Nede på stasjonen tidlig en morgen står jeg og lurer på om toget går.
Det er vinter og kaldt og mye snø og Vy vil helst at vi skal bli hjemme. Det kan bli forsinkelser, har vi blitt advart om, vi som står i snøføyka og venter på 6.08-toget. Det er overraskende mange her. Det var så vidt det var ledig plass på pendlerparkeringa, som vanligvis ikke er full før klokka 7. Kanskje har flere tenkt som meg, at hvis jeg skal komme meg på jobb i rimelig tid, må jeg være tidlig ute.
Jeg har for lengst vent meg til å sjekke appen før jeg drar hjemmefra. Varsler om feil på sporveksel, branntilløp i tunell eller is i sporet fører gjerne til melding til sjefen: det blir hjemmekontor. Og tenker for n-te gang på hvor heldig jeg er som har det alternativet. Verre er det for de som av økonomiske årsaker har bosatt seg utenfor Oslo, uten mulighet for å jobbe hjemmefra når togene ikke går.
Mannen min, som tidligere pendlet med bil men nå har konvertert til Vy, blir hjemme.
Denne iskalde morgenen midt i januar har vi altså blitt advart om at det kan bli innstillinger og forsinkelser, og vi blir oppfordret til å ikke reise om vi ikke må. Likevel utfordrer jeg skjebnen denne dagen – og vinner. Toget er bare tre minutter forsinket.
Senere på dagen blir alle avganger kansellert en stund på grunn av været. Mannen min, som tidligere pendlet med bil men nå har konvertert til Vy, blir hjemme. Heldigvis har han også en «hjemmekontor-jobb».
Tidligere har vi tenkt at det er for sårbart at to pendlere er avhengig av samme reisemåte. Vi har fordelt risikoen – er det trafikk-kaos går det alltid et tog, og er det tog-kaos går det forhåpentlig bedre på veien. Nå satser vi alt på ett kort, men sørger for å aldri ta samme tog.
I det siste har togene ofte vært halvparten så lange – og dermed dobbelt så fulle – som vanlig.
En reiser tidlig, får plass på parkeringa og drar tidligere hjemover for å hente i barnehage. Den andre leverer i barnehage og parkerer en drøy kilometer unna fordi pendlerparkeringa for lengst er full. Husk å legg inn et kvarter ekstra om morgenen til å gå til stasjonen og se på det som en treningsøkt hvis du er sent ute og må småjogge.
Hvorfor må vi alltid skynde oss, spør minstemann. Fordi toget ikke venter på mamma, forklarer jeg. Han ser lettere sjokkert ut.
Mannen min og jeg sender hverandre løypemeldinger: fullt på parkeringa ekstra tidlig i dag, bare ett togsett i bruk, tilløp til panikk på perrongen. Vi har vært lure nok til å bosette oss langt nok unna Oslo til at vi får sitteplass, og dermed kan jobbe på toget. Men i det siste har togene ofte vært halvparten så lange – og dermed dobbelt så fulle – som vanlig.
Hvorfor, får vi som regel ikke vite. Noen ganger mangler de kanskje av en eller annen grunn det ekstra togsettet, en gang var det så mye snø og is mellom togene at de ikke kunne kobles sammen.
Hvem skal jeg peke på når jobbreisen min ikke går på skinner?
Det gir selvsagt en ekstra grunn til å lengte etter sommeren, bortsett fra de ukene det er buss for tog da – vi sørger for å planlegge ferien deretter.
Hvem sin skyld er det at det mangler tog, at det ene tunnelløpet på Follobanen er stengt denne uka og flere avganger dermed er innstilt? Hvem har ansvar for at togene kommer seg fra a til b? Hvem skal jeg peke på når jobbreisen min ikke går på skinner?
Les også: Dette er en ideologi som har rammet. Men de må jo se at det ikke virker
Til syvende og sist er jernbanen et politisk ansvar. Som Anders Skrede skrev her i Agenda Magasin tidligere denne uka: «Tog-kaoset er et resultat av politikk.»
Den politikken er «tannkremreformen» til Erna Solberg og hennes forrige regjering, som har ført til en oppsplitting av jernbanen som langt overgår EUs krav. Du lurer kanskje på hva tannkrem har med tog å gjøre? Det er kort og godt Høyres Linda Hellelands utsagn om å «skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake» tilbake i 2014. Hun mente at regjeringen burde skynde seg å konkurranseutsette togstrekninger slik at Arbeiderpartiet ikke fikk reversert det om de skulle komme til makta i 2017.
Jeg er ikke sint eller irritert. Bare resignert.
Nå er ansvaret for togdriften delt opp i rundt 20 selskaper, og en rekke strekninger kjøres av andre aktører enn statseide Vy (tidligere NSB). Jernbanereformen skulle spare penger, gi et bedre tilbud og sørge for godt vedlikehold.
Noen år senere viser det seg at reformen har kostet over en milliard, at togene er mindre punktlige og vedlikeholdsetterslepet stort. Likevel vil Høyre fortsette å konkurranseutsette togdrift. Det er bare å glede seg.
Fortsatt er Vy-appen min full av varsler om forsinkelser og feil.
Jeg er ikke sint eller irritert. Bare resignert.
Det er 11 år siden jeg begynte livet som togpendler. Da gikk det færre tog, og de gikk saktere. Da Follobanen åpnet for et drøyt år siden, føltes det nesten for godt ut til å være sant. Det viste det seg også å være i et par måneder.
Fortsatt er Vy-appen min full av varsler om forsinkelser og feil.
Og jeg står på perrongen og lurer på når det egentlig skal bli bedre.
Kommentarer