På vei mot en progressiv økonomisk agenda

London: Med dagens store og uunngåelige utfordringer knyttet til helse, energi, levekostnader og klimaendringer, som gjør seg gjeldende mange steder i verden, har progressive politikere en mulighet til å artikulere et meningsfylt alternativ til tradisjonell økonomisk politikk. Det krever at man klarer å formidle en klar og tydelig visjon for hvordan man skal oppnå inkluderende og bærekraftig vekst.

Labours visjon står i sterk kontrast til den forslitte 80-tallsinspirerte tiltakspakken som statsminister Liz Truss og hennes regjering nylig gikk ut med.

Under landsmøtet til det britiske arbeiderpartiet (Labour) sist uke, la partileder Keir Starmer fram sine ambisjoner om å gjøre Storbritannia til en «grønn supermakt» som vil være i stand til å skape nye jobber og næringer og utvikle ny teknologi. Etter å ha snakket med partiet om hvordan man kan få den grønne politikken til å spille en sentral rolle i Storbritannias industrielle transformasjon, er jeg svært glad for å se Starmer gi uttrykk for den type ambisjoner som er påkrevd. Progressive ledere rundt om i verden bør merke seg det han sier.

Labours visjon står i sterk kontrast til den forslitte 80-tallsinspirerte tiltakspakken som statsminister Liz Truss og hennes regjering nylig gikk ut med. Den besto blant annet av katastrofale skattekutt (basert på ideen om «trickle down»), tiltak som svekker arbeidstakernes stilling (nok en gang!) og opprettelsen av økonomiske soner.

De konservative har spilt hasard med den statsfinansielle stabiliteten og har blitt tvunget til å gjøre helomvending i forhold til de foreslåtte skattekuttene for de med høyest inntekt. Men mindre oppmerksomhet har blitt viet de offentlige investeringene som trengs for å skape økonomisk vekst — investeringer i infrastruktur, innovasjon, utdanning m.m. Skattekuttene vil øke den offentlige gjeldsbyrden og dermed føre til at myndighetene kutter i hardt tiltrengte investeringer.

Hvordan vinne fram med en progressiv økonomisk politisk agenda?

Dessverre har mangelen på en klar og tydelig progressiv politikk gjort det mulig for ytre høyre å vinne terreng rundt om i Europa, ikke minst i Italia som ser ut til å bli styrt av Giorgia Melonis post-fascistiske allianse. Hver gang lavinntektsgrupper lider — slik de gjør nå og vil fortsette å gjøre gjennom vinteren — vil fremmedfiendtlige partier utnytte motgangen til disse gruppene og rette skylden på andre (slik Donald Trump gjorde) for å lede oppmerksomheten bort fra sine egne svake, usammenhengende eller ikke-eksisterende forslag til politiske tiltak.

Tidligere feilslått politikk og ikke-innfridde populistiske løfter skaper muligheter for progressive politiske ledere. Men dersom de skal klare å navigere seg gjennom dagens økonomiske og politiske utfordringer, må de ikke bare tenke på omfordeling, men også på velstand og verdiskaping.

Målet kan ikke bare være å dempe skadevirkningene fra dagens sjokk. Progressive argumenter mot innstramminger og kutt i offentlige utgifter må basere seg på mer enn den tradisjonelle vektleggingen av «gryteklare» prosjekter. Progressive politikere må fremme helhetlige og gjennomtenkte økonomiske strategier som kan sørge for en sterk, bærekraftig og inkluderende gjenreisning av økonomien.

Skiftet til en nettonullutslippsøkonomi, for eksempel, må ledes an av ambisiøs næringspolitikk og innovasjonsoppdrag som transformerer hele økonomien — fra hvordan vi bygger til hva vi spiser og hvordan vi bruker transportmidler. Dette vil føre til en bærekraftig vekst der myndigheter staker ut kursen og henter inn investeringer, framfor å rydde opp i rotet etter dårlig politikk og skadelig næringsvirksomhet.

Hvordan vinne fram med en progressiv økonomisk politisk agenda? Det er fem hoveddimensjoner ved en slik politikk.

For det første, må den gi oss et nytt narrativ om hvordan verdier blir skapt som kan erstatte det gamle, etablerte narrativet der det kun er privat sektor som spiller en ledende rolle og der staten kun retter opp i markedssvikt underveis. Det som trengs er en klar oppfatning om kollektive investeringer til det felles beste der offentlig sektor fungerer som investor i første instans, ikke bare långiver i siste instans.

De må f.eks. sørge for at skolematen er sunnere, mer velsmakende og kommer fra mer bærekraftige kilder.

For det andre må man gjennom en progressiv agenda sørge for både en velfinansiert velferdsstat og en dynamisk innovasjonsstat, fordi de to går hånd i hånd. Uten sosialomsorg vil for mange mennesker forbli sårbare og ute av stand til å få tilgang på det mest grunnleggende som skal til for å sikre økonomisk velferd og deltakelse i økonomien — som utdanning, jobbsikkerhet og helse. Og uten innovasjon, økonomisk vekst og løsninger på presserende samfunnsmessige problemer — det være seg en pandemi, klimaendringer eller det digitale gapet — vil dette fortsatt være utenfor rekkevidde.

I så henseende må progressive politikere se på dagens samfunnsmessige utfordringer når de utvikler næringspolitiske strategier. De må f.eks. sørge for at skolematen er sunnere, mer velsmakende og kommer fra mer bærekraftige kilder, og de må framskynde innovasjonen innen alle former for offentlig aktivitet fra skoler til helse og transport. Og energikrisen må bli en mulighet til å reorientere veksten slik at den både er inkluderende og bærekraftig, ledet av grønn innovasjon i alle deler av industrien, inkludert produksjonen av stål og sement.

For det tredje, trenger vi en grønn pakt («Green Deal») som vektlegger «pakten» i like stor grad som at den skal være «grønn». Dette betyr en ny samfunnskontrakt. Både risiko og belønning knyttet til offentlige investeringer i det grønne skiftet bør sosialiseres. Det er ingen tilfeldighet at profitten øker mens investeringene ikke gjør det. Det er rett og slett et resultat av økt finansialisering på tvers av Fortune 500:

Mer enn 5000 milliarder dollar har det siste tiåret blitt brukt på å kjøpe tilbake aksjer. Og mesteparten av private midler føres tilbake til finans, forsikring eller eiendom.

Myndigheter har mange virkemidler de kan ta i bruk (dynamiske innkjøpsmetoder, tilskudd, lån og reguleringer) som kan drive fram investeringer som er tilpasset strategisk viktige mål og som kan sørge for at den private profitten blir reinvestert på en måte som er gunstig både for samfunnet og miljøet.

For det femte, må en progressiv økonomisk agenda være inspirerende.

For å ta noen eksempler: Mens britiske myndigheter tankeløst lånte bort 683 millioner dollar til EasyJet uten betingelser, ga franske myndigheter lån under pandemien til Air France og Renault betinget av at de forpliktet seg til utslippskutt. I USA gir den nye CHIPS and Science Act rom for 52 milliarder dollar i subsidier til nasjonale produsenter av halvledere, og det er heldigvis knyttet visse betingelser til disse. Og enda mer kan gjøres for å sikre at verdiene som skapes kommer både planeten og dens innbyggere til gode.

For det fjerde, trenger vi nye institusjonelle strukturer for å nyttiggjøre oss av den kollektive verdiskapingen fullt ut. Gitt den korte tidshorisonten som gjør seg gjeldende i det moderne finansvesenet, bør banker og andre åpne finansieringsstrukturer, deriblant lokalsamfunnsbaserte fond, benyttes som brekkstang for å bygge opp en større beholdning av «tålmodig» kapital, der finansieringsmidler kanaliseres inn i virksomheter som er villig til å investere og innovere.

Progressive politikere bør også ta til orde for en «data-almenning» slik at denne kritiske ressursen i det 21. århundret ikke bare eies og styres av de store teknologiselskapene, men også av innbyggerne. Barcelonas ordfører Ada Colau har gått foran som en godt eksempel ved å ta hackere inn i kommuneadministrasjonen for å bidra til å forbedre håndteringen av data i fellesskapets interesse.

Progressive myndigheter må investere i sin egen organisasjonsmessige kapasitet og reversere trenden i retning av stadig mer tjenesteutsetting — en praksis som selv enkelte på høyresiden mener har gått for langt.

Starmers plan er i så måte et steg i riktig retning.

For det femte, må en progressiv økonomisk agenda være inspirerende. Progressiv økonomisk politikk må følges av et engasjement blant borgerne slik at man skaper en klar forbindelse og forbedrer folks liv. Tenk deg f.eks. at kunst ble brukt som brekkstang i dag på samme måte som i USA på 1930-tallet — under president Franklin Roosevelt og hans Works Progress Administration.

Med mindre progressive ledere fremmer et positivt og inkluderende narrativ om framtiden, vil de ikke være i stand til å vinne valg. Og dersom de skal klare å formulere en vinnerstrategi, må de først bryte med tenkningen som har styrt utformingen av den økonomiske politikken i alt for lang tid.

Starmers plan er i så måte et steg i riktig retning. Men slike oppløftende forpliktelser må nedfelles i en helhetlig, inkluderende og bærekraftig økonomisk agenda. Som venstresiden i Italia har lært nå nylig: Hvis progressive politikere bruker mer tid og krefter på å kjempe mot hverandre enn mot sine politiske motstandere, kan de neppe klage på resultatet.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org