På leting etter folk flest

Min farmor Guri Pedersen likte å få ting til å skje, men akkurat denne kvelden ble det i overkant mye. Tyskland hadde invadert Norge i morgentimene, og nå lå en norsk bataljon i intens kamp med tyske tropper på Midtskogen ved Elverum. Oppdraget var å hindre tyskerne i å få fatt i Kongen og regjeringen.

27 år gamle Guri lå i ei seng noen få mil sør for kampene, på et småbruk på Finnskogen. Her forsøkte hun å føde sin første unge. Den ville ikke ut.

Guri fødte ikke aleine der hun lå i mørket på en madrass av halm, trukket med sammensydde melsekker.

Så man bort fra at verdenskrigen var faretruende nær, hadde det gått framover i livet for Guri og ektefellen, skogsarbeider Johan Pedersen, de siste åra. Han, en roligere og mer avventende type enn den energiske og varme kona, hadde tjent greit på et par gode år i skogen. En framforhandla tariffavtale hadde gitt mer stabil inntekt.

Slik ble de selveiere på det lille skogbruket Øvre Lunderseter, der Johans slekt hadde vært husmenn siden 1807. Dermed var grunnlaget lagt for et selvstendig liv.

 

Styrken i fellesskapet

De to skogsfinnene klarte å investere i framtida: Hun ved å plukke mengder av skogsbær for salg. Han gjennom å bruke kreftene riktig i skogen – og ved ikke å drikke opp lønna.

I tillegg var de del av et fellesskap. Guri fødte ikke aleine der hun lå i mørket på en madrass av halm, trukket med sammensydde melsekker. Hun var under oppsyn av jordmor Johanne Samueline Pedersen. Johanne var formann i Lunderseter arbeiderlag og vara til det Stortinget som for øyeblikket befant seg bak frontlinjen sammen med regjering og konge.

Johanne var gift for tredje gang med lastebileier Ole Pedersen. Akkurat den beslutningen pleide hun å beklage seg over, men i det profesjonelle livet var valgene hennes gjennomtenkt. Hun hadde sett under hvilke omstendigheter kvinnene fødte innpå skogen. Her, hadde hun tenkt, var det noe hun kunne bidra med.

Hvis hun ikke hadde trodd på sitt eget bidrag, og ikke hadde hatt den tanga, ville historien endt her.

Natt til 10. april 1940, mens det lokale skytterlaget stivet opp motstanden mot tyskerne sånn at Kongen kunne si sitt «Nei!», sørga hun for at Johnny Normann Pedersen kom seg trygt inn i krigens første dag – ved hjelp av tang.

Hvis hun ikke hadde trodd på sitt eget bidrag, og ikke hadde hatt den tanga, ville historien endt her. Men sånn ble det ikke.

Mens Tyskland bombet Elverum så drønnene kjentes mellom granleggene på Finnskogen, kunne alle på bruket slå fast at sannelig hadde det blitt liv, ja, så mye som den ungen bar seg.

 

Det var uvisst om de ville klare det

De visste ikke da at Guri snart skulle bli alenemor i to år, mens Johan satt i tysk fangenskap. Guri visste ikke at Johan skulle sende brev til broren med en bønn: «Hjelp henne.»

En felles innsats mellom gårdene skulle igjen redde alt. Også Guri ble tatt, og satt en uke i fengsel. Da var det Johanne som tok seg av en fortvilet gutt, som har som første minne i livet at mora blir ført bort.

 

 

De visste ikke da om de kom til å klare det. Men det gjorde de. Da freden kom og Stortinget igjen ble samla i Oslo, satt Johanne i salen som første kvinnelige representant fra Hedmark. Johan kunne innføre sin viktigste leveregel etter tre nikotinfrie år i fangenskap: Jeg skal røyke så lenge jeg klarer å trekke pusten.

Og sønnen? Han skulle bli en frisk antirøyker, en eliteløper i maraton, med upåklagelig eventyrlyst og pågangsmot. Det førte ham verden rundt på norske skip.

