På tide å gjøre plass for svart i regnbuen

Vandrer man gatelangs i sentrum av trendy, flerkulturelle og mangfoldige Cape Town, den idylliske byen helt på sydspissen av det afrikanske kontinent, er det lett å tenke at The Mother City er en liberal og moderne metropol. Og dette stemmer også – på mange måter.

Selv om få homofile og lesbiske åpent viser sin kjærlighet gatelangs, ser man ofte par hengivent framoverlent over kafébord, og de skeive utestedene finnes det mange av.

Men på samme måte som den hvite delen av befolkningen også post-apartheid har beholdt det økonomiske overtaket og dominerer driften av byens kafeer og utesteder, finnes det  ikke synlige steder som responderer på den demografisk økende gruppen av svarte som identifiserer seg, og åpent lever som, skeive, homofile, lesbiske eller transseksuelle.

Skeiv og svart

Den sørafrikanske dansekunstneren og koreografen Kopano Maroga vet hvordan det kjennes å vokse opp med en identitet som formelt ikke eksisterer.

– Jeg vokste opp i et urbant miljø i Johannesburg, men gikk som barn på internatskole med bare gutter i et provins-område. Det var to helt ulike opplevelser i forhold til aksept av homoseksualitet. Den urbane tilværelsen er et univers unna den sørafrikanske landsbygda.

Sør-Afrika er fortsatt er dypt preget av homofobi. Skeive lever fortsatt under en konstant trussel om vold på grunn av deres seksualitet, og såkalte “correctional rapes” av lesbiske, er et økende problem i mange township- og landsbyområder.

Men å tro at dette handler om at afrikansk kultur ganske enkelt henger etter, er en historieløs påstand, ifølge Maroga:

– Om man ser på historien, er det helt tydelig at homofobi fikk et oppsving parallelt med en kjønnsforståelse som ble introdusert av kolonistene. Deres religiøse lover er blitt implementert så kraftig mange steder på den afrikanske landsbygda at det gir seg uttrykk i destruktive skikker som senere er blitt vanskelige å motarbeide.

Homofobi er et resultat av en kolonialisering som har etterlatt en skadeskutt svart befolkning som strever med å finne tilbake til sin kulturelle identitet. Forståelsen av hva kjønn er, var helt annerledes i Sør-Afrikas opprinnelige stammekultur. For eksempel fantes det tidligere ikke en gang kjønnsbestemte bøyninger og begreper i språkene zulu og isiXhosa (to av Sør-Afrikas elleve formelle språk).

I healing-kulturen med Sangomaer (tradisjonelle medisinmenn), er det heller ikke noen tradisjonell oppfatning av at homofili er noe som skal kureres. Det blir heller sett på som at man for eksempel bærer noen feminine kvaliteter fra en av sine forfedre.

Homofobi i svarte, sørafrikanske befolkningsgrupper kan altså vanskelig forstås isolert fra den institusjonelle rasismen som ble etablert i opptakten til og under Apartheid. Akademisk teori rundt dette er blant annet skrevet av GLBTQ-teoretikeren Jamaica Kincaid.

Kincaid mener at det har vært svært vanskelig for svarte å håndtere de langvarige psykologiske konsekvensene av hvit rasisme, slik at en svart homofil eller lesbisk selv ofte ikke makter å kople seg helt fra det svarte samfunnet for å søke total assimilering i et homofilt miljø som domineres av hvite.

Utstøtningen av homofile fra svarte miljøer handler i senere tid ofte om at det svarte lokalsamfunnet identifiserer den som utstøtes som en som har tatt opp i seg hvit livsstil og kulturell identitet, noe det i visse tilfeller opponeres kraftig imot.

Fortsatt marginalisering

Klubbene og utestedene for homofile i Cape Town, ligger hovedsakelig i de dyrere sentrumsdelene Green Point og Sea Point, som domineres av hvite. Maroga forteller at han har vanskelig for å føle tilhørighet og aksept i disse klubbene.

– Den ene gangen jeg har vært på Crew Bar i Green Point, opplevde jeg ekstremt ubehagelig seksualisert oppmerksomhet. Det var blant annet en som grafset meg på rumpa på verandaen, og det kom på et tidspunkt hvite folk bort til den svarte gjengen min og sa ting som “Kan ikke dere lære oss å danse like bra som ‘you folks'”.

– Dermed føler man seg ikke helt hjemme lenger. Da vi skulle dra, stod en hvit drag-queen utkledd som nonne utenfor og ropte etter oss: “Yasss! Ta med alle de svarte vennene deres neste gang!” Dette kan jo isolert sett oppfattes som åpent og inkluderende, men ofte opplever jeg at interessen bunner i at svarte skeive eksotifiseres av hvite skeive.

– Paradoksalt nok ses den trendy “streetstylen” vår på som en spennende estetikk som tar seg godt ut i barmiljøet deres, og som kopieres. Det føles som om vi reduseres til en ny markedserobring, og at vi betraktes som en mulighet for hvite skeive til å forbedre sin egen estetikk og utvide sitt økonomiske og demografiske nedslagsfelt.   

Dette er bare ett aspekt av det Maroga refererer til som “hvitvasking”. Han har flere historier:

– I 2015 ønsket en gruppe skeive svarte kvinnelige aktivister å delta i Cape Towns Pride Parade. De ville være med som en markering mot en serie overgrep mot lesbiske som hadde funnet sted i townshipene Khayelitsha og Gugulethu. Men da de dukket opp selve dagen, ble de avvist, fordi de ikke hadde fylt ut det formelle søknadsskjemaet om å delta i paraden på forhånd.

– Byråkrati er ikke noen etablert del av township-tilværelsen, og dette var noe de ikke var klar over på forhånd. Her burde de hvite “marshallene” vært romslige nok til å la dem delta likevel. Men det gjorde de altså ikke.

– Dette mener jeg er et godt eksempel på hvordan det er å være svart og skeiv i Cape Town, man blir kontinuerlig marginalisert på grunn av hvitvaskingen som foregår. Alt dette gjør at jeg opplever at det ligger skjulte nykolonialistiske og økonomiske mekanismer også på det skeive markedet. Hvite og svarte homofile blir ikke sett på som likeverdige. For eksempel i reklame, der er det alltid en hvit mannlig modell som representerer homofil identitet. Så slenger de iblant på en svart mann i bakgrunnen for liksom å speile “kulturelt mangfold”.  

Representasjon og identitet

Imidlertid er skeiv representasjon i svart sørafrikansk kunst og populærkultur iferd med å vokse fram, ofte som kritikk av det sørafrikanske samfunnets kjønnsstereotypier. Viktige foregangspersoner har vært den elektroniske musikeren Umlilo, som ser på seg selv som en “kwaai diva” (kwaai er et township-uttrykk som best kan oversettes til norsk som en beskrivelse av å være både modig og sint)

Den Johannesburg-baserte performance duoen FAKA, bestående av Buyani Duma og Thato Ramaisa, er to andre sentrale skikkelser. Digitalkunstneren Vusi Makatsi en annen. Men da Maroga var yngre, hadde han ingen å måle seg opp mot. Å ikke ha noe eller noe å speile seg i, har vært en stort tema i Meroga’s liv og noe han er opptatt av i sin egen kunst.

– Vi mennesker forstår oss selv ved å speile oss i våre omgivelser, det er på den måten man skaper sin egen identitet. Men når de eneste som representerer homoseksuelle er høye, slanke, vakre hvite menn, da gror det over tid, spesielt i en historisk og kulturell kontekst som i Sør-Afrika, fram en enorm skam og et enormt selvhat.

– Å ikke ha noen å speile seg i, er på en måte det samme som å ikke eksistere, mener dansekunstner og koreograf Kopano Maroga:

– Det er derfor representasjon av min seksuelle identitet står så sentralt i mitt eget kunstneriske uttrykk. Det handler om en utforskning av hvem jeg kan være, for det vet jeg fortsatt ikke. Det er flytende. Jeg oppdager stadig nye lag i egen identitet, slik det er å bli kjent med seg selv. Jeg leker med symboler og bilder fra queerkultur, kombinert med en kropp og fysikalitet som ofte oppfattes maskulin.

– Jeg prøver å utfordre både egne og andres antakelser rundt hva queerness handler om. For eksempel blir en representasjon av Venus fra Milo, med min kropp, med en gang et queersymbol. Men jeg er også opptatt av at skeiv identitet kun kan defineres på individuell basis. Jeg kan ikke definere for deg hva skeiv betyr, da skaper jeg med en gang en normativ skeivhet, og det vil jeg ikke.

Mangfold, ikke separasjon

Jeg spør hva Kopano Maroga håper for fremtiden og svarte skeive i Sør-Afrika.

– Det samme som jeg håper for alle mennesker: At vi en gang aksepterer at det å sameksistere på denne planeten ikke er forenlig med strikt konformitet og separasjon. Hvert menneskeliv er en enkeltstående mulighet for kjærlighet og sameksistens. Det er fullstendig eksistensialistisk antitetisk å bruke dette korte livet på å prøve å passe inn i diverse konstruerte, dehumaniserende kategorier som rase og kjønn.

– Å forstå mangfold som en forening i stedet for en separasjon, handler om vår egen overlevelse. Menneskelig virksomhet er en direkte årsak til hva som nå skjer med planeten vår. Jeg lurer stadig på hvordan denne verdenen vår ville sett ut om vi alle sammen hadde følt at vi tilhørte hverandre, rett og slett i kraft av det faktum at vi deler samme klode.

– Når skal vi begynne å forstå oss selv som noe som ikke er unikt annerledes enn, men som del av noe unikt. Selv før du definerer deg selv som menneske, må du forstå deg selv som en del av noe større enn mennesket.

– Med dette mener jeg at ulikhet og separasjon er to forskjellige ting, det er riktig at folk får identifisere seg som ulike; skeive, svarte, eller hvilken som helst annen kategori. Men bare fordi du er annerledes enn meg, betyr ikke det at vi ikke dypest sett består av samme materie, vi er bare ulike sammensetninger av samme stoff.

– Dette høres sikkert fryktelig svevende ut, men jeg tror virkelig at om vi hadde tatt innover oss at alt i verden, inkludert mennesker, bare er ulike sammensetninger av det samme stjernestøvet, hadde verden sett ganske annerledes ut i dag.