Mer på spill enn EØS-medlemskap

Når medlemmene i Fellesforbundet samles til et fem dagers langt landsmøte, er det mye som skal diskuteres – blant annet EØS-avtalen. Nå er det ikke Fellesforbundet som bestemmer om Norge skal være med i EØS eller ikke, men hva de mener har faktisk utrolig mye å si.

For å forstå betydningen, må man begynne med begynnelsen. Hvem er dette Fellesforbundet, og hvorfor er de så viktige? Fellesforbundet er et av forbundene, altså en av fagforeningene, som til sammen utgjør LO. For de av oss som jobber en del med fagrørsla, triller hovedsammenslutninger, forbundsnavn og forkortelser over tunga, like lett som strofene i «ja vi elsker». LO, YS og Parat. NTL og FLT. Jeg ser dem for meg, vet hvem som er med hvor og hva som er det viktigste sakene. Noen er det jo enklere å gjette hva driver med selvsagt, som Politiets Fellesforbund, PF til hverdag og Norsk Sykepleierforbund (NB: forkortes NSF, ikke NS). Men Fellesforbundet er ikke akkurat selvforklarende.

 

En ung kjempe

Vet du mye om fagforeninger, er sjansen stor for at dette er noe du jobber med. De aller fleste jeg kjenner privat vet fint lite om saken – eller bevegelsen om du vil. Det er synd at det er sånn. Fordi fagforeninger er så avgjørende i viktige samfunnsstrukturer i Norge, og så mektige som de er, er det faktisk riktig uheldig at ikke flere vet mer om dem. Og når vi vet hvor store de er (ca. 1,2 millioner nordmenn er medlem), det er halvparten av alle som jobber i Norge, så er det også litt rart.

Hvorfor er det plutselig så stor interesse for hva Fellesforbundet driver med?

Fellesforbundet (som ikke må forveksles med Fagforbundet, som er mye større og organiserer flest ansatte i offentlig sektor), er giganten i privat sektor med 160 000 medlemmer. Forbundet er faktisk ikke særlig gammelt, bare så vidt over 30 år. Det var Jern og Metall, Norsk Papirindustriarbeiderforbund, Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Bekledning og Skog- og Landarbeiderforbundet som slo seg sammen til en kjempe. Etter enda flere sammenslåinger og store endringer i norsk næringsliv organiserer de nå alt fra gutta på gølvet, ansatte på hoteller og restauranter, bygningsarbeidere og sist, men ikke minst, Foodora-syklister. Lederen Jørn Eggum er egentlig gullsmed.

 

Den beryktede fronten

Men hvorfor er det plutselig så stor interesse for hva Fellesforbundet driver med? Det er det i hovedsak to grunner til. Det ene er EØS. Den andre grunnen er at Fellesforbundet ikke er helt som andre forbund. De er det berømte – eller kanskje mer beryktede – frontfaget. Det betyr at annethvert år, når vi har lønnsoppgjør i Norge – er det noen i Fellesforbundet som forhandler først. Basert på hva konkurranseutsatt industri har råd til å gi i lønnsøkning det året, får nesten alle vi andre det også. Enten vi jobber i butikk, bank, skole eller på et sykehus. Alle andre lønnsforhandlinger handler om peanøtter. Det er Fellesforbundet og motparten deres i NHO som bestemmer over de store pengene.

Problemet oppstår hvis Fellesforbundet plutselig mister tillit.

At lønningene i Norge settes på denne måten, er den aller viktigste grunnen til at vi har små lønnsforskjeller og dermed lever i et land med ganske små forskjeller. Det finnes noen ulemper ved frontfagsmodellen, for eksempel er den en av grunnene til at vi sliter med å få bedre likelønn, men alt i alt er dette noe av det beste vi har.

Problemet oppstår hvis Fellesforbundet plutselig mister tillit. For hvis andre fagorganisasjoner, arbeidsgiverne eller politikerne mister tillit til Fellesforbundet, så svekker det frontfagsmodellen. En modell som allerede står på litt skjelvende bein, ettersom antallet ansatte i konkurranseutsatt industri går nedover mens andre bransjer vokser og vokser.