I denne historien er det kanskje ennå mulig å finne sporene av arbeiderbevegelsens sjel?

Sånn fikk han verden med seg. I dag funderer han på hvorfor det fortsatt går like dårlig for folket i Venezuela. Han har vært der utallige ganger for å frakte oljerikdommen deres til raffinering i Curacao.

Ennå er han opptatt av at vi ikke skal drikke fransk vin. Grunnen er atomprøvesprengningene i Fransk Polynesia, som ødela livsgrunnlaget for folk som han hadde møtt der.

Den natta i 1940 var det lite som tilsa at Johnny 77 år senere skulle sitte å prate med sin egen datter på bursdagen sin og si: «I mi ti har alt i grunnen bære gått oppover.»

 

Et lite stykke arbeiderhistorie

Hva skjedde? Jeg har begynt å grave i dette med «oppover», i hvordan utviklingen har vært i hjembygda mi Lunderseter på tjukkeste Finnskogen, i Norges rødeste og mest skogkledde fylke.

Jeg kommer fra en skogsfinneslekt som etter hvert ble en del av det norske samfunnet, og fikk en arbeideridentitet. Dette er dermed et lite stykke arbeiderhistorie.

I denne historien er det kanskje ennå mulig å finne sporene av arbeiderbevegelsens sjel? Mens Arbeiderpartiets oppslutning stadig synker og slagordet «sterkere fellesskap» ikke lenger finner helt feste, hører vi det knake i det tillitssamfunnet vi så gjerne snakker om.

Fellesskapet og tillitssamfunnet ble til i min hjembygd – og på mange andre små og større steder i Norge. Hva skjedde med disse stedene? Med dette samfunnet?

Noe må ha blitt gjort riktig den gang, som førte oss hit vi er i dag. Det gjelder å ikke miste dette «noe» av syne.

Jeg søker ikke bakover fordi alt var bedre før, for det tror jeg ikke. Men kanskje kan jeg få øye på noe som var bra, og som er relevant i dag? For noe må ha blitt gjort riktig den gang, som førte oss hit vi er i dag. Det gjelder å ikke miste dette «noe» av syne, tror jeg.

«Jeg vil ha tilbake et godt gammeldags Ap», sa Hadia Tajik på partiets landsmøte nå sist. Det høres bra ut. Men hva var det? Og hva bør vi ta med oss?

Jeg tror det koker ned til tre ting.

 

Vi har glemt folk sitt samfunnsbidrag

Først og fremst handler det om bidraget vi alle kan gi til det store fellesprosjektet. Har vi glemt det? Ser vi hvilke ressurser som bor i folk?

«Alle skal med» var Ap-slagordet fra forrige valg. Jeg synes ikke klangen er helt riktig. Det høres litt ut som om «Alle skal dras med». Det er som om folk ikke helt henger med sjøl, liksom. Skjønner vi egentlig at folk bidrar også uten hjelp fra oven?

 

 

Spørsmålet går ikke bare til Ap, men også til andre partier og deltagere i samfunnsdebatten. Jeg synes litt for mange snakker litt for ofte om borgere som avhengige brukere av offentlige tjenester. Man sier gjerne at de «sitter nederst ved bordet», er «den svake part» og så videre. På sitt beste er de kanskje egnet til enkelt manuelt arbeid?

Jeg lurer på hvem man snakker om. Ser man for seg en stor gjeng her? Jeg synes beskrivelsen passer dårlig på de fleste. De jeg selv kjenner, det lokalmiljøet som alltid har vært der rundt meg, passer i alle fall ikke inn. Lundeseter er en kompetent bygd, fullstendig selvberget om nødvendig.

Deres egen klokskap holder bygda levende.

Til sammen har de som bor på Lundeseter all den kunnskapen og driftigheten som skal til for å bygge og drive et samfunn. De holder i kulturliv, idrettsarrangementer og vannverk. Deres egen klokskap holder bygda levende.

Da kommunen la ned bygdeskolen på 90-tallet, satte de i verk sin plan B for å holde bygda i live: Privatskole og ny idrettshall. Nå har skolen dobbelt så mange elever. Det er dugnad til man blir gul og blå.

