Oss og “de andre”

For noen dager siden, fikk jeg nyss om at nynazister sprer informasjonsbrosjyrer i bydel Østensjø. Bydel Østensjø er ikke bare min barndoms bydel, men det er også stedet som en gang på slutten av nittitallet huset ungdomsmiljøet som tok livet av 15 år gamle Benjamin Hermansen. Jeg var 14 år den gangen og husker det fortsatt godt. Vi brukte mye tid på å snakke om hva rasisme og fremmedfrykt var. Kanskje burde vi ha brukt enda mere tid på det.

På den andre siden av Atlanteren har tusenvis av demonstranter, menneskerettighetsaktivister og jurister den siste til å kjempe mot Trumps nye «muslim-ban». På flyplassen JFK i New York rigget jurister seg til for å jobbe pro bono mot de som av religiøse eller etniske årsaker nå blir nektet innreise i landet.

I nabolandet Canada, tok en 27-årig mann nylig livet av seks mennesker i en moské. Mannen skal ha vært Trump tilhenger og hadde tidligere gitt uttrykk for både nasjonalisme og anti-feminisme på nett.

I USA har en bred motstand mot Trumps politikk meldt seg. Den republikanske senatoren John McCain har rykket ut for å ta avstand fra politikken. Politikken er riktignok ikke nynazistisk, men den er helt klart fremmedfiendtlig og rasistisk. Trumps politikk er dessuten et brudd på artikkel 3 i FNs konvensjon om flyktninger som sier at “De kontraherende stater skal anvende bestemmelsene i denne konvensjon på flyktninger uten forskjell på grunn av rase, religion eller hjemland”.

Så mye for ansvar.

Hva sier våre egne ledere til det?

Alle dem som følger statsministeren på Facebook har fått med seg at hun synes at Markus og Martinus mottok en vel fortjent Spellemannspris i helga og at håndballkampene var «veldig spennende». Når det gjaldt Trumps muligens grunnlovsstridige politikk var det derimot nokså stille. Erna Solberg re-twitret riktignok litt fra utenriksminister Børge Brende som skrev at: «Alle land, inkludert USA, har ansvar for å beskytte mennesker på flukt. Vi forutsetter at USA fortsatt vil delta i gjenbosetting av flyktninger». Et budskap hun senere har gjentatt i pressen, men som hun ikke har særlig behov for å gjøre klart for amerikanerne selv.

 

Innvandringsminister Sylvi Listhaug derimot var tidlig ute på Facebook og skrev at: «Det er ikke aktuelt for FrP og regjeringen å øke denne kvoten» (altså ta imot mennesker som blir avvist i USA).

Den typen uttalelser er statsministeren kanskje litt bekymret for, men hun er minst like engstelig for det som skjer i fagbevegelsen. Faktisk. Det er en første gang for alt:

– Jeg er engstelig for den debatten vi ser på høyresiden. Men jeg er like engstelig for det som skjer på venstresiden og i fagbevegelsen. Det er noen store utfordringer for Norge, men svaret er ikke mindre globalisering, sier Solberg i et intervju med Aftenposten.

Så mye for ansvar altså.

Hvorfor hvisker vi?

Selv er jeg etnisk norsk. Jeg er født på Ullevål sykehus. I fjor sommer fikk jeg meg nytt pass på Grønland politistasjon, det gikk kjapt og var helt uproblematisk. Jeg har krysset landegrenser både i Europa og på andre kontinenter. Både med fly, båt, bil og tog. Alltid på relativt komfortable vis, men om jeg kan få velge, så velger jeg helst vekk båt. Flere ganger har jeg vært tvunget til å tilbringe hele veien over Skagerrak på dekk pga. høye bølger. På tross av nordnorske sjøfarts-gener er jeg håpløs til sjøs. Dermed ender båtturer ofte med at jeg kjøper meg en kaffe, finner et bord for meg selv på dekk og slår leir der.

Det verste som kan skje meg er likevel at jeg kaster opp. Det er et hav av forskjell mellom den opplevelsen og det å befinne seg i en liten, trang gummibåt på vei over Middelhavet uten redningsvest, mot en usikker framtid. Men man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at man ikke setter seg i en sånn båt, med mindre man føler at man ikke har andre valg.

