Oppskriften er ikke hemmelig

Den gamle europeiske overklassen dro på dannelsesreiser. Forfattere, kunstnere og rikfolk dro ut i verden for å ta inn fremmede kulturer og andre skikker. De kunne være borte i årevis. Som så mange overklasseskikker har også denne sildret ned til bredere lag av befolkningen i takt med utdanningsrevolusjonen og den generelle velstandsveksten.

Selv dro jeg som ung mann på dannelsesreise til McDonald’s.

I vår tid har det ikke vært uvanlig at norske ungdommer drar på Interrail i Europa eller for de ekstra eventyrlystne, snører på seg ryggsekken og drar «backpacking» i Asia. Målet er det samme, å se andre land og å møte andre folk enn her hjemme, før livet blir rammet inn av regler, forventninger og gjeldsrenter. Selv dro jeg som ung mann på dannelsesreise til McDonald’s.

Det vil si, jeg tok en omvei da. Min tur gikk med buss tvers over det nordamerikanske kontinent. En enestående reise gjennom nærmere 20 veldig ulike stater. Men det er McDonald’s jeg husker aller best.

Jeg husker ikke hvor. Alabama? New Mexico? Hele poenget med hamburgerkjeder er at opplevelsen skal være lik uansett hvor du kommer. En natt stoppet bussen ved et døgnåpent senter for at vi ombord skulle få strekke på beina. Jeg var sulten og valgte burger. Den smakte akkurat som hjemme.

Jobben med å lage burgeren er jo like standardisert som selve burgeren.

Men: Hjemme var de som solgte Big Mac yngre enn meg. Han som sto bak disken her, midt på svarte natta, var minst femti år gammel. Han kunne vært faren min. Det gjorde sterkt inntrykk.

Tidsskriftet The Economist lager en Big Mac-indeks. Tanken er at nettopp fordi denne matretten er identisk over hele verden, er det interessant å se hvor forskjellig den prises.

“Burgernomics” er ikke en særlig presis vitenskap, og The Economist er ikke en del av arbeiderpressen, for å si det forsiktig. Metoden er først og fremst ment å skulle fortelle om en valuta er under- eller overvurdert sammenlignet med lønninger og priser Men det må jo bety at den kan brukes på lønningene også. Jobben med å lage burgeren er jo like standardisert som selve burgeren.

Jeg mener: Hvis det teoretiske idealet er at en Big Mac har samme verdi over hele verden, burde jo også mennesket som jobber med å lage denne burgeren, ha samme verdi over hele verden. Altså: To arbeidstakere som gjør nøyaktig den samme jobben i hvert sitt land, burde ha råd til samme levestandard i hvert sitt land. Men slik er det jo ikke.

Mens kjedene tillates å presse lønningene nedover i store deler av verden, følger McDonald’s i Norge tariffen til Fellesforbundet.

Ingen steder er det å selge hurtigmat et høytlønnsyrke. Men: mens du i Norge kan ha et verdig liv på en servitørlønn, må du i hamburgerens hjemland ha to slike jobber for å klare deg.

Levestandarden er radikalt høyere i Norge for en som har nøyaktig den samme jobben i nesten alle andre land.

Oppskriften er ikke hemmelig. Mens kjedene tillates å presse lønningene nedover i store deler av verden, følger McDonald’s i Norge tariffen til Fellesforbundet. Den har automatiske opprykk, kvelds- og helgetillegg.

Den er del av et organisert arbeidsliv som kombinert med velferdsstat, gir femtiåringer alternativer til å jobbe nattskift med å servere hurtigmat til privilegerte ungdommer på dannelsesreise.

Antallet restauranter i Norge forteller oss at denne modellen slett ikke gjør det vanskelig å drive business, den gjør det bare unødvendig å ha to jobber for å overleve.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 8. november 2021.)