 

Autonomien blir undervurdert

Jeg tipper mange kjenner seg igjen i dette. Det finnes en autonomi i norske bygder og lokalmiljøer som jeg synes blir usynlig i en del av retorikken om «folk flest».

Jeg mener ikke å snakke ned behovet for velferdsstaten. Fattigdom finnes. Vi kan alle bli syke, og vi skal alle bli gamle en dag. Et politisk prosjekt kan imidlertid ikke handle bare om det vi skal få. Det må også handle om det store bidraget folk skal gi, og da ikke bare som skattebetalere. Ressursene som bor i folk må igjen bli sett og tatt i bruk.

Jeg tror de færreste har lyst til å ta noe fra andre – eller å få andres penger, for den saks skyld.

Arbeiderpartiet lanserte nylig «83 tiltak for sterkere fellesskap, mot økende forskjeller». Dokumentet åpner med å si at «Høyreregjeringen lar de rike dra fra», og at det «truer grunnleggende verdier».

Jeg tviler på at denne retorikken fenger. Det er å personifisere problemforståelsen. Jeg tror de færreste har lyst til å ta noe fra andre – eller å få andres penger, for den saks skyld. Tilnærmingen antyder et passivt og underlegent utgangspunkt: Det er noen som venter på omfordeling av ressurser, og ingenting kan gjøres før det skjer.

I tillegg får man inntrykk av evig avstand og konflikt, i stedet for et fellesskap som alle er inkludert i.

 

Koblingsfeil mellom politikken og livet

Det andre avgjørende poenget mitt handler om koblingen mellom folk og politikk. Hvor har det blitt av den? Den pleide å være et av arbeiderbevegelsens viktigste kjennetegn: Folkelig forankring var grunnleggende for utformingen av politikken. Tendensen nå er at politisk aktivitet kanaliseres gjennom protestpartier og aksjoner.

Engasjementet er positivt, men hvis årsaken til at det oppstår er at politikkutformingen ikke lenger har folks hverdagsliv som utgangspunkt, har vi et stort problem.

I 1931 hadde Hedmark 10 000 skogsarbeidere. En fjerdedel var arbeidsledige, mens resten hadde en gjennomsnittlig arbeidstid på fire uker i året. Skog- og landarbeiderforbundet ble oppretta noen år tidligere som en følge av harde arbeidskonflikter og synkende tømmerpriser.

 

 

I 1936 fikk forbundet et gjennombrudd. Skogeiernes anbudssystem, som innebar at de kjøpte av den som tilbød lavest pris for arbeidskrafta si, ble avskaffet. I stedet kom en tariffavtale på plass.

Dette gjennombruddet gjorde at familien på det lille småbruket på Lundeseter kunne komme seg ut av tilværelsen som husmenn. Johanne, som var formann i arbeiderlaget og kommunestyrerepresentant, dro samtidig rundt og tok imot unger og analyserte velferdsbehov.

Et tiltak var fast legedag på kontoret hennes en gang i måneden. Det var politikk utført for og av folk, for å få verden videre.

 

«Det er med folket vi regjerer»

Da krigen var slutt, hadde Hedmark Ap doblet medlemstallet fra før krigen, til om lag 12 000 medlemmer. «Vi skal gjøre det klart for folket at det er med folket vi regjerer. Aps politikk skal skje i forståelse med folkets brede lag», sa fylkeslederen Oscar Nilsen på årsmøtet i partilaget i 1949. Det «brede laget» besto av aktive arbeiderlag i alle bygdene bortetter.

En ny gruppe hadde også blitt kobla på: Kvinnene. På Stortinget ble Johanne ordfører i Helsekomiteen. Navnet hennes går igjen i innstillinger og vedtak til Norges første statsbudsjett i fredstid.