Det er visst meningen at vi skal hviske ord som: rasisme.

Noen overlever reisen. En promille kommer til Norge. Og når folk først har fått den beskyttelsen de har krav på hos oss, så følger det vel så viktige arbeidet med integrering. Å skape et nytt «oss» sammen, med det utgangspunkt i at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. Det er universelle verdier, ikke norske.

Ifølge en ny meningsmåling fra TNS gallup synes 36 prosent av muslimer i Norge at det har blitt vanskeligere å være nettopp det.

Kanskje ikke så rart. For mens nynazister sprer propagandaen sin i postkasser, har fremmedfrykten for lengst tatt plass i kommentarfeltene, ledere for globale stormakter forfekter en retorikk som skaper frykt for “de andre” og vår egen asylpolitikk strammes inn. En del av disse “andre” vi skal frykte er altså flyktninger.

Alle land har ansvar for flyktningene, ifølge FNs flyktningkonvensjon, men til og med vår egen statsminister vil helst ikke si ifra for høyt når noen fraskriver seg det ansvaret.

Det er visst meningen at vi skal hviske ord som: rasisme.

Verden er ikke fargeløs

Riktignok blir det holdt rundebords-møter om ekstremisme, men ekstremismen virker i overraskende liten grad å være vår egen. Har vi allerede glemt Anders Behring Breivik? Hans eksempel viser vel tydelig at nynazistisk tankegods fortsatt er “attraktivt” i Norge og at overgangen mellom den og høyreekstremisme er glidende.

I mellomtiden lager vi handlingsplaner mot hatytringer, mens hatytringene får leve godt i politikeres egne Facebook-tråder.

Så mye som vi ønsker oss en fargeløs verden, så er den ikke det.

“Folk har ulike politiske syn, det må vi leve med”, fikk jeg beskjed om i et kommentarfelt under bilder av de nynazistiske brosjyrene her om dagen. Må vi det?

Kjapt tankeeksperiment: Se for deg at brosjyrene i postkassene hadde vært fra en ekstremistisk, muslimsk gruppe.

Det finnes hvite mennesker som vil svare ting som dette når man snakker med dem om rasisme: “Jeg deler uansett ikke inn etter farger. Jeg er fargeblind, jeg ser bare mennesker jeg”. Og det er mulig de mener det godt, men det er muligens også det mest respektløse man kan si om tematikken. For dermed gjør de seg selv og andre rundt dem blinde for den politiske virkeligheten som faktisk skjer. Så mye som vi ønsker oss en fargeløs verden, så er den ikke det, og det har blitt tydeligere nå enn det har vært på en lang stund. Det må vi ikke akseptere. Og bare så det er sagt: Det betyr ikke dermed at ingen majoritets-mennesker også kan oppleve undertrykkelse og bli plassert i et ufrivillige utenforskap.

Så mye som vi kan ønske oss en verden fri fra kjønnsrammer, så er ikke verden i dag det.

“Inntil videre må det sies at prosessen med å vaske de ulike stammene hvite, opphøyelsen av troen på å være hvit, ikke ble oppnådd ved vinsmaking og hyggelige sammenkomster, men ved plyndring av liv, frihet, arbeidskraft og jord; Ved pisking av rygger, lenking av lemmer, henging av opprørere, ødeleggelser av familier, voldtekt av mødre, salg av barn og diverse andre handlinger som først og fremst hadde til formål å nekte deg og meg retten til å trygge og regjere over vår egen kropp.” Det skriver den amerikanske journalisten og forfatteren Ta-Nehisi Coates i sin bok om rasisme “Mellom verden og meg” fra 2015. Boka er skrevet som et langt brev til sin egen sønn.

Å kjempe interseksjonelt

Prosessen Coates beskriver tolker jeg som interseksjonell, det vil si at den kan krysse flere diskriminerings-grunnlag. For eksempel også kjønn. Så mye som vi kan ønske oss en verden fri fra kjønnsrammer, så er ikke verden i dag det. Trumps politikk er full av eksempler på det, det er også manifestet til Behring Breivik. Etniske minoriteter, kvinner, personer med nedsatte funksjonsevner og homofiles rettigheter skal ut. Alle “de andre”.

