner permanent utenfor arbeidslivet, koste samfunnet 9 millioner i tapte skatteinntekter og påløpte trygdeutgifter. Da har vi ikke tatt med sannsynlige utgifter til for eksempel helse, og heller ikke den verdiskapingen som ikke skjer. Vi vet at sjansen for å havne utenfor slik er høyest for dem som ikke har fullført videregående.

Vi vet også at sjansen for ikke å fullføre videregående er høyest for de som har foreldre med bare grunnskoleutdanning. Vi vet at å vokse opp i ressurssvake familier og nabolag, reduserer sjansen for å lykkes med skole og arbeid. Vi vet, med andre ord, at ulikhet og utenforskap kan undergrave framtidas velferd. Og dermed også vekst.

En valgkamp har mange løfter om hvordan både økonomien og velferden skal bli enda bedre. Men velferd er jo egentlig ikke noe man tar ut av pizzaen. Det er noe man putter inn.