 

 

Budsjettet framstår som konkret, ryddig, målretta og behovsstyrt, med påfallende mangel på luftige prosjekter og gigantiske pengesluk. Hovedprioriteten var økonomisk gjenreising for å gjenvinne førkrigstidens levestandard, «gjennom energisk og målbevisst arbeid innen alle samfunnslag» som det står. Silkestrømper og andre ganske viktige ting, måtte vente.

Likevel var det et progressivt budsjett. Johanne stemte med flertallet som var for bevilgninger til prevensjonsmidler, mot et mindretall som mente at norske kvinner ikke var klar for tiltaket.

Jeg kan tenke meg at hun ikke vaklet i det hele tatt da hun stemte ja til prevensjon.

Jeg kan ikke vite hva den politiske jordmora tenkte da hun falt ned på sitt standpunkt. Professor Trond Nordby fra nabobygda, som hun for øvrig tok imot i 1943, vet at hun i 1949 «stemte ja med skjelvende stemme» til at Norge skulle bli medlem av NATO.

Jeg kan tenke meg at hun ikke vaklet i det hele tatt da hun stemte ja til prevensjon.

 

Folk er mer enn «velgere»

I dag, ikke minst i mye faglitteratur om politikk, omtales folk gjerne som «velgere» når de i virkeligheten jo er deltagere. Alle aksjonene og protestene for tida viser det med all tydelighet.

Bunadsgeriljaens kamp for et bedre fødetilbud har sitt utspring ved fjorder på det samme Vestlandet som jordmor-Johanne kom fra. Det Johanne tok med seg til Stortinget, har bunadsgeriljaen funnet det nødvendig å kjempe for gjennom politiske aksjoner på utsiden av de parlamentariske kanalene.

«Det handler om folks trygghetsfølelse», sa initiativtaker Anja Cecilie Solvik til VG i forbindelse med en av aksjonene. Geriljaen hennes går på tvers av tradisjonelle partiskillelinjer.

Det er tatt noen politiske valg – eller ikke-valg – som har gjort folk rasende.

På samme måte er det med bompengepartier, miljøstreiker og de mange kampene mot vindmøller. De stjeler nå kraft fra både tidligere protestpartier og de brede folkepartiene i Norge.

På Østlandet vil mange ha ulven ut av skogen. I Nordland er folk i harnisk fordi studiestedene i Nesna og Sandnessjøen skal legges ned. Lenger nord er man forbanna på grunn av manglende beredskap for ambulansefly.

Sammenslåingen av Troms og Finnmark ble en kamp lenge etter at det var vedtatt, og ser ut til å mangle forankring og legitimitet. Det samme gjelder politireformen, og her er sinnet riksdekkende.

 

Folk er rasende, og det har ulmet en stund

Alle disse sakene har det til felles at de avslører politikkens frikobling fra det folk anser som nødvendig for å bevare et livskraftig samfunn. Det er tatt noen politiske valg – eller ikke-valg – som har gjort folk rasende.

Det politiske engasjementet lever med andre ord i høyeste grad. Det vekkes nettopp når mange nok opplever at noe grunnleggende står på spill og de ikke helt ser hvordan de skal klare å få de etablerte politiske miljøene til å lytte. Sp har klart å innta noe av dette rommet, men etter min vurdering handler de nye politiske konfliktdimensjonene om mer enn sentrum mot periferi.

Rask mobilisering tyder på at noe må ha ligget der og ulmet en stund, for så plutselig å bryte overflaten.

Det er ikke sikkert aksjonistene har rett i alt, og de utgjør ikke nødvendigvis en kompakt majoritet. Men å avvise det sterke engasjementet som sneversynt fordi det kommer til syne «plutselig» og omkring en enkeltsak, blir feil.

Det er vel heller omvendt: Rask mobilisering tyder på at noe må ha ligget der og ulmet en stund, for så plutselig å bryte overflaten. Her er det gjort vurderinger og analyse fra bakkeplan.

 

Folkevettet må tilbake til politikken

Det ser ut til å ha oppstått en koblingsfeil mellom livet og politikken. Nylig hadde NRK et oppslag om øykommunen Røst der de politiske partiene var så godt som borte, og det bare fantes lokale lister før kommunevalget.

Lunderseter arbeiderlag har heller ikke særlig til aktivitet lenger. Partilag på hver knaus i Norge er urealistisk, men politikken må fortsatt forankres lokalt. Folkevettet der ute må med.

 

 

Å invitere menneskene man skal lage politikk for inn i de politiske prosessene gikk selvsagt ikke knirkefritt før heller, men jeg er ganske sikker på at det fantes en annen bevissthet om dette for noen tiår siden.

Jeg har inntrykk av at de danske sosialdemokratenes leder Mette Frederiksen har innsett at folks egne analyser på en eller annen måte må inn i politikken igjen.

Man må skjønne at menneskene er deltagere, ikke bare velgere.

Man må skjønne at menneskene er deltagere, ikke bare velgere. «Dere forlot ikke oss, vi forlot dere. Men nå er vi tilbake», sa Frederiksen under den danske valgkampen.

Det virker som om Hadia Tajik snakker om noe av det samme her hjemme. Hvis Ap skal klare å bli et folkeparti igjen, må det føre til endringer i praksis.

 

Verdiskaping der det er folk og ressurser

Det tredje og siste jeg er opptatt av, er verdiskapingen. Da Johan kjøpte de 120 målene sine i 1936, begynte han å plante skog. Den var ikke til han selv. Den var til oss. Han planta et lite, bærekraftig oljefond til neste generasjon. I fjor hogde vi 400 kubikk av trærne han hadde planta. Deretter planta vi nye trær.

I en del politisk retorikk og dagligtale er målet å komme vekk fra steder som det Johan investerte livet sitt i. Hvor mange forfattere har vel ikke skrevet om sin lidelsesreise tilbake til stedet de opprinnelig kom fra, den stusselige, inkompetente og alkoholiserte bygda?

Noen der oppe, noen som vil ditt beste, har forbarmet seg over deg.

Som arbeider sitter du nederst ved bordet, ser tanken ut til å være. Og så kommer det heldigvis noe politikk dalende ned til deg. Noen der oppe, noen som vil ditt beste, har forbarmet seg over deg. Deretter løftes du liksom om bord i toget og får være med på en klassereise, som det heter så fint.

Skulle dette være illustrerende for folks ambisjoner i livet? Hva med å skape et grunnlag for å kunne fortsette livet der man vil være, for eksempel på det stedet man kommer fra?

Det er så mye som viser at folk ønsker å legge ned en stor innsats for å skape noe på hjemstedet sitt. Folk går ut av sitt gode skinn for å bevare det. Et fellesskap består av nettopp denne viljen til å sikre vekst i et lokalsamfunn.

 

Vekst der folk faktisk vil leve

Det er ikke hat mot ulv som dominerer hos de jeg snakker med på skogen. De oppfatter at en næringsvei går tapt. Sinnet kommer av at deres analyse blir underkjent og tatt ut av beregningen.

Samtidig kommer det forslag om at folk vel kan gjete sauene. Det er fullkomment inkompetent. Det er som å si at saueeiere ikke i utgangspunktet har jobb, hus og familie å håndtere, de som alle andre. Det er ingen som kan reke rundt i skogen dag og natt.

Næringsutvikling og vekst der folk faktisk ønsker å leve må inngå i det politiske prosjektet.

Spørsmålet er hvordan man kan utvikle alle de ulike samfunnene Norge består av. Når det kommer til stykket, er verken massedød av ulv, slutt på alle bomringer eller et fødetilbud i hvert veikryss noen egentlig løsning på utfordringene vi står foran.

Næringsutvikling og vekst der folk faktisk ønsker å leve, og der det er eller kan skje verdiskaping, må inngå i det politiske prosjektet.

 

Mulighetene er der

I dag er jobbene alle andre steder, sier pappa. Han har rett. Og samtidig: Grunnlaget for næringsvirksomhet er jo der. Hedmark er et skogfylke med om lag 14 millioner dekar produktiv skog.

Verdien av skogen bare øker med alle utfordringene som klimaendringene fører med seg. Behovet for at det bor folk i distriktene som kan forvalte denne verdien og utvikle skognæringen videre, er stort.

 

 

Det må imidlertid skapes grunnlag for å sette i gang et større mangfold av næringsvirksomhet. Det er behov for omlegging, et grønt skifte, og for mer treforedlingsindustri. Det må være mulig å leve av skogen også på andre måter enn som skogsarbeidere.

Nettopp dette forsøkte Lundeseter-bygdingene å få til for noen år siden. De etablerte et andelslag sammen med noen fra nabobygda, for å kjøpe opp et større skogområde. De måtte gi opp.

Alle stiene som går på kryss og tvers mellom trærne på Finnskogen forteller om folk som var på vei et sted.

Skogteiger som legges ut til salgs, kjøpes nemlig opp av de store skogeierne. Dermed blir de som allerede er store, større. Dersom vi ønsker et samfunn hvor folk tar i bruk ressursene over hele landet, er altså eierskapsstrukturen i skogen fortsatt et relevant spørsmål.

Skogmeldingen som kom for et par år siden peker ut en retning her, men har strategiske mangler når det gjelder forutsetninger for å utvikle nye grønne markeder. Det handler blant annet om kompetanseheving og kapitalreising.

 

Å treffe folkesjela

Alle stiene som går på kryss og tvers mellom trærne på Finnskogen forteller om folk som var på vei et sted. De forteller om relasjoner mellom gårder, om viktigheten av å gå på skolen, om bær som skulle plukkes og fest på lokalet.

Stiene forteller også at her bodde det folk som gikk opp løypa sjøl. De tok ansvar for «oppover».

Så hvem er arbeidere i dag? Det er stadig en diskusjon, men det er egentlig ikke et vanskelig spørsmål å gi svar på: De er de samme. Det er folk som bidrar, deltar og skaper verdier – altså folk flest. Det er alle de som er der for oss når den timen, de årene eller den alderen kommer da noen av oss ikke klarer alt selv lenger.

Dramaet i den menneskelige kampen for livet og de rundt oss er det samme i dag.

Det er sånn det alltid har vært. Historien om fødselen den første krigsnatta i 1940 er fra en annen tid, men dramaet i den menneskelige kampen for livet og de rundt oss er det samme i dag.

Evnen til å hente ut ressurser i seg selv, gå ut over sine bredder, ta ansvar, løse avanserte problemer og føre samfunnet videre, er også den samme. Jeg tror det er dette som gir livet mening.

 

Vi må på bærtur

Dersom det skal knake litt mindre i fellesskapets sammenføyninger, må politikken ta opp i seg at det er folkedypet som holder alt sammen. Dårlig utsikt kan like gjerne komme av at grums «der oppe», som «der nede».

Og folket sjøl, stakkars: Er de helt uten skyld hvis den går den veien høna sparker? Vel … Ikke helt.

«Folk har fått det for gøtt», sier pappa når jeg spør hvorfor det er et politisk oppbrudd på gang. «Kravet har vørti stå stort at ittno er bra nok».

Han målbærer er en god gammaldags overbevisning om å ha et godt gammaldags magamål. Når man har kontakt med bakken, er det lettere å se hva bærekraft er.

Kanskje glemmer vi litt for lett at det faktisk er oss selv, oss alle, som skal bære samfunnet.

Tæring etter næring, er det noe som heter. Sånn er det for alle. Kanskje glemmer vi litt for lett at det faktisk er oss selv, oss alle, som skal bære samfunnet når det kommer til stykket. Vi kan ikke regne med at alt blir levert til oss som en flatpakke fra Ikea.

Jeg har arva en vakker klokke av gull fra farmor Guri. På julaften spurte jeg pappa hvordan hun kunne ha råd til å kjøpe seg en så flott klokke. «Det er tipperpenger», sa pappa. Gullklokka var kjøpt inn for tyttebær som Guri hadde plukka og solgt selv. Hun eide jo de bæra like mye som alle andre.

Der har du verdiskaping.

 

SJEKK UT AGENDA MAGASINS PODCAST