Jeg mener at kampen vi står overfor ikke handler om enten minoriteter, eller kvinner, eller klasse. Den handler om alle de tingene samtidig.

Og det skjer ikke bare i USA. I Russland har de nettopp stemt fram en ny lov som gjør det lovlig å slå sine koner. I Polen dukker det stadig vekk opp forsøk på å innskrenke kvinners re-produktive rettigheter, akkurat som i andre europeiske land. Det er ikke uvesentlig i denne sammenheng, for også kvinnebevegelsen er tuftet på en kamp for å eie sin egen kropp. For en kvinne som nesten har omkommet av en usikker abort, eller som har blitt utsatt for vold, føles det antakeligvis ganske respektløst ut når noen sier at “kvinnekamp er utdatert”.

Feministisk utvalg i Sosialistisk Ungdom skrev i Klassekampen nylig at kvinnekampen var «en del av fortiden». Men for veldig mange kvinner i verden er den fortsatt en sørgelig del av nåtiden. Og antakelig er den også en stor del av framtida, enten SU vil melde seg på den kampen eller ikke (jeg håper de vil det).

Hatet og volden er en felles fiende. Kanskje vi kan samle oss om det?

Jeg bruker ordet “interseksjonell” fordi jeg mener at kampen vi står overfor ikke handler om enten minoriteter, eller kvinner, eller klasse. Den handler om alle de tingene samtidig.

Jeg kunne like gjerne sagt “overlappende” eller “mangfoldig”. Poenget er uansett at kampen mot fremmedfiendtlighet må gå på tvers av flere grupper, først da blir den stor nok. For å kunne gjøre det må man ha stemmer som snakker høyt om alle perspektivene, uten å havne i skyttergraver mot hverandre. Det kan være utfordrende, men hatet og volden er en felles fiende. Kanskje vi kan samle oss om det?

Alle taper om vi ikke klarer å stå sammen

Kimberle Creshaw, jussprofessoren også kjent som kvinnen som introduserte begrepet “interseksjonalitet” har sagt: “When feminism does not explicitly oppose racism, and when antiracism does not incorporate opposition to patriarchy, race and gender politics often end up being antagonistic to each other and both interests lose.”

Et sitat man godt kan se i lys av debattene som oppsto etter at millioner av mennesker marsjerte i gater verden over, dagen etter Trumps innsettelse. Å anerkjenne at svarte kvinners kamper ofte er, og har vært, hardere enn hvite kvinners, koster oss ikke så innmari mye. To lag med diskriminering er mer enn et. Mange av talerne i Women’s march i Washington poengterte nettopp dette.

Klasse og økonomi er viktig, men det er også identitet og det går an å anerkjenne begge to.

Man kunne like gjerne også brukt sitatet om den klassekamp versus identitetskamp som pågår for tiden i enkelte debatter. For det er antakelig riktig at renholdere i Norge «gråter av utmattelse», som Linn Herning  ganske riktig skrev i Morgenbladet nylig. Men, det er kanskje også riktig at ganske mange renholderne som gråter ikke er etnisk norske. Det er nok også riktig at flesteparten av de utslitte sykepleierne som blir tilbudt 4,5 prosents stillinger er kvinner. Det hjelper ikke å lukke øynene til det heller, som deler av arbeiderbevegelsen ofte har gjort.

Klasse og økonomi er viktig, men det er også identitet og det går an å anerkjenne begge to. Som skribent Kari Kristensen allerede har påpekt: man trenger ikke å velge det ene over det andre.

For mer enn vi trenger å snakke om friheten til å ta valg, må vi framover nå snakke om ufriheten i det å ikke ha noe.

Uansett, som Creshaw en gang i tiden påpekte: I tilfeller hvor “de andre” blir satt opp mot hverandre, taper alle utenom den politikken som vil at vi ikke skal klare å stå sammen. Motstanden som nå melder seg i USA er heldigvis et eksempel på det motsatte. En motstand som først og fremst handler om menneskerettigheter.

For mer enn vi trenger å snakke om friheten til å ta valg, må vi framover nå snakke om ufriheten i det å ikke ha noe. Om rettigheter.

Spesielt for de menneskene som nå befinner seg på en flukt for livet og som deler av verden vil snu ryggen til. Har vi råd til å sitte her hjemme og hviske?