Mye tyder på at Fellesforbundet på sitt landsmøte vil vedta at de ønsker en utredning av EØS-avtalen. Det er dramatisk, men hvem kan egentlig klandre dem?
I 1992 skrev Norge under på EØS-avtalen. Noen kaller den Norges viktigste avtale, andre mener den er en abonnementsordning på markedsliberalisme og sosial dumping, og at Norge har gitt bort sin nasjonale suverenitet til byråkrater i Brussel.
EØS-avtalen kan vanskelig sies å være enten eller. Den er et kompromiss.
Det er ikke tilfeldig at dette diskuteres akkurat her og akkurat nå.
Et stort flertall av den norske befolkningen er positive til at Norge skal være tilknyttet EU gjennom EØS. Sånn har det også lenge vært i fagbevegelsen, fordi norske bedrifter har hatt store fordeler av adgang til og fellesskap med europeiske handelspartnere.
I lang tid har vi klart å kombinere en åpen økonomi med trygge jobber og god fordeling. De siste årene har dette endret seg, tydeligst i kjølvannet av østutvidelsen av EU i 2004.
Denne uken begynner Fellesforbundet sitt landsmøte. Det er et viktig møte, for en viktig aktør i norsk økonomi, arbeids- og samfunnsliv. Fellesforbundet skal diskutere EØS-avtalen: Konsekvensene av den og to alternative tilknytningsformer mellom Norge og EU.
Det er ikke tilfeldig at dette diskuteres akkurat her og akkurat nå. Forbundets medlemmer står nemlig i skvisen mellom de store økonomiske gevinstene tilgangen til et stort eksportmarked gir norske bedrifter – 75 prosent av all norsk eksport går til EU – og knallhard konkurranse på arbeidsmarkedet som følge av fri bevegelse av arbeidskraft.
Det er dramatisk, men hvem kan egentlig klandre dem?
Fellesforbundet er det største og mektigste forbundet i LO i privat sektor. De organiserer mange av dem som jobber i næringer der både fordelene og ulempene med EØS-avtalen merkes best. Leverandør- og verkstedindustri, byggfag, havbruksnæring og transportsektor for å nevne noen. Det medlemmene deres kjenner på kroppen, påvirker også resten av økonomien og dermed alle oss andre. Og det er på godt og vondt.
For samtidig som at norsk økonomi har vokst og handelen med EU økt, har effektene av stor tilgang på arbeidskraft fått virke relativt uforstyrret. Resultatet av dette er at deler av norsk arbeidsmarked ikke er til å kjenne igjen – det har rett og slett blitt ødelagt av arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og uansvarlighet.
I bedriftene der medlemmene til Fellesforbundet og deres kolleger jobber, har det utviklet seg sterke skiller mellom de som kommer utenfra og de som var her fra før. De snakker ikke samme språk, får ikke samme lønn, bor med svært ulik standard, er organiserte og ikke-organiserte. Det gir dårlig arbeidsmiljø og er utnyttelse av folk.
Ære være fagbevegelsen for at de tar arbeidsfolks rettigheter på alvor.
Ingen ønsker eller er tjent med å gjøre dette til en konflikt mellom norske og østeuropeiske arbeidstakere. I vedtaket som ligger til grunn for landsmøtebehandlingen av EØS, står det at «sosial dumping ikke er en egenskap ved arbeidsinnvandrerne, men noe som skjer i vårt eget arbeidsmarked, ofte med norske bakmenn».
Hovedpoenget er altså ikke å holde utenlandske arbeidstakere ute av det norske arbeidsmarkedet. Realiteten er at vi mangler arbeidskraft og mange steder i Norge er arbeidsinnvandring nødvendig for å kunne opprettholde produksjon. Men de negative konsekvensene, både de som er ulovlige og de som er lovlige, har fått foregå for lenge, uten at de som utsettes for de kritikkverdige forholdene har fått den hjelpen og oppmerksomheten de fortjener.
Mye tyder på at Fellesforbundet på sitt landsmøte vil vedta at de ønsker en utredning av EØS-avtalen. Det er dramatisk, men hvem kan egentlig klandre dem? I for lang tid har de positive siden av avtalen blitt fremhevet og de negative skjøvet under teppet. Reguleringer av arbeidsmarkedet har ikke holdt tritt med graden av åpenhet, og resultatet har vært at noen har blitt rikere, mens andre har blitt sittende igjen og betale prisen for globalisering. Det er klart noen må si ifra.
Ære være fagbevegelsen for at de tar arbeidsfolks rettigheter på alvor. Det gjelder til syvende og sist de aller fleste av oss.
Nylig har også Transportarbeiderforbundet gått inn i Fellesforbundet. Transportarbeiderne, de som kjører folk og varer rundt i Norge og EU, er kanskje de som setter den evige konflikten i EU på spissen aller mest: Fri bevegelse av arbeid, varer og tjenester og kapital på den ene siden og ønske om å regulere egne arbeidsmarkeder og en konkurranse på ulike lands vilkår på den andre.
Det har tatt EU syv år å fremforhandle avtalen med Canada, og enda er den ikke godkjent av alle EU-landene.
Transportarbeiderne har et klart nei til EØS-vedtak fra da de var et eget forbund, og skal nå være med å stemme i deres nye forbunds landsmøte denne uken.
Avveiningen Fellesforbundet og deres medlemmer står ovenfor har hele tiden vært å sikre forutsigbar tilgang på et stort marked og regulere arbeidsmarkedet med hjemlig politikk, eller om utfordringene på arbeidsmarkedet er for store til at vi klarer å regulere det. Frustrasjonen er blitt så stor at mange spør seg nå om EØS-avtalen egentlig er bra for oss. Burde vi egentlig finne på noe annet?
Alternativene til EØS er å drive handel basert på WTO og en slags videreutvikling 1973-avtalen som vi hadde før EØS. Eller fullt medlemskap i EU.
Utforskning av slike alternativer kan gi interessante svar. Et EU-medlemskap vil sannsynligvis peke på sterkere integrasjon, men også mer selvbestemmelse, som mange savner med dagens EØS-avtale. En ny handelsavtale, slik EU har med Canada, som går langt med tanke på harmonisering av regelverk, sertifisering, overvåking og kontroll, forbrukerrettigheter, fri bevegelse av tjenester og arbeid, og i offentlige innkjøp – alle viktige sider ved EØS, vil trolig fremstå så lik dagens EØS-avtale at det ikke vil være å anse som et reelt alternativ.
Dessuten vil slike prosesser ta svært lang tid. Det har tatt EU syv år å fremforhandle avtalen med Canada, og enda er den ikke godkjent av alle EU-landene.
Den andre delen av kompromissforslaget er sånn sett langt viktigere. For å beskrive konsekvensene av avtalen og å bruke det etter hvert så berømte handlingsrommet – lage ny politikk – er noe vi kan få til ganske raskt.
Denne ukens viktigste politiske møte anerkjenner nettopp dette. Og alle politikere burde ta dem på alvor.
Denne delen av utredningen bør se på hvordan arbeidslivkriminalitet kan forfølges og straffes, hvordan lovfestede rettigheter kan overholdes, hvordan sosial dumping kan motvirkes og hvordan utnytting kan forsvinne. Hvordan kan norske politikere utfordre og utvide rammene for EØS-avtalen i norsk politikk?
Altfor lenge har vi godtatt blindt alt som kommer den veien. Kanskje aller viktigst blir det å se på hvordan vi kan bevare den norske trepartsmodellen basert på tillit og forhandlinger i møte med en mer rettslig tradisjon i EU. Handel og globalisering øker ulikhetene intern i land, det vet vi, så hvordan kan vi fordele bedre og skape et mer rettferdig skattesystem?
Det er her svarene på utfordringene Norge står overfor ligger. Det er ikke handel eller europeisk samarbeid som i seg selv er problemet. Vi trenger begge deler. Men vi vet at mer åpenhet for omverdenen krever mer markedsregulering og fordeling av gevinstene handelen fører med seg.
Denne ukens viktigste politiske møte anerkjenner nettopp dette. Og alle politikere burde ta dem på alvor.
Kommentarer