 

Tillit på spill

Det kan gå utover tilliten dersom Fellesforbundet under det pågående landsmøtet sier et bastant nei, og vedtar at Norge bør gå ut av EØS-avtalen. Det setter dem på kollisjonskurs med et stort flertall i Norges befolkning, med et stort flertall av medlemmene i deres eget forbund og med et stort flertall av Norges folkevalgte. To av tre medlemmer i Fellesforbundet har gjort seg opp en mening at de er positive til norsk EØS-medlemskap. Det er ikke så veldig rart. Mange av jobbene i forbundet er i eksportrettet industri, og tilgang til det europeiske markedet er avgjørende for deres arbeidsplasser.

Jonas Gahr Støre gjør klokt i ydmykt å love bot og bedring.

Norsk fagbevegelse er ikke kjent for sine viltre, overskriftskapende vedtak, til tross for at dette er organisasjoner med mange svært engasjerte medlemmer. Det blir ofte kompromisser, der man tar hensyn til både flertall, mindretall og de i midten.

Mye tyder på at det blir resultatet også på dette årets landsmøte. Det er lagt fram et forslag der man ikke sier at Norge skal ut av EØS, men at forholdet til EU skal utredes. Ikke minst legges det vekt på at vi må finne ut hvordan Norge kan bruke sitt nasjonale handlingsrom bedre, slik at de alvorlige problemene EØS-avtalen har skapt i deler av norsk arbeidsliv kan løses og unngås i framtida.

 

Støre bør lytte

Uavhengig av hva Fellesforbundet vedtar, gjør norske partier og ikke minst norske arbeidsgivere klokt i å lytte. For det er verken Fellesforbundet eller norsk fagbevegelse som har latt EØS-avtalen herje i norsk arbeidsliv uten å sørge for tilstrekkelig mottiltak.

Jonas Gahr Støre gjør klokt i ydmykt å love bot og bedring. Han bør være åpen for de utredningene Fellesforbundet ber om. EØS-avtalen er ikke et NATO-medlemskap. Ikke minst må han overbevise om at han vil føre en langt mer aktiv politikk enn Ap hadde på dette området under Jens Stoltenbergs regjering, når det blir hans tur til å styre Norge. Under Stoltenberg ble stort sett all motstand mot skadelige direktiver og ordninger fra EU feid vekk så godt det lot seg gjøre, med de negative konsekvensene det fikk. Selv om den nasjonale politikken var langt bedre for arbeidslivet under de rødgrønne enn under dagens blåblå regjering, var det likevel for lite og for seint.

Dersom Fellesforbundet skulle si nei, ligger en stor, stor del av skylden på NHO.

Erna Solbergs regjering har kastet bensin på bålet fra dag én, både gjennom svekking av viktige faglige rettigheter og en total mangel på en proaktiv Europa-politikk på arbeidslivsområdet.

Arbeidsgiversiden og NHO har gjort vondt langt verre, når de ved flere anledninger har tatt ferdigforhandlede saker og rettskjennelser fra Høyesterett til ESA-systemet for å karre til seg litt mer profitt og underminere rettigheter norske arbeidstakere har skaffet seg gjennom legitime prosesser. Det er grådig, korttenkt og dumt, og det er den viktigste årsaken til at det går en debatt om EØS-medlemskap i norsk fagbevegelse. Dersom Fellesforbundet skulle si nei, ligger en stor, stor del av skylden på NHO.

 

Forbundet tar støyten

Som ofte ellers er det fagbevegelsen som må rydde opp når ting går galt i norsk arbeidsliv. Deres medlemmer og kolleger som må ta støyten. Men Fellesforbundets landsmøte er ikke et sted der folk pleier eller bør la seg rive med i øyeblikket, selv om forholdene rettferdiggjør det.

For når de mer enn 500 delegatene skal stemme over viktige spørsmål på onsdag, så handler de på vegne av langt flere enn seg selv. I ryggsekken bærer de med seg lønnsutviklingen for et helt land. I det ligger det en enorm makt. Men at så få skal få bestemme så mye for så mange, fordrer også en dyp, dyp tillit. Det fordrer kanskje også mer konsensus og måtehold enn det strengt tatt er rettferdig å kreve av en interesseorganisasjon. Men det er de vant til.