Pandemiberedskapen er fortsatt ikke god nok

LONDON: Pandemien er ikke over. Selv om sommeren 2022 var svært forskjellig fra sommeren 2020, fordi vi nå har vaksiner, behandling og en bedre forståelse av viruset, er det ikke nok. Hver uke dør fortsatt 15 000 mennesker av COVID-19.

Fattigere land sliter fremdeles med å rulle ut vaksiner, tester, diagnoseverktøy og andre hjelpemidler. Verken rike eller fattige land er dessverre rede til den neste pandemien, selv om eksperter advarer om at det er snakk om «når», ikke «om» den kommer.

Siden starten av koronapandemien, har globale ledere innsett behovet for bedre koordinering, samarbeid og felles finansiering for å sørge for bedre pandemiberedskap og respons (PPR). Etter anbefalinger fra et ekspertpanel (High-Level Independent Panel), ble G20-landene i juni enige om å opprette et nytt finansformidlingsfond (FIF) — ledet av Verdensbanken i partnerskap med Verdens helseorganisasjon — som kan bidra til å fylle det årlige finansieringsgapet for PPR på 10,5 milliarder dollar.

Dessverre er det så langt kun gitt løfter om til sammen 1,4 milliarder dollar i støtte til finansformidlingsfondet.

Mange mener dette fondet endelig gir mulighet til å endre hvordan vi kollektivt håndterer fellesgoder som helse (og klima). Med en mer inkluderende styring av et globalt støttesystem for pandemiberedskap og respons (PPR), vil alle land delta i beslutningsprosessene og bidra med det de kan. Og alle vil kunne nyte godt av de samme fellesgodene.

Dette innebærer at man går bort fra dagens utdaterte og ineffektive giver-mottaker-tilnærming, der PPR blir sett som nok et «utviklingsprosjekt». I stedet vil alle innse at det er i vår felles interesse å forhindre framtidige helsekriser. Dermed er behov, nytte og ansvar noe som gjelder alle og som vi må se på i fellesskap, selv om ansvaret blir fordelt ujevnt på ulike land rundt om i verden.

Etter krav fra fattigere land og sivilsamfunnsorganisasjoner, blir finansformidlingsfondet utformet slik at man får en mer rettferdig og balansert styringsmodell, der beslutninger blir tatt ved at man vekter synspunktene til rike givere og deltakerland i like stor grad.

Et slikt resultat er enda mer sannsynlig dersom det er lite penger som legges på bordet.

Men spørsmålet nå er om den formelt balanserte vektingen av interesser vil bli en operasjonell realitet. Hvis lav- og mellominntektsland ikke føler at de selv bestemmer over sine egne nasjonale PPR-strategier, vil finansformidlingsfondet raskt bli en uønsket og tyngende distraksjon.

Et slikt resultat er enda mer sannsynlig dersom det er lite penger som legges på bordet. Dessverre er det så langt kun gitt løfter om til sammen 1,4 milliarder dollar i støtte til finansformidlingsfondet. Dette tilsvarer ca. 1/10 av det årlige globale finansieringsbehovet for pandemiberedskap og respons, ifølge Verdensbanken.

Enda større grunn til bekymring er at det ikke er noen garanti for at denne finansieringen vil opprettholdes over tid. En pekepinn i så måte er hvordan institusjoner som Global Fund og Coalition for Epidemic Preparedness Innovations sliter med å hente inn nok penger etter de første rundene med finansiering. ACT (Access to COVID-19 Tools — Accelerator), som også rommer den globale vaksineplattformen COVAX, har fortsatt et finansieringsgap på 15,2 milliarder dollar for budsjettåret 2022-23.

Den svake globale responsen på finansformidlingsfondets første finansieringsrunde — som tilsynelatende også i stor grad spiser opp finansieringen av andre viktige globale helsefond — lover ikke godt for framtiden.

For eksempel kommer nå langvarige, verdensomspennende vaksinasjonsprogrammer til kort, noe som gjør at millioner av barn står i større fare for infeksjonssykdommer.

Og selv om det ikke var et problem å få penger fra givere med kort tidshorisont i rike land, er målet med finansformidlingsfondet kun å dekke en liten del av det globale behovet for finansiering av pandemiberedskap og respons. Et viktig område som dette fondet ikke er rettet inn mot, er nasjonale helsesystemer. Disse er avgjørende for å iverksette effektiv pandemirespons. Men selv de mest avanserte helsesystemene sliter nå med driften i kjølvannet av koronapandemien.

For eksempel kommer nå langvarige, verdensomspennende vaksinasjonsprogrammer til kort, noe som gjør at millioner av barn står i større fare for infeksjonssykdommer. Og koronapandemien har ført til at mindre penger går til kritiske folkehelseprioriteringer som kampen mot HIV/AIDS — en enorm utfordring i seg selv som også gjør folk mer sårbare for COVID-19 og andre sykdommer.

Dersom finansformidlingsfondet skal lykkes i å styrke den globale pandemiberedskapen, vil det kreve en massiv økning av helsefinansieringen i lav- og mellominntektsland — langt utover den relativt magre og snevert innrettede pengesummen på 1,4 milliarder dollar som nå ligger på bordet. Og man trenger mer omfattende og kreative tilnærminger til hvordan man skal utvide det finanspolitiske handlingsrommet til fattigere land slik at de kan investere i helse.

F.eks. under statsminister Mia Mottleys dynamiske lederskap, er Barbados i ferd med å bli det første landet som inkluderer en «pandemiklausul» ved utstedelse av statsobligasjoner, noe som gjør landet i stand til å suspendere tilbakebetaling av gjeld under en pandemi. Denne nyskapningen etterligner naturkatastrofeklausulen som ble introdusert under den nylige gjeldssaneringen til Barbados etter en rekke ødeleggende orkaner.

Gitt dagens historisk høye gjeldsnivå — en utfordring som kommer i tillegg til inflasjon, matsikkerhet og klimarelaterte katastrofer — er slike klausuler åpenbart noe man bør ta i bruk. De fleste lav- og mellominntektsland bør innføre slike klausuler.

Et finansformidlingsfond som er godt finansiert og styrt på en inkluderende måte, kan bidra betydelig til å forberede verden på den neste pandemien.

Det internasjonale pengefondet (IMF) bør for sin del ta initiativet til å utvikle mer ambisiøse «gjeld-mot-helse-bytteavtaler» slik at land ikke må velge mellom å kjøpe inn livsnødvendige legemidler og betale tilbake penger til amerikanske og europeiske hedgefond. Og det burde si seg selv at IMF må gå bort fra sine vilkårlige og ruinerende innstrammingstiltak, som konsekvent tvinger land til å kutte i offentlig pengebruk og ha penger i reserve selv når de står stilt overfor svært destabiliserende klima- og helsekriser samt andre sosioøkonomiske kriser.

Et finansformidlingsfond som er godt finansiert og styrt på en inkluderende måte, kan bidra betydelig til å forberede verden på den neste pandemien, men bare hvis det samtidig gjennomføres omfattende reformer av rammeverket for finansiering av globale helseinitiativer. Dersom man ikke iverksetter mer omfattende og umiddelbare økonomiske stabiliseringstiltak ved å gi lav- og mellominntektsland ressurser og gjeldslette, står finansformidlingsfondet i fare for å bli kun et lite plaster på et stort sår.

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org