På vei mot Spleis-samfunnet 2030

Nytt år, nye muligheter. Politikken slutter aldri. Men avgjørelsene vi tar nå, får gjerne først effekt når nettavisenes overskrifter fra i dag er digitalt støv.

Om hundre år er allting glemt, skrev Hamsun. Om hundre sekunder er allting kanskje glemt i døgnflueoffentligheten. Men beslutninger virker. Og når regjeringen nå i januar rapporterer på hvor mange av punktene fra 100-dagers-planen til Jonas Gahr Støre som er innført, vil nok mange av dem være av typen som ikke skaper store overskrifter, men som former landet på lengre sikt.

Et samfunn har ikke sunt av å bli delt mellom de som har mulighet til å gi og de som aller nådigst kan få.

Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg i året som har gått, og som jeg håper 2022 vil være et vendepunkt for, er den økende Spleis-kulturen. Å spleise er i utgangspunkt et fint ord. Men Spleis-kulturen er noe annet. Som den store saken i Klassekampen i sommer om helt vanlige folk i en veldig presset situasjon som la ut oppslag på spleis.no for å få hjelp med svære tannlegeregninger.

Åtte enkeltskjebner, men en del av et større bilde. Komikere som tilbyr seg å dekke strømregningen for folk. Innsamlingsaksjoner nå før jul for å hjelpe foreldre med å lage en fin jul for ungene sine.

Det ligger en god og fin varme i det å hjelpe andre som trenger det når du har muligheten. Men bak dette ligger en ganske kald og skremmende fortelling om landet vårt. Ulikhetene i Norge er økende. De som har de laveste lønningene har i praksis ikke hatt lønnsvekst de siste tiårene. Barnefattigdommen øker. Samtidig går stadig mer av det vi skaper sammen her i landet til de som tjener mest og eier mest.

Spleis-sakene viser et velferdssamfunn som har reelle problemer som må løses.

Spleis-kulturen er et uttrykk for et samfunn der politikken ikke har vært god nok. Et samfunn har ikke sunt av å bli delt mellom de som har mulighet til å gi og de som aller nådigst kan få. Om de ber. Med luen i hånden.

Politisk var noe av det mest interessante som skjedde i 2021, at politikken fikk en ny overordnet retning, og et nytt ideal å måle resultatene opp mot. Nå er det vanlige folks tur, slagordet som ble brukt i valgkampen, er politisk forpliktende for en politikk med en viss retning. Det skaper et politisk press for å levere på reduserte forskjeller.

Politisk kan det være ukomfortabelt for regjeringen å ha laget seg fallhøyde, men nettopp denne dynamikken er utrolig viktig for politisk endring.

Men skaper det nok press for videre politisk endring?

Spleis-sakene viser et velferdssamfunn som har reelle problemer som må løses. Å hindre at vi blir avhengig av vilkårlig hjelp fra givere, er vel så nært kjernen av velferdsprosjektet du kommer. Men det velferdssamfunnet har ikke kommet av seg selv. «Velferdsstaten ble ikke gitt oss i gave, den var et krigsbytte», skrev Per Fugelli – milde Per Fugelli.

Den ble drevet fram av arbeiderbevegelsen, og det brede folkelige utgangspunktet bidro til et velferdssamfunn hvor alle skulle få og alle skulle gi. En bred, gjennomgående samfunnssolidaritet.

En vanlig regjeringssyke er at den straks den har begynt å oppnå resultater, blir veldig opptatt av å fortelle om alt det gode den har fått til. Det er forståelig. Jeg er sikker på at regjeringen vil komme med pressemeldinger av typen: «Oppnådde saker fra Arbeiderpartiets 100-dagersplan: Dobling av fagforeningsfradraget, redusert barnehagepris, et budsjett hvor de rikeste bidrar litt mer, mens vanlige folk får lavere skatt.» Det er sant.

Hva er det logiske i å lage 600.000 individuelle skolemåltider, pakket i 600.000 bokser i 600.000 sekker, heller enn å lage felles måltider på skolene?

Men skaper det nok press for videre politisk endring? Politikk handler om å levere det man lover, men ha falkeblikk på fremtiden. Mitt ønske er at 2022 skaper like stor fallhøyde, som det ble gjort med slagordet nå er det vanlige folks tur.

Det er nok av uløste oppgaver. Tannhelse er et åpenbart område. Det er ikke tilfeldig at det dukker opp saker på spleis.no om nettopp tannhelse. Har du ordentlig uflaks, kan det bli skikkelig dyrt. Lite forteller mer om sosial ulikhet enn tennene våre. Selv i likhetslandet Norge.

I 2021 ble det innført billigere tannlege for 21- og 22-åringer. Er man opptatt av ulikhet, er det klokt å finne plass til litt bedre, mer rettferdig tannhelsetjenester år for år i budsjettene. Det samme gjelder gratis skolemat. Hva er det logiske i å lage 600.000 individuelle skolemåltider, pakket i 600.000 bokser i 600.000 sekker, heller enn å lage felles måltider på skolene?

Så la 2022 være starten på at vi kommer til det ordentlige Spleis-samfunnet, der alle bidrar og alle får tilbake.

Når vi samtidig vet at mellom 3 og 11 prosent av barneskoleungene kommer på skolen uten mat i dag, og at det henger sammen med sosial bakgrunn? Enda et åpenbart løft som må tas år for år.

Da den konservative Harold MacMillan en gang ble spurt om hva som var det vanskeligste med å være britisk statsminister, svarte han «events, my dear boy, events». Støre-regjeringen ble truffet av pandemi og strømkrise fra starten. Ved inngangen til 2022 tillater jeg meg å håpe på et politisk år som handler om mer enn omikron, smittetall og krisepakker. Landet må styres gjennom urolig sjø, ja, men også dyttes skritt for skritt i en bedre retning.

Når vi kommer til 2030 må vi både ha halvert utslippene og ulikheten, ja, disse to henger uløselig sammen. Så la 2022 være starten på at vi kommer til det ordentlige Spleis-samfunnet, der alle bidrar og alle får tilbake.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 3. januar 